Adeliza av Louvain

Adeliza av Louvain ble født i byen Leuven (på fransk Louvain) i hva som er dagens Belgia. Hun var kjent for sin skjønnhet, reflektert i epitetet ��den vakre jomfru fra Brabant». Kronikøren Henry av Huntingdon omtalte også Adelizas skjønnhet i en avbrytelse i hans Historia Anglorum hvor han slo fast at «En juvel vokser blek på deg, en krone vil ikke skinne. Legg utsmykning til side for naturen skaffer din pryd...»^[9]

Hennes far var Godefroid I av Louvain, hertug av Brussel og Leuven og landgreve av Brabant, og en alliert av Henrik V, keiser av Det tysk-romerske rike. Etter at Adelizas mor Ida av Chiny døde, giftet Godefroid seg med Clementia av Burgund, mor til Baudouin VII, greve av Flandern, som hadde kjempet med franskmennene mot normannerne i 1118.^[10] Adelizas bror, Joscelin av Louvain, giftet seg med Agnes de Percy, arvingen til huset Percy, og tok selv navnet Percy.^[11]

Lite er kjent av Adelizas barndom i Leuven. Det faktum at hun leste og snakket fransk kan antyde at hun hadde fått en form for utdannelse da det ikke var språket til hennes fødested. Franske var dog det dominerende språket i Vest-Europa som også de engelske kongene snakket. Hun var tilstede ved den keiserlige hoff før ekteskapet og kan ha møtt Henriks datter keiserinne Maud der. Keiser Henrik V, Mauds ektemann, hadde støttet Adelizas far i gjenerobringen av hertugdømmet Lorraine (Lothringen).^[12]

Planene for å få Adelizas giftet med Henrik I av England kan ha begynt da hun var så ung som 16 år, selv fra før Henriks eneste legitime sønn, William Adelin, døde den 25. november 1120 i ulykken med Det hvite skip. Imidlertid, da Henrik trengte en mannlig arving ble ekteskapsplanene framskyndet og den 6. januar 1121 annonserte Henrik det kongelige råd om sine hensikt å gifte seg med Adeliza. Dette ekteskapet ville forsterke Englands allerede eksisterende diplomatiske allianse med det tyske rike. Hun var også en fjern etterkommer av Karl den store slik at hun var velegnet som ektemål for en konge,^[10] skjønt hun brakte ikke med seg land eller besittelser, men det hadde heller ikke hans første hustru. Det er antatt at Maud kan ha vært involvert i få dette ekteskapet arrangert ettersom hun var med ham på det tidspunkt det ble forhandlet.^[10] Paret ble gift den 24. januar 1121, hun rundt 18 år og han 53 år.^[12] Henry av Huntingdon omtalte det kongelige paret i Historia Anglorum hvor han fortalte at den nye dronningen fulgte Henrik til London ved pinse. Hun synes å ha reist omfattende med ham, antagelig for øke sjansene for at hun ble gravid.^[13] Til tross for deres nære kontakt ble resultatet aldri et barn.

Henrik var meget sjenerøs overfor Adeliza og økte hennes personlige rikdom og landbesittelser. Hun hadde sin egen husholdning og fortsatte å bånd til sin familie i Leuven.^[12] I motsetningen til Henriks første hustru Edith synes Adeliza ha spilt en meget passiv rolle i administrasjonen av kongeriket, antagelig grunnet hennes unge alder. Mens Edith utstedte rundt 31 chartere og stevninger i løpet av hennes tid, ble det under Adelizas femtenårige ekteskap med Henrik utstedt kun ett, og sto kun som vitne til 13 av Henriks mange chartere til tross for at de nesten alltid var sammen.^[14]

Til tross for hennes begrensede involvering i politikken synes Adeliza å ha spilte en aktiv rolle som en beskytter av litteratur og kunst, og var innflytelsesrik i å fremme framveksten av franskspråklig poesi ved det engelske hoffet. Mens engelske dronninger tradisjonelt hadde vært beskyttere av kunsten, og et antall av dem, blant annet Edith av Wessex, Emma av Normandie, og Edith av Skottland, hadde finansiert en rekke verk i ulik media, sponset Adeliza hovedsakelig bøker skrevet på fransk.^[15] På denne tiden var sekulære bøker på fransk eller anglo-normannisk meget populære, en trend som fikk en drivkraft av rike, aristokratiske kvinner som Adeliza. Philippe de Thaon, anglo-normannisk poet, dedikerte sin zoologiske avhandling kjent som Bestiarium til dronning. I dens innledning var det panegyrisk smiger av dronning: «for en juvels ære som er en enestående vakker kvinne. Og hun er høvisk og klok, av god væremåte og sjenerøs...»^[16]

