Chongzhen-keiseren

Da Zhu Youjian overtok tronen etter sin storebror, Tianqi-keiseren, forsøkte han å gjenvinne makten fra de hoffmenn, blant andre sjefsevnukken Wei Zhongxian, som imens under en tid hadde fått kontroll over statsforvaltningen. De ble eliminert.

I motsetning til sin forgjenger forsøkte Chongzhen-keiseren å regjere selv, og var sterkt oppsatt på å få løst problemene som plaget på alle kanter. Men den bunnskrapte statskassen gjorde hans anstrengelser om intet. Hans edikter ble ikke satt ut i livet, fordi store deler av byråkratiet ikke var handlingsdyktig, eller rett og slett ikke fantes leger ute i enkelte provinser. Han fant ikke kompetente ministre, slik at mange sentrale poster ble besatt med svake personer. Minghoffet hadde ellers isolert seg selv fra samfunnet forøvrig.

Chongzhen-keiseren ble stadig mer frustret over sine undergittes treghet, og ble stadig mer og mer mistroisk mot sine omgivelser og utmålte strenge straffer mot illojalitet. Gjennomsnittlig hvert år ble hans seks ministre erstattet med nye, og de avsatte ble gjerne ilangt grusomme straffer.

Ming-hoffet mistet etterhvert kontrollen med provinsforvaltningen, og i denne stund brøt det ut en pest i Kina som skulle koste millioners mennesker livet.

I Sentralkina stilte den tidligere soldat Li Zicheng seg i spissen for opprørske bønder og soldatskarer. De fór gjennom landet og plyndret og stakk i brann, og kontrollerte snart provinsene Hubei, Henan og Shanxi. I dette maktområdet utropte Li «Shun-dynastiet».

Riket var i uorden, og det, sammen med folkelige opprør og det militære trykk fra mandsjuene, ble Mingdynastiets bane.

I april 1644 inntok Li Zichengs styrker Beijing. Overløpere hadde åpnet byportene for dem og de strømmet inn uten å møte motstand. Chongzhen-keiseren våknet om morgenen den 25. april og bad om en rapport om tilstanden, Ingen minister dukket opp, og keiseren ble fort klar over at hele palasspersonalet var flyktet, og likeså palassgarden. Da Keiseren skjønte at opprørerne var trengt inn i de ytre bydeler, innså han at hans styre var en tapt sak. Han sørget for at hans sønner fikk flyktet ut av byen, og deretter befalte han resten av keiserfamilien til selvmord. Etter at keiserinnen hadde hengt seg, drakk han seg full og begav seg med sin livevnukk til Kullhøyden, den kunstige høyden rett nord for palasset. Der hengte han seg i et tre.

• Frederick W. Mote: Imperial China 900–1800. Harvard, Cambridge 2003, ISBN 0-674-44515-5
• Ann Paludan: Chronicle of the Chinese Emperors. Thames & Hudson, London 1998, ISBN 0-500-05090-2
• Denis Twitchett, Frederick W. Mote: The Cambridge History of China. Bind 7. The Ming Dynasty 1368–1644. Del 1. University Press, Cambridge 1988, ISBN 0-521-24332-7