Tianqi-keiseren

Zhu Youjiao - Tianqi-keiseren - kom på tronen da han var 15 år gammel, en måneds tid etter farens død. Han satt ved makten i sju år.

Han interesserte seg heller lite om rikets anliggender, og heller ikke om de nære ting.^{[trenger referanse]} Man mente at han sviktet sine sønnlige forpliktelser mot faren ved å neglisjere hans ønsker.^{[trenger referanse]} Det er tenkelig at Zhu Yuojiao led under en lærehemming eller noe mer.^{[trenger referanse]} Han var ikke lesekyndig og viste ingen interesse for studier.^{[trenger referanse]}

Han var mest opptatt av å dyrke en hobby med trearbeider, noe som gav ham det spottende tilnavnet den keiserlige tømmermann.

I dette styringsvakuumet kjempet forskjellige embedsmenn, blant dem evnukken Wei Zhongxian, om beslutningsmakten. Wei ble fremmet av keiseren, og fikk et fast grep om palasset innen få år. Mellom 1624 og 1627 utøvde ham et terrorregime i palasset.^{[trenger referanse]} Han utnevnte sine fortrolige til ministre og forsynte seg fritt fra statsinntektene.^{[trenger referanse]}

En annen innflytelsesrik skikkelse ble madam Ke, keiserens mangeårige barnepike. Hun ønsket å sjalte ut alle andre kvinner fra keiserens nærhet. Hun låste keiserlige konkubiner inne og lot dem sulte i hjel.^{[trenger referanse]}

Tianqi-keiseren holdt seg mest for seg selv, men forordnet etter en tid at Wei skulle rituelt æres på samme måte som Konfucius. Han hadde åpenbart ingen motforestillinger at dette innebar at han under vår- og høstofringene selv da måtte knele ned foran en statue av Wei og berøre gulvet med hodet tre ganger foran den.^{[trenger referanse]}

En konfuciansk moralistisk-filosofisk orientert gruppe, Donglinpartet, uttrykte uro over forholdene ved keiserhoffet. Som respons forordnet i hemmelighet palasset at en rekke av mandarinene ble henrettet.^{[trenger referanse]}

Keiserens vedvarende passivitet skadet Ming-styrets anseelse betraktelig. Økonomien stagnerte og byråkratiet var i mange saker helt handlingslammet.^{[trenger referanse]} Dette førte til langvarige bondeopprør.^{[trenger referanse]}

Utenrikspolitisk ble riket truet av mandsjuene under sin leder Nurhaci. De hadde allerede erobret store deler av Mandsjuria, og de dårlig utrustede Ming-strykene maktet ikke å gjøre noe med det. I provinsen Shandong gikk det hemmelige selskap Den hvite lotus til opprør. Alt dette utløste stor utilfredshet med Ming-styret hos mange av dets undersåtter, og det vokste seg sterkere den overbevisning at dette dynastiet ikke lenger maktet å styre landet og hadde tapt det himmelske mandat.

Tianqi-keiseren døde i 1627 noe før sin 27-årsdag. Wei Zhongxian mistet sin makt og ble tvunget til selvmord.

Etter keiserens død overtok hans yngre bror, Zhu Youxiao, under navnet Chongzhen-keiseren. Tianqi-keiseren ble gravlagt blant Ming-dynastiets graver nordvest for Beijing.

Ingen av Tianqi-keiserens barn levde opp, slik at han ikke fikk noen etterslekt.

• Frederick W. Mote: Imperial China 900–1800. Harvard, Cambridge 2003, ISBN 0-674-44515-5
• Ann Paludan: Chronicle of the Chinese Emperors. Thames & Hudson, London 1998, ISBN 0-500-05090-2
• Denis Twitchett, Frederick W. Mote: The Cambridge History of China. Bind 7. The Ming Dynasty 1368–1644. Del 1. University Press, Cambridge 1988, ISBN 0-521-24332-7