Bestiarium ville ha vært rikelig illustrert, og dens hensikt var å bli lest side for side, ikke i helhet som et dikt. Mange andre verker som Adeliza bestilte var tilsvarende i struktur, inkludert en nå tap Livet til Henrik.^[17]

Da Henrik døde den 1. desember 1135 trakk Adeliza seg midlertidig tilbake til benediktinerklosteret Wilton Abbey i nærheten av Salisbury. Hun var tilstede ved dedikasjonen av Henriks grav ved Reading Abbey ved den første årsdagen for hans død. Hun sørget senere for at lys alltid var tent ved hans grav. Omtrent på denne tiden grunnla hun også et hospital for spedalske dedikert sankt Giles (på norsk omtalt som Egidius)^[18] ved landsbyen Fugglestone St Peter i Wiltshire.^[19]

I 1138, tre år etter at Henrik døde, giftet Adeliza seg med William d'Aubigny, en av Henriks rådgivere. Han var sønn av Guillaume d’Aubigny og Maud le Bigod. Han tok tittelen som jarl av Arundel baser på Adelizas eiendommer.^[12] Sammen bodde de i hennes festning Arundel ved kysten av Sussex. De fikk sju barn.^[20] Deres barn i den orden de ble født var Alice, William, Olivia, Reynor, Geoffrey, Henry, og Agatha.^[21] Olivia og Agatha døde som barn. Blant deres etterkommere var Anne Boleyn og Katarina Howard, andre og femte hustru av kong Henrik VIII av England.^[12]

Selv om det ikke er mye som er kjent om Adelizas forhold til sin stedatter Maud, er det kjent at hun var tilstede ved seremonien da Henrik offisielt navnga Maud som sin arving ettersom kronikøren John av Worcester uttalte at dronningen «sverget [en ed] for kongens datter.»^[22] Etter hennes andre ekteskap mottok Adeliza sin stedatter Maud i sitt hjem i Arundel, sammen med Mauds halvbror Robert, 1. jarl av Gloucester, på tross av ønskene til hennes andre ektemann som var en tilhenger av kong Stefan. Da kong Stefan truet festningen med en hær, utleverte hun Maud. Hun sørget imidlertid for trygg adferd slik at Maud kunne komme seg til sin halvbror Robert, jarlen av Gloucester, i Bristol. For resten av den tiden som kalles for det engelske kaos under Stefan forble Adeliza og William lojale til kongen.^[12]

Hun senere forrådte dem og utleverte dem over da kong Stefan beseiret festningen.^[23] I et forsøk på å forklare Adelizas handlinger foreslo John av Worcester at «hun fryktet kongens majestet og fryktet at hun ville tape de store eiendommene hun holdt rundt om i England.» Han nevnte også Adelizas unnskyldning til kong Stefan: «Hun sverget på ed at hans fiender ikke hadde kommet til England på grunn av henne, men at hun ganske enkelt hadde gitt dem gjestefrihet som person av høy verdighet som en gang sto henne nær».^[23]

På grunn av Henriks sjenerøsitet ble Adeliza gitt inntekter fra Rutland, Shropshire og Queenhithe, et stort distrikt i London, med besittelse av byen Chichester. Henrik ga også godset Aston til henne «som hans dronning og hustru». Til landeiendommer som var en del av Adelizas medgift omfattet klosteret Waltham Abbey i Essex, en eiendom i sørøstlige England, med områder i Hertfordshire og Bedfordshire, Buckinghamshire, Berkshire, og Middlesex. Hun hadde eiendom i Devon. Som en gave fra Henrik I fikk hun også en eiendom i Ashleworth, en andel i den kongelige eiendom Berkeley. I 1126 ble hele grevskapet Shropshire gitt til henne, selv om det ikke er listet i Pipe Roll (finansarkivene).^[24] Henrik bestemte også at hun var unntatt fra å betale skatt fra mange av hennes besittelser.^[12]

