Qumran

Qumran
	Grottene ved Qumran
Land	Palestina
Status	Bosetning
Grunnlagt	134–104 f.Kr.
	Posisjonskart Qumran Qumran (Palestina)
	; Qumran; 31°44′31″N 35°27′36″Ø
	Qumran på Commons

Qumran (hebraisk: קומראן; arabisk: خربة قمران, Khirbet Qumran) er et arkeologisk sted på Vestbredden administrert av Israels nasjonalpark Qumran.^[1] Det er lokalisert på et tørt platå omtrent 1,5 km fra nordvestbredden av Dødehavet, nær Kalya, en israelsk bosetning og kibbutz.

En bosetning i hellenistisk tid ble bygget under hasmoneiske Johannes Hyrkanos (134–104 f.Kr.) eller noe senere, og var bebodd det meste av tiden fram til den ble ødelagt av romerne i 68 e.Kr., eller kort tid etter. Den er best kjent som bosetningen nærmest hulene i Qumran hvor Dødehavsrullene ble holdt skjult.

De viktigste utgravningene ved Qumran ble ledet av Roland de Vaux på 1950-tallet. Sammen med Gerald Lankester Harding utgravde de Vaux i 1949 «hule 1», den første hulen hvor det ble gjort funn av skriftruller. En flyktig overflateundersøkelse dette året ga ingen større resultater, men fortsatt interesse for skriftruller førte til en grundigere analyse av ruinene ved Qumran, som avslørte spor av keramikk nært knyttet til det som ble funnet i «hule 1».^[2]

Denne oppdagelsen førte til omfattende utgravninger ved stedet over seks sesonger (1951–56) under ledelse av de Vaux. Tolkningene av funnene er vært avvikende og til dels spekulative, men forskere generelt har akseptert at dokumentene ved Qumran indikerte tilstedeværelsen av asketiske jødiske sekter, der både saddukeere og essenerne assosieres med stedet.^[3] I samtiden omtales essenerne av Josefus, Filon og Plinius den eldre. Plinius som besøkte Jerusalem i år 70, skriver i Naturalis Historia at «på et sted nedenfor Jeriko ved nordvestenden av Dødehavet og litt opp fra bredden finner vi essenerne, på et sted der det vokser palmer, lenger nede kommer man til En-Gedi». Qumran er det eneste stedet det vokser palmer mellom Jeriko og En-Gedi. Plinius er derfor det sikreste beviset for at det bodde essenere i Qumran. Den tyske forskeren Hartmut Stegemann (1933-2005) har påvist at skinnet som ble garvet til skriftruller, krevde kjemikalier fra Dødehavet, noe som knytter selve fremstillingen av rullene til Qumran.^[4] Stegemann tolket Qumran som et senter for bokproduksjon som omfattet hele prosessen, fra husdyrhold for å skaffe skinn til å skrive på, til selve avskrivingen. Funn av blekkhus, som sjeldent finnes i arkeologiske utgravninger, støtter dette.^[5]

Men i 1960 foreslo professor Karl Heinrich Rengstorf (1903-92) at Dødehavsrullene ikke var skrevet av beboerne ved Qumran, men stammet fra biblioteket ved tempelet i Jerusalem,^[6] noe som har fått større tilslutning etter offentliggjøringen av materiale fra utgravningene til de Vaux i 1992.^[7]

Referanser

^ «Qumran National Park», Israel Nature and Parks Authority. Arkivert fra originalen den 31. mai 2014.
^ Trever, John C. 1965): The Untold Story of Qumran, Westwood: Fleming H. Revell Company, s. 147.
^ Wise, Michael; Abegg, Jr., Martin; Cook, Edward (1996): «Introduction», The Dead Sea Scrolls: A New Translation, San Francisco: Hodder & Stoughton, s. 29. Sitat: «The evidence suggests, then, that the scroll group resembled the Sadducees in some ways and the Essenes in others. Yet there are major obstacles to identifying the group straightforwardly as one or the other.»
^ ««Dødehavsrullene og menigheten bak dem»». Arkivert fra originalen 25. oktober 2021. Besøkt 4. april 2022.
^ Anders Aschim: «Qumran-funnene og Det nye testamente», Religion og livssyn 1998
^ Rengstorf baserte sin teori på det faktum at rullene var skrevet i flere ulike skrifter og kom fra ulike perioder, og at Jesaja-skrollen fra «hule 1» avviker sterkt. Se: Rengstorf, Karl Heinrich (1963): Hirbet Qumrân and the Problem of the Library of the Dead Sea Caves, oversatt til engelsk av J.R. Wilkie, Leiden: Brill, tysk utgave i 1960.
^ De første materialene ble presentert ved en konferanse i New York i 1992 av Robert Donceel og Pauline Donceel Voute. Se Wise, Michael O.; Golb, Norman; Collins, John J.; Pardee, Dennis G. (1994): Methods of Investigation of the Dead Sea Scrolls and the Khirbet Qumran Site: Present Realities and Future Prospects, Annals of the New York Academy of Sciences 722 (New York: New York Academy of Sciences), s. 1–32.

Eksterne lenker

(en) Qumran – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Nyoppdagede foto fra 1950-tallets Qumran
The UCLA Qumran Visualization Project, en virtuell rekonstruksjon av bosetningen ved Qumran.

[1] «Qumran National Park», Israel Nature and Parks Authority. Arkivert fra originalen den 31. mai 2014.

[Trever_147-2] Trever, John C. 1965): The Untold Story of Qumran, Westwood: Fleming H. Revell Company, s. 147.

[3] Wise, Michael; Abegg, Jr., Martin; Cook, Edward (1996): «Introduction», The Dead Sea Scrolls: A New Translation, San Francisco: Hodder & Stoughton, s. 29. Sitat: «The evidence suggests, then, that the scroll group resembled the Sadducees in some ways and the Essenes in others. Yet there are major obstacles to identifying the group straightforwardly as one or the other.»

[4] ««Dødehavsrullene og menigheten bak dem»». Arkivert fra originalen 25. oktober 2021. Besøkt 4. april 2022.

[5] Anders Aschim: «Qumran-funnene og Det nye testamente», Religion og livssyn 1998

[6] Rengstorf baserte sin teori på det faktum at rullene var skrevet i flere ulike skrifter og kom fra ulike perioder, og at Jesaja-skrollen fra «hule 1» avviker sterkt. Se: Rengstorf, Karl Heinrich (1963): Hirbet Qumrân and the Problem of the Library of the Dead Sea Caves, oversatt til engelsk av J.R. Wilkie, Leiden: Brill, tysk utgave i 1960.

[7] De første materialene ble presentert ved en konferanse i New York i 1992 av Robert Donceel og Pauline Donceel Voute. Se Wise, Michael O.; Golb, Norman; Collins, John J.; Pardee, Dennis G. (1994): Methods of Investigation of the Dead Sea Scrolls and the Khirbet Qumran Site: Present Realities and Future Prospects, Annals of the New York Academy of Sciences 722 (New York: New York Academy of Sciences), s. 1–32.

[1]