Pervez Musharraf

Musharraf ble født i Nahr wali Haveli, som ligger i Kacha Saad Ullah Mohallah i Daryaganj i Delhi i [Britisk India. Han kom fra en embedsmannsfamilie. Han flyttet med foreldrene sine til Pakistan i forbindelse med at den britiske kolonien ble delt og etterfølgerstatene fikk selvstendighet i 1947. Faren, Syed Musharraf Uddin, gikk inn i den pakistanske utenrikstjenesten og endte til sist opp som utenriksminister. Moren, Zarin, endte opp som embedskvinne i FN-systemet.^[8]

I sine memoarer forteller Musharraf at han ble kritisk skadet som tenåring etter et fall fra et mangotre, og han betraktet dette som sin første konfrontasjon med døden.^[9]

Fra 1949 til 1956 bodde familien i Ankara i Tyrkia, der faren var diplomat. Der lærte han seg tyrkisk. Deretter gikk Musharraf på den katolske Saint Patrick's School i Karachi, hvorfra han ble uteksaminert i 1958. Senere studerte han ved den protestantiske eliteskolen Forman Christian College i Lahore. Han deltok også i et program for ledelse i media fra Delhi University.^[9]

Musharraf gikk inn i den pakistanske hær i 1964, og kjempet i krigene mot India i 1965 og 1971. Han underviste senere ved den militære høyskolen i Quetta og fikk videreutdanning ved Royal College of Defence Studies i London.

Etter å ha hatt flere ledende stillinger i hæren ble Musharraf utnevnt til øverstkommanderende for hæren i 1998 av den daværende statsministeren Nawaz Sharif. Året etter markerte Pakistan seg militært ved å gjennomtføre sin første sprenging av kjernevåpen og gå inn i den indiskstyrte delen av Jammu og Kashmir. Kargilkrigen endte med at de pakistanske styrkene, ledet av Musharraf, måtte trekke seg ut på grunn av internasjonalt press.

Noen måneder senere, den 12. oktober 1999, forsøkte Sharif å avsette Musharraf mens han fløy hjem fra Sri Lanka. Militæret tok da over makten på flyplassen, slik at generalen kunne lande. De inntok også andre regjeringsbygninger. Deretter ble Musharraf leder, ifølge seg selv motvillig, for nok et pakistansk militærdiktatur.

Etter sterkt internasjonalt press sa Musharraf fra seg stillingen som militær stabssjef den 27. november 2007, og visekommanderende Ashfaq Parvez Kayani overtok stillingen.

Musharaff ble først Chief Executive^[klargjør] og den 20. juni 2001 president i Pakistan. Selv om han lovet en gradvis tilbakevending til folkestyre, oppløste Musharraf nasjonalforsamlingen i 2002, innførte endringer i grunnloven og ga seg selv retten til å utnevne høyesterettsdommere og militære ledere. Som styringsorgan oppnevnte han Det nasjonale sikkerhetsrådet (National Security Council) med de øverste lederne fra militæret og politikken som medlemmer. I en folkeavstemning i oktober samme år ble Pervez Musharraf valgt som president i fem nye år, men opposisjonen boikottet avstemningen, og under 30 % deltok.

I 2007 tilspisset to konflikter seg for Musharrafs styre, som møtte motstand fra både juridisk og religiøst hold. Den ene striden gjaldt høyesterettsjustitiarius Iftikhar Muhammad Chaudhry, som presidenten prøvde å avsette i mars det året. Forsøket førte til store protester og demonstrasjoner fra advokater og andre pakistanere. Den andre saken gjaldt den aggressivt islamistiske røde moskeen i Islamabad, som til slutt ble stormet av makthaverne den 10. juli.

Den 6. oktober 2007 seiret Musharraf med bred margin da parlamentet og provinsparlamentene stemte over hans gjenvalg som president. Høyesterett bestemte imidlertid at ingen seierherre kunne utropes før det var avgjort om Musharraf i det hele tatt hadde rett til å stå som presidentkandidat mens han var militær øverstkommanderende.

Den 3. november 2007 erklærte Musharraf unntakstilstand i Pakistan. Den 29. november ble han tatt i ed som president for sin andre periode, to dager etter at han hadde gått av som leder for militæret. Unntakstilstanden ble begrunnet med at det forelå trusler mot landets selvstendighet. Den 15. desember opphevet han unntakstilstanden.

Den 3. august 2008 fratrådte Musharraf sitt embetet for å unngå riksretten.

Musharraf ble ønsket velkommen av mange pakistanere og utenlandske makter, som så på han som en moderat og stabiliserende leder i et land som var plaget av lovløs muslimsk fundamentalisme og korrupsjon. Samtidig var han til å begynne med støttet av pakistanske islamister, som tradisjonelt har hatt et godt forhold til militæret i Pakistan.

Et moderat Pakistan ble en viktig samarbeidspartner for USA og allierte etter angrepene på World Trade Center i New York og Pentagon i Washington i 2001, og de to landene samarbeidet om angrep i islamistiske stammeområder ved grensen til Afghanistan. Samarbeidet har fått mange islamister til å se på Musharraf som en forræder, og han har vært utsatt for flere attentater.

Pakistan under Musharraf er også blitt beskyldt for å støtte geriljaangrep i Indisk Kashmir og terroristangrep ellers i India, som terrorangrepet på bybanen i Mumbai den 11. juli 2006. Han er også blitt beskyldt for å ha spredd atomvåpen i strid med ikkespredningsavtalen.

Selv om det kom mye kritikk fra det internasjonale samfunn mot militærstyret til Musharraf, kunne han fortsette som diktator i en årrekke uten store problemer. De viktigste pakistanske opposisjonslederne, Benazir Bhutto og Nawaz Sharif, var i eksil, og Pakistan var inkludert i omverdenen. I 2007 ble protestene sterkere. Blant annet ble Pakistan utestengt fra Samveldet av nasjoner den 25. november 2007, og opposisjonslederne vendte tilbake — selv om den korrupsjonsanklagede Sharif straks ble sendt ut igjen.

Musharraf var gift med Sehba Musharraf, de fikk to barn. Han var glad i idrett og spilte squash, badminton, golf og kanopadling. Generalen var også interessert i militærhistorie.

Den 5. februar 2023 døde den i lengre tid syke Pervez Musharraf av amyloidose på sykehus i Dubai i De forente arabiske emirater; han ble 79 år gammel.^[10]

• In the Line of Fire: A Memoir, 2006

• (en) Offisielt nettsted  
• (en) Pervez Musharraf – kategori av bilder, video eller lyd på Commons