Salme 102

Vers 1. Det finnes ingen navn i overskriften. Slike anonyme salmer er førøvrig ikke uvanlig i den fjerde salmeboka (Salme 90-106). Andre anonyme salmer i denne boka er 91-100 og 104-106.

Vers 3. For verselengdens skyld kunne det vært ønskelig å sette inn «Jahve» (יהוה) eller «lytt» (הקשׁיבה) før «i dag» (ביום), men siden verselengdene ellers i Salme 102 ikke er særlig regulære vil det neppe kunne forsvares.^[2]

Vers 4. Flere manuskripter har «lik røk» (כעשׁן) istedenfor «i røk» (בעשׁן). Dette er grammatisk enklere, men teksten slik den er er også mulig, og det er mindre sannsynlig at noen skulle forvanske teksten og sette inn «i», enn at de skulle rette den til «lik». Følgelig er det grunn til å foretrekke den masoretiske teksten.

Vers 5. Det har vært omdiskutert hvordan man skal oversette verbet שׁכח. Det er vanlig å gi dette meningen «å glemme» men i Salme 137:5 og i Ugarittisk materiale passer det bedre å gi verbet en sekuandær mening - «å visne».^[3] Det er forøvrig ikke umulig i Salme 102 å oversette med «å glemme», og referansene til det ugarittiske tkh er ikke uproblematiske.^[4] Den norske oversettelsen velger «visner», men «glemmer» ville være nærmere den typiske bruken av verbet.

Vers 6. Det tekstkritiske apparatet hevder at et verb har forsvunnet fra dette verset, og det skulle følgelig ha startet: «Jeg er blitt trett» (יגעתי) eller «jeg er svekket» (חלשׁתי). Kraus foretrekker det første,^[5] imens Marttila foretrekker å lage en oversettelse uten å legge til et verb som mangler.^[6]

Vers 14. Det tredje kolon (כי־בא מועד) er synaktisk klønete, og kan være en randglosse som ved overlevering har kommet inn i teksten.

Vers 16. Formen «din ære» (כבודך) benytter andre person suffiks i en samling utsagn hvor suffiksene er tredje person. Det har følgelig vært foreslått å endre dette til «hans ære» (כבודו). I hebraisk er det forøvrig vanlig å veksle person fra ett utsagn til et annet, så formen kan ha vært opprinnelig.

Vers 18. Uttrykket «bønn» (תפלת) er i Dødehavsrullen 11QPs^a skrevet «orm/mark»^[7] (תולעת) Dette ville gi oversettelsen av vers 18: «Han vendte seg mot den nakne orm. Han foraktet ikke deres bønner.» (Norsk oversettelse 1978/85 er generelt parafraserende i dette verset). Tankegangen om den bedende som en orm har støtte i Salme 22:7 og Jesaja 41:14, men den masoretiske teksten slik den står er for god til å endre bare på grunn av et manuskript.

Vers 20. Her er inndelingen av verset et problem. Skal gudsnavnet Herren, eller Jahve (יהוה) stå før eller etter at verset deles? Det grafiske trykket i Biblia Hebraica Stuttgartuensia (BHS) foretrekker å dele etter Jahve, imens den masoretiske tekst, Septuaginta og Peshitta velger å dele etter Jahve.

Vers 24. Verbet (ענה) kan bety «å krenke», «å svare» eller «å synge». S«eptuaginta oversetter med «å svare» (απεκριθη), men det er mer naturlig i sammenhengen å oversette med» å krenke. Videre er tredje persons suffiks til «kraft»: «hans kraft» (כחו) vanskelig å forstå. Det er bedre å lese som qere «min kraft» (כחי). Noe som har støtte i Qumran 4QPS^b, mange manuskripter, Symmachus, Peshitta og Targumene.

Det finnes en del utsagn i Salme 102 som man også finner i andre tekster. Særlig fremtredende er likheten mellom Salme 102, Salme 22 og Salme 69. Marttila ramser opp følgende sammenhenger: Salme 102:3 (22:25; 69:18); 102:17 (69:36); 102:18 (69:34); 102:19 (22:32); 102:21 (69:34) 102:22 (22:23; 69:31); 102:29 (69:37). Utenom disse finnes det en nokså direkte likhet mellom Salme 102:13 og Klagesalmene 5:19. Her er de viktigste forekomstene:

Det man kan si om tekstens utvikling må i sin helhet utledes enten av teksten selv, eller av utsagn i teksten som man kan finne igjen i andre gammeltestamentlige tekster. Det man slutter om tekstens utvikling er følgelig hypotetisk, men kan forsvares ut fra det forholdet at de fleste forklaringer er bedre enn å tenke seg at teksten skal ha blitt skrevet av en enkelt forfatter i sin nåværende form.

