Tater

Tidligere var betegnelsen «tater»

• personer i visse grupper som levde i utkanten av samfunnet og livnærte seg av håndverk, småhandel og til dels tigging.^[1]
• brukt nokså vidt om folk som kom østfra eller om folk fra Asia i sin alminnelighet.^[2]

For å skille de reisende fra den øvrige norske befolkningen, viste Arnvid Lillehammer særlig til forestillingen om et felles opphav, giftermålsmønsteret med mye inngifte, nomadisk livsstil med stadig reising, særpregede yrker som hesteskjæring, kobber- og messingarbeid, vevskei- og kammakeri, og et eget språk.^[3]

En lov fra 1584 slo fast at tatere ikke fikk ta opphold i Norge, men at lensherrene hadde plikt til å jage dem. Ble de pågrepet, skulle de idømmes ett års straffarbeid og deretter jages av landet. Bønder som fikk i oppgave å jage omstreifere, ble kalt «stodderkonger» og er kjent fra Østlandet.^[4]

«Reisende» brukes som gruppebetegnelse av hele gruppa, mens gruppenavnet «tater» er omstridt. Det dreier seg nok opprinnelig om et eksonym (et gruppenavn brukt av storsamfunnet), men kilder så langt tilbake som til 1600-tallet, viser at «tater» også ble brukt som egenbetegnelse. I dag oppfatter mange «romani» som nedsettende og stigmatiserende. Andre endonymer (egenbetegnelser) er «tavring», «vandring» («vandriar»), «romano» eller «rommano». Fra storsamfunnets side har svært nedsettende termer som blant annet «fant» og «splint» ofte blitt brukt. Særlig fra slutten av 1800-tallet til 1980-årene ble begrepet «omstreifer» brukt fra myndighetenes side, som også er sett på som svært nedsettende.^[2]

Ordet Tater, er av opprinnelse avledet av det tyske ordet Täter som oversatt til norsk, svensk og dansk, betyr forbryter, lovbryter eller gjerningsmann/-person. ^[5]

Fra tysk til engelsk, har ordet Täter betydningen offender, og fra tysk til finsk – som rikollinen, her i betydningen kriminell.

Det er å anse som et generelt skjellsord som gjennom tidene ble brukt av myndigheter og andre, om og på, den etniske folkegruppen sintiene, ( Sinti ) som i dagligtale omtales i Norge som romanifolket.

Ordet tater eller «tatter», i nedlatende forstand, ble som eksempel også brukt i danskekongen Chr. 4de’s dekret av 31. mai 1589, der det tyske ordet Täter ble skrevet tatter.

Disse «tattere» skulle da utvises av riket, og kunne om nødvendig drepes. Som: (tekst fra boken) «Anførere han offverkommer, dennem skal hand lade straffe paa Liffvit uden all Naade»

Boken: - Stormectigste høybaarne Førstis og Herris ...med forskjellige direktiver og brev, ble trykket året etter i 1590 - Som dette brev: - Et Aabit forbuds Breff, At Tattere icke skulle tilfærdis her udi Rigit. [1]

Christian den 4.

Det er mange teorier om opphavet til taterne i Norge:^[6]

• de er utskilt fra det fastboende samfunnet, folk som av sosiale, økonomiske eller andre årsaker tok landeveien fatt.
• de er etterkommere av soldatfamilier fra Tyskland, Russland, Skandinavia eller andre områder, som etter krigene på 1500- og 1600-tallet ikke ble fastboende, men reiste rundt som håndverkere.
• de er etterkommere av reisende stammer fra India. De er den nordligste av romanifolkene i Europa, hvorav «rom» (eller «romá») utgjør en av flere grupper.

Den tyske professoren i orientalsk kultur og språk, Johan Gottfried Hasse: 1759-1806, utgav i 1803 boken:- «Zeguiner im Herodot», der han avviser landsmannen Johan Grellmanns teorier i 1783 om et indisk opphav på folkegruppene Sinti og Zigeunere.^[7]

Men disse folkegruppene var beslektet i kultur og utseende. Og begge gruppene hadde varianter av Pan-Vlax-romani som språk.

Hasse forklarer hvorfor de - etter hans kunnskap i orientalsk språk og kultur mm. - IKKE kunne ha en opprinnelse i India, og henviser i boken til en rekke oldtidsdokumenter.

Sinti, som folkegruppe, er de som i dagligtale i Norge omtales som romanifolket, eller ved det tidligere brukte og nedsettende skjellsordet tater (av tysk Täter). Sintiene er nå dokumentert som en Thrackisk folkegruppe.

I 2007 startet utgravingene av oldtidsbyen Heraclea Sintica i Bulgaria ved elven Strymon. Byen fikk navn etter Sintiene, som var de første beboere i dette området for over 3300 år siden, i datidens Trackia.

Trolig forvekslet Grellmann disse to gruppene med folkegruppen Dom. Dom people (Dom (caste) , fra India.

Arnvid Lillehammer mente at de reisende i Norge kan føres tilbake til en eller flere grupper av rom, som kom hit på 1500-tallet. Det er flere eksempler på at de fikk tilsig fra fastboende og fra soldater opp gjennom generasjonene. De har derfor slektsrøtter til ulike grupper.^[6]

• (no) «Tater» i Store norske leksikon