Adeliza ga sin bror Joscelin en stor eiendom i Sussex kalt Petworth som var avhengig av hennes festning Arundel.^[25] Henrik ga også land til Adeliza som tidligere hadde tilhørt Edith, inkludert Waltham og Queenhithe. Ved første årsdag for Henriks død ga Adeliza godset Aston til klosteret i Reading. Noen få år senere ga hun også en kirke som en gave til klosteret.^[26]

De er få informasjoner i de historiske arkivene om de siste årene til Adeliza. I 1150 forlot hun sin andre ektemann William for å gå inn i klosteret i Afflighem i Flandern. I annalene til klosteret er hun bare omtalt en gang og det er ved hennes død i 1151. Hennes gravsted er ukjent. En del tradisjoner antyder at hun ble gravlagt i klosteret, men en donasjon som ble gitt av hennes bror Joscelin til klosteret Reading Abbey synes å antyde at hun ble gravlagt der sammen med Henrik I.^[27]

En av Adelizas brødre, Joscelyn de Louvain, kom til England og giftet seg med arvingen Agnes de Percy, og han tok selv navnet Percy.

Selv det er åpenbart at den tidligere dronningen og Joscelyn var svært nære kan han likevel ha vært en illegitim sønn av Adelizas far og således hennes halvbror. Hans barn tok deres navn fra morens slekt, og deres etterkommere inkluderer middelalderens jarler av Northumberland.

Adeliza ga også en medgift til en av hennes kusiner da hun giftet seg i England.

Adeliza og Williams barn var:

• Reynor d'Aubigny
• Henry d'Aubigny
• Alice d'Aubigny, død 1188, grevinne av Eu
• Olivia d'Aubigny
• Agatha d'Aubigny
• William d'Aubigny, 2. jarl av Arundel, født før 1150 – død 24. desember 1193. Far til William d'Aubigny, 3. jarl av Arundel, en av de 24 garantistene til Magna Carta.
• Geoffrey d'Aubigny

• Bartlett, Robert (2000): England under the Norman and Angevin Kings: 1075 – 1225. Oxford: Clarendon.
• Chadwick, Elizabeth (2011): Lady of the English. Naperville, IL: Source Landmark.
• Crouch, David (2002): The Normans: The History of a Dynasty. London: Hambledon and London.
• Lees, Clare A., red. (2012): The Cambridge History of Early Medieval English Literature. 1. utg., Cambridge: . Cambridge Histories Online.
• Hilton, Lisa (2010): Queens Consort: England's Medieval Queens from Eleanor of Aquitaine to Elizabeth of York. New York: Pegasus Books.
• Huneycutt, Lois L. (2003): Matilda of Scotland: A Study in Medieval Queenship. Woodbridge: The Boydell Press.
• Huneycutt, Lois L. (2004): «Adeliza (c.1103—1151)», Oxford Dictionary of National Biography, Oxford University Press.
• Henry av Huntingdon (1991): The Chronicle of Henry of Huntingdon: Comprising The History of England, from the Invasion of Julius Cæsar to the Accession of Henry II. Red. Thomas Forester. Dyfed: Llanerch.
• Lundy, Darryl (10. mai 2012): «Adeliza de Louvain», The Peerage.
• Johns, Susan M. (2003): Noblewomen, Aristocracy and Power in the Twelfth-century Anglo-Norman Realm. Manchester: Manchester UP.
• Nolan, Kathleen (2003): Capetian Women. New York: Palgrave Macmillan.
• O’Donnell, Thomas; Townend, Matthew; Tyler, Elizabeth M. (2012): «European literature and eleventh-century England» i: The Cambridge History of Early Medieval English Literature, 1. utg., Cambridge: Cambridge University Press, s. 607–636. Cambridge Histories Online. doi:10.1017/CHO9781139035637.028.
• Strickland, Agnes (1840–1848): Lives of the Queens of England: From the Norman Conquest.
• van Houts, Elisabeth M.C.(1989): «Latin Poetry and the Anglo-Norman court, 1066–1135: The Carmen de Hastingae Proelio» i: The Journal of Medieval History 15 (1), s. 39–62.
• Weir, Alison (1989): Britain's Royal Families: The Complete Genealogy. London: Bodley Head.
• John av Worcester (1998): The Annals from 1067 to 1140 with Gloucester Interpolations and The Continuation to 1141, bind 3, red. P. McGurk. Oxford: Clarendon Press.

• Adeliza de Louvain, The Peerage
• History Timelines