Myllarguten

Torgeir Augundsson ble døpt 1. november 1801 i Sauherad, faren var Augund Torgeirsson og moren Gunhild Sigurdsdotter. Det er usikkert om Augund var hans biologiske far, det kan ha vært Ole Knutsson Borge Møller, en smed og spelemann med delvis tysk opphav.^[3]

Torgeir er sannsynligvis født i slutten av oktober 1801 på husmannsplassen Kåsa under Ryntveit på Akkerhaugen. Foreldrene giftet seg 8. oktober 1801 og Torgeir er dermed sannsynligvis født innenfor ekteskap med knapp margin. Faren Augund (1769 – 1842) var fra Moen under vestre Sauar i Sauherad. Mora Gunhild Sigurdsdotter døde i 1813 og var da 39 år gammel. Det er uklart hvor hun kom fra. Augund og Gunhild fikk 3 barn i tillegg til Torgeir. Mari 1805 – 1805, Ingeborg 1807 – 1808 og Sigurd 1810 – 1840. Augund Torgeirsson var gift i alt 3 ganger.

Navnet hans ble helst uttalt «Tarjei», som vanlig var i Telemark. Faren var husmann, og flyttet en del rundt på plassene i Sauherad mens Tarjei var liten. Augund var møller, og ble kalt «møllaren». Barna hans ble kalt «Møllarungæn'», og dette kan ha medvirket til forvirringen rundt navnet hans. I Nedre Telemark kalte de ham «Møllarongen», og i øvre Telemark «Myllarguten», det navnet han er blitt mest kjent under.

Fra han var liten hadde han lag for felespill. Faren var nok spelemann, men ikke av de beste på den tid. Rikard Berge forteller at «gutten maste etter fela før han var ute av småbarnsstakken». Han pleide å stjele seg til å prøve farens fele når Augund var ute. Så lenge faren var hjemme, våget han seg ikke nær fela, han var nok redd juling. En dag kom faren uventa hjem fra kverna og hørte felelåt inne, og det låt ganske godt. Gunhild tok fela fra gutten med det samme Augund kom inn. «Kven va' det som spela?» spurde Augund. «Dæ va' ingen, dæ», svarte Gunhild. Jo, Augund hadde hørt felelåt. «Eg konn' høyre de va' ein som konne spela au», sa han. Da måtte Gunhild fram med sannheten. «Ja, dæ va gutongen som grein etter fela; å så fekk'n o litt». Fra da av fikk han spille som han ville (Alle replikkene og anekdotene er skrevet ned av Rikard Berge, og gjengis på Telemarksdialekt).

Den første som lærte opp Tarjei var faren, som kunne mange gamle slåtter, og han lærte også gutten å stemme fela. Han var svært lærenem, men faren ble trøtt av det stadige maset om opplæring, og tok ham med seg til spelemannen Mattis Flathus, som tok gutten i lære.^[4] «Mattis sette skruven i meg, han», sa Myllaren i senere år. Han kalte opp en slått etter Mattis.

Med tida ble guttungen etterspurt som spelemann, og fordi han var ganske liten, måtte faren bære ham på ryggen når han skulle ut. Så ble han satt på bordet, og trampet takta med foten på krakken. Han var lett å få til å spille, og spilte ute fra han var åtte-ni år gammel. Mens han var ute på denne måten, møtte han spelemannen Øystein Langedrag fra Seljord, og denne ble en viktig læremester for Myllarguten. De spilte sammen både sent og tidlig. Tarjei var hos Øystein og fikk slåtter i ukevis i strekk.

Den andre læremesteren til Myllarguten var Jon Kjos, fra Åmotsdal. Da han kom dit var han ikke mer enn ni år. Det tok litt tid før Jon skjønte hva slags to som bodde i Tarjei, men da det gikk opp for ham, tok han gutten i lære på stedet. Etter en tid var Tarjei den beste av de to. Da sa Jon: «Dæ va héen ti gut! Han vi'ti forgange meg». Dette var sagt halvt i spøk.

I årene som fulgte var Tarjei over store deler av Telemark og spilte i gjestebud og bryllup. Ryktet gikk om at han var en framifrå utøver, og derfor ble han også tilsvarende etterspurt.

Han giftet seg med Ingebjørg Eddandshaugen, husmannsdatter fra Edland i Vinje, i 1830. Sammen fikk de ti barn, blant dem sønnene Rikard, Gregar, Sigurd og Torgeir.^[3] De tre eldste giftet seg med hver sin søster fra garden Flatastøyl, noe som fikk faren til å bemerke: «Dom er så Flatastøyl-gælne, mine bonn». Flere av deres etterkommere finnes som spelemenn og utøvere i Telemark den dag i dag (se nedenfor).

Det er ikke sagt at Tarjei var den letteste å leve med. Han var svær til å skifte sinn, en uryddig kunstnernatur og en drømmer. Han var ikke praktisk anlagt, og kunne i grunnen bare spille fele. I andre saker kunne han være håpløst langsom. Han trengte alltid hjelp i pengesaker. Slik var det han fikk økonomisk sikring av bonden Rikard Aslaksson Berge i Rauland, da han kjøpte småbruk der.

