Svensker

Ordet «svensk» er avledet av navenet på den urgermanske stammen som kalles sveaere, som bodde i det som i dag er Midt-Sverige. Den romerske historikeren Tacitus skrev om sveaere i boken Germania; han omtalte dem med det latinske navnet suiones.^[4]

Svenskene som alle de andre germanske folk har sitt opphav fra den indo-europeiske folkevandringen. Da indo-europeerne kom til Norden utviklet de stridsøkskulturen som munnet ut i den nordiske bronsealderen.^[5] Den nordiske bronsealderen utviklet seg til den nordiske jernalderen. Det er i etterkanten av disse epokene svenskene skilte seg fra andre germanske stammer som bodde i Skandinavia.^[6]

Den første omtalen av forfedrene til svenskene i proto-historien var av den romerske historikeren Tacitus, som omtaler dem som Suiones i sin bok Germania.^[7] I boken beskriver han dem som en mektig stamme med en mektig flåte.^[8]

Folkevandringstiden i Sverige var preget av klimasjokket i 535–536, som antas å ha rystet det skandinaviske samfunnet til sin kjerne. Så mye som 50 % av befolkningen i Skandinavia antas å ha dødd som et resultat av de dramatiske natur- og klimaendringene, og den fremvoksende vendeltiden viser en økt militarisering av samfunnet.^[9][10] Det er funnet flere områder i Sverige med rike gravgaver, blant annet godt bevarte båtgraver ved Vendel og Valsgärde, og gravhauger ved Gamla Uppsala. Disse gravområdene ble brukt i flere generasjoner. Noen av rikdommene ble trolig ervervet gjennom kontroll av gruvedistrikter og produksjon av jern. Sutton Hoo-hjelmen ligner veldig på hjelmer i Gamla Uppsala, Vendel og Valsgärde, noe som viser at den angelsaksiske eliten hadde omfattende kontakter med den svenske eliten.^[11]

Med opphav i det halv-mytiske Scandza (som dagens historikere tror er Götaland^{[trenger referanse]}), krysset en befolkning av Gotere Østersjøen rundt 200 år e. Kr. De bosatte seg i Skytia, i det nåværende Ukraina og ved Svartehavskysten. Etter romerikets undergang i det femte og sjette århundre utviklet denne befolkningen seg til to adskilte folkegrupper; vestgotere og østgotere. Vestgoterne etablerte et kongdømme i Iberia og Sør-Frankrike, mens østgoterne etablerte seg i Italia og nåværende Kroatia.^[12]

Svenske vikinger spilte en betydelig rolle i vikingtiden, en periode som strakte seg fra det 8. til det 11. århundre, da skandinaviske sjøfarere og krigere – kjent som vikinger – herjet og utforsket ulike deler av verden. Vikingene fra Sverige var kjent for sine sjøferdigheter, handelsaktiviteter og militære ekspedisjoner. De spredte sin innflytelse over Østersjøen, Russland, Baltikum og andre områder.^[13]