Marko Marttila har utviklet en hypotese om tekstens utvikling hvor han ser for seg at teksten har et grunnsjikt som består av vers 2-12, 24-25b; et mellomsjikt som består av vers 13-14b, 14d-23, 25c; et tredje sjikt som består av vers 26-27b, 28-29 og en samling forskjelligartede tilleggsglosser som består av vers 1, 14c, 27c-d.^[8] Karakteristikkene hans av disse sjiktene er som følger:

Grunnsjiktet (vers 2-12, 24-25b). Dette er ifølge Marttila et føreksilsk (før 586 f. Kr. da Jerusalem ble ødelagt, og folket ført i eksil til Babylon). Det er forøvrig ingen historiske referanser i teksten, så en tidfesting har ikke noe holdepunkt uansett hvor man måtte tenke seg den. Sammenhengen mellom vers 12 og 24 er ikke god, særlig at referansene til guden i vers 2-12 er 2. person, imens de i 24-25b er 3. person ødelegger sammenhengen. Marttila mener at teksten har blitt forvansket gjennom redaksjonene. Dette grunnsjiktet er følgelig en ren individuell klage, som følger denne sjangeren, og som har vært benyttet som bønn for syke.^[9]

Mellomsjiktet (vers 13-14b, 14d-23, 25c). Dette tillegget reflekterer ifølge Marttila hendelser i eksilet, men disse kan godt være lagt til på et meget sent tidspunkt, ved overgangen mellom persisk og hellenistisk tid (4-300-tallet f. Kr.) Teksten handler om Jahves universelle kongedømme, og hvordan Jahve gjeninsetter Sion. Denne restaurasjonen av Sion virker som en eskatologisk omtolkning av Sionsideologien.^[10] Mye av vokabularet i Salme 102:17-19 finner man igjen i de siste delene av Salme 22 og 69 (se Litterære paralleller over). Marttila mener følgelig at dette mellomsjiktet kan identifiseres til samme redaksjonelle gruppe, og muligens samme redaktør som sluttsjiktene av Salme 22 og 69.

Det tredje sjikt (vers 26-27b, 28-29). Dette tilhører ifølge Marttila helenistisk tid (Etter 337 f. Kr.) og representerer ytterligere et universalistisk synspunkt. Han refererer til Odil Hannes Steck som mente at hele denne salmen ble til ca. 200 f. Kr. omkring den femte syriske krig hvor den selevkidiske kongen Antiokus III klarte å overvinne de egyptiske troppene til Ptolemeus V. Ifølge Baruchs apokalypse 2:16 «Herre, se ned fra din bolig i det høye og se til oss. Vend ditt øre hit og hør, Herre!» (κύριε, κάτιδε ἐκ τοῦ οἴκου τοῦ ἁγίου σου καὶ ἐννόησον εἰς ἡμᾶς· κλῖνον, κύριε, τὸ οὖς σου καὶ ἄκουσον·) som ligger meget nær Septuaginta av Salme 102:20-21a (101:20-21a): «For Herren ser ned fra sin hellige høysal, fra himmelen skuer han ned på jorden. Han vil lytte til fangenes sukk» (ὅτι ἐξέκυψεν ἐξ ὕψους ἁγίου αὐτοῦ, κύριος ἐξ οὐρανοῦ ἐπὶ τὴν γῆν ἐπέβλεψεν τοῦ ἀκοῦσαι τὸν στεναγμὸν τῶν πεπεδημένων). Marttila er mener at Baruk-apokalypsen alluderer til Salme 102, men at de to første sjiktene av denne er vesentlig eldre. Dette tredje sjiktet mener han likevel at godt kan relateres til disse apokryfe skriftene (I tillegg til Baruk 2:16 nevnes også Tobit 13-14 og Sirak 36.

Tekstens manglende sammenheng kan forklares ut fra Marttilas modell. Nye tider trengte nye måter å forklare teksten. Men dette utgjør også delvis et problem, for hvis Marttila har rett, tok de nye redaktørene lite hensyn til integriteten av teksten. Den nye teksten ble ikke sammenhengende når man hadde lagt til de nye delene. Så Marttilas begrep: «Kollektiv fortolkning» (Collective Interpretation) er ikke helt treffende. Man burde heller tale om «Kollektive utvidelser» (Collective extensions).