Etterhvert ble spelferdene hans lenger, og han fór over fjellet til Setesdal og over til Vestlandet, hentet spell og gav spell, og tevlet med bygdenes beste spelemenn. Han var på en gang selvbevisst og beskjeden på egne vegne. Gjennom ham ble det særlig mye utveksling mellom bygdene i Hardanger og Voss på den ene sida og dem i Vest-Telemark på den andre. Han var også i Ryfylke, i Suldal og i Røldal. Men av alle spelemenn han møtte, satte han mest pris på Håvard Gibøen fra Møsstrond og Knut Lurås fra Tinn.

Myllarguten ble etterhvert vidt kjent som en mesterspelemann, fra Vestlandet og langt opp i Numedal. «Dæ hjælper ikkje håss go'n e', e'n ikkje kåmme i opprop», sa han. Han ble den mest kjente spelemannen i Bygde-Norge i sin tid. Ryktet nådde også dem som ikke kom fra bygdene. Den viktigste av dem var fiolinisten Ole Bull, som traff Myllarguten tilfeldig sommeren 1831.^[3] Bull var dengang ikke mer en litt over tjue år, og var kommet tilbake fra en turné i Tyskland. En kveld han var ute og gikk i Bergen, fikk han høre felelåt fra et herberge ikke langt borte. Han hadde ikke aktet på hardingfela før, men nå ble han nysgjerrig og gikk inn. Der fikk han vite hvem spelemannen var, og Bull ville at han skulle spille mer. Myllarguten nektet det ikke, for han var svært «på lag», som det heter. Senere inviterte Bull ham med seg hjem, og Tarjei ble med. Hos Bull var det og andre musikere, og Tarjei fikk godt stell, og spilte for Bull og vennene hans. Bull ba Myllaren om å bli med ham til Valestrand, der Bull skulle opptre, og slik kom det til at disse to spilte sammen første gang. Da Bull spilte Mozart, ble Myllarguten opprømt. Men selv om han prøvde å gjengi Mozart på hardingfele, lyktes han heller dårlig med dette.

Ved samme anledning skrev Ole Bull ned noen av slåttene til Myllarguten. Deretter prøvde han fela til Tarjei og spilte av nedskriften ganske riktig. «Ja, dæ va' nok likt. Men rætte liten hadde dæ nå ikkje», sa Tarjei etterpå. Men han var nok imponert over at Bull greide dette. Bull og Myllarguten var venner resten av livet.

Et slikt kulturmøte skulle få svært mye å si for norsk musikkliv. Ole Bull fikk en nøkkel til forståelse av norsk folkemusikk, og inkorporerte noe av stilarten i sin egen musikk. Signaleffekten for nasjonalromantikken, og Grieg, har nok også vært svært stor. Bull var på jakt etter et norsk musikkuttrykk, og gjennom Myllarguten fant han det. Myllarguten var på denne måten Ole Bulls læremester, sier Rikard Berge. Myllaren kom på sin side til å legge seg etter et mer klassisk dur-ideal etter møtet med Bull og Mozart. Han la vekk de mest irregulære tonetrinnene i sitt eget spill, og satte en standard for tonal utforming som har fulgt Myllar-tradisjonen til denne dag. Utviklingen mot klarere durtonalitet hadde ellers begynt noe før, med Øystein Langedrag, som hadde vært ute i Napoleonskrigene og opplevd hornorkester og marsj-spill.

Etter møtet i 1831 gikk de to hver sin vei. Bull reiste utenlands igjen, og de to møtte hverandre først igjen i 1848, da Bull la opp til en stor konsert med «nasjonal musikk» på den gamle logen i Christiania. Her ble Myllarguten bedt om å opptre, og han reiste inn til hovedstaden på ski vinteren til 1849. Ole Bull ønsket å vise Christianias borgere hva norsk folkekunst var verdt. Konserten ble holdt mandag 15. januar 1849, og Tarjei skulle spille sju slåtter fordelt på to avdelinger. Den øvrige musikken sto Ole Bull for. Myllarguten fikk selvsagt et godt honorar for denne jobben. Salen ble pakkende full av begeistrede byborgere, og dessuten en del telemarkinger som hadde fått fribilletter. Aasmund Olavsson Vinje, som var kommet til byen på denne tida, ønsket ikke å gå på konserten. «Si' det gange gale, só blei det fór stort ansvar på ókkón», sa han.

Ikke alt gikk som det skulle den kvelden. Tarjei fikk ikke opp feleskrinet sitt, og måtte bryte det opp med kniv. Dette gjorde ham så nervøs at han glemte å holde seg til programmet. På den annen side spelte han seg slik opp at han helt glemte hvor han var, og publikum var begeistret. Dagen etter skrøt avisene av konserten, og Welhaven skrev et langt dikt til Myllargutens ære. Rikard Berge påpeker allikevel at de fleste trolig gikk fra konserten med lite utbytte. De var ikke vant med hardingfelemusikk. Da den nasjonalromantiske bølgen la seg, var heller ikke Myllarguten så gjev lenger. Da var han bare en «forfyllet