Stodderfogd

Ordet stodder skriver seg fra et gammelt dansk ord for stakkar – altså stavkar, vandringsmann med stav. Stodderfogden er en forløper for ordningen med bygdevektere. Vervet som stodderfogd var ikke lønnet og var generelt lavt ansett. Han måtte tigge kost og losji og livnærte seg som regel ved håndverksarbeid og småhandel. Ofte gikk vervet til tidligere straffedømte, i noen tilfeller kunne vervet inngå som en del av straffen. Dermed var stodderfogden ikke bare lavt ansett blant folk flest, men også av dem som stod lavere enn ham selv på den sosiale rangstigen. Vervet som stodderfogd var derfor ikke alltid ufarlig. Beretningene om blodige slagsmål der stodderogden var involvert, er flere. Det ble etter hvert vanlig å hyre notoriske voldsmenn til oppgaven, da evne til å slå fra seg og spre frykt blant tatere og omstreifergrupper ble ansett som et viktig kompetansekrav. Uttrykket "ståtarkonge" var i seg selv uttrykk for en nedverdigende holdning, som viste til hans klovnaktige uniform. Hans kone ble kalt dronning, barna prins eller prinsesse. Karakteristisk for stoddefogdens uniform var den høye hatten som gjorde ham synlig både blant folk og fant. I tillegg bar han et enkelt våpen, som regel en oksetamp med blylodd i enden, en egen stav eller til nød en sabel. Et eksempel på en ståtarstav finnes i dag utstilt på Sunnfjord Museum.

Stodderfogden skulle forpasse alle reisende uten fast bopæl fra sitt distrikt over til nabodistriktet, der de ble behandlet på samme måte. Stodderfogden var således et av de mest synlige uttrykk for storsamfunnets undertrykkelse av folk som var falt utenfor. En gang i året skulle stodderfogden gjøre opp regnskap over hvor mange betlere, tiggere og omstreifere som fantes i hans distrikt. Dette skjedde i forbindelse med de årlige fantejaktene, som ved et kongelig påbud i 1643 fikk en organisert form. Bygdas menn samlet seg da for regulær klappjakt på tatere og omstreifere. Fantene ble enten sendt ut av distriktet, internert eller skutt ned for fote. De ble drevne ud af sine Huler som var de Ræve, skrev prosten på Toten etter en vellykket fantejakt i 1711. Fantejaktene pågikk som en fast, landsomfattende ordning i minst hundre år. Men mange steder fortsatte de i en mer uoffisiell form lenge etter at ordningen formelt opphørte. Særlig i Trøndelag og i indre østlandsbygder var fantejakter populære. Fra 1907 er en storstilt fantejakt med mer enn tusen menn dokumentert fra Flå i Gauldal.

Stodderfogden hadde ikke bare repressive funksjoner. Han var pålagt å vise særlig hensyn overfor kvinner og barn blant omstreiferfølgene og sørge for at alle fikk husly og kost innen de ble sendt ut av bygda. Stodderfogden skulle også tre inn som beskytter av kvinner og barn på gårdene når husbonden måtte være vekke i lengre perioder av gangen på grunn av arbeid. De han skulle beskytte dem mot, var nettopp reisende folk som trengte seg inn på gårdene for å finne husly og mat.

Første gang vi hører om stodderfogden er i 1596 i et brev fra Bergen lagting, der det heter at vekteren skal føre "grandgivelig Tilsyn" med at ingen gikk omkring og betlet. I 1698 hører vi om en svensk tater som er tilsatt som stodderfogd på Sunnmøre. Han omtales som særlig iherdig i tjenesten, idet han kledde seg ut som tater og blandet seg med taterfølgene for å avsløre deres tilholdssteder. Da han pensjonerte seg, krevde allmuen at hans sønn skulle overta.

Ved innføring av formannskapsloven i 1837 var en av merkesakene at alle bygder skulle ha sine egne bygdevektere. Nå ble det vanlig med fantefuter i alle kommuner. Med fattigloven av 1845 ble de statlige kontrollfunksjonene med betlere og omstreifere drastisk utvidet og som endret bygdevekterens rolle. Han ble nå et mellomledd mellom det statlige embetsverket og den enkelte kommune, og med det lokale herredsstyre eller fattigstyre som arbeidsgiver. Bygdevekterens sosiale posisjon steg tilsvarende, men helt opp til moderne tid ser vi at bygdevekterne aldri helt ble kvitt det sosialt nedverdigende stemplet som fra gammelt av hadde heftet ved stodderfogdene. I realiteten var de moderne bygdevekterne også en videreføring av den tidligere ordningen med stodderfogder. Det ser vi bl.a. av en instruks for bygdevekteren i Nedre Stjørdal fra 1870, der det heter at "Bygdevægterne ere ansatte for at hindre Omstreiferes Indtrængen i Bygden".

Den siste ståtarkonge abdiserte først på slutten av 1930-tallet. Under krigen hører vi imidlertid om bygdevektere som driver jakt på tatere i Trøndelag. I Nedre Stjørdal kommunestyre gjorde man så sent som 15. august 1930 vedtak om ansette flere bygdevektere i den uttalte hensikt å trappe opp jakten på tatere. I 1921 vedtok Sør Odal herredsstyre med 8 mot 5 stemmer at det "ikke lenger" skulle være tillatt å skyte fantene. Foranledningen var at bygdevekteren hadde bedt om tillatelse til å gjenoppta den gamle praksisen med å skyte tatere. "Det greieste ville være at skyde dem, uttalte bygdevekter Ihler i sin henstilling til herredsstyret.

• Bastrup, Olav Rune Ekeland & Sivertsen, Aage Georg, En landevei mot undergangen. Utryddelsen av taterkulturen i Norge, s. 50 og utover, Universitetsforlaget 1996. ISBN 82-00-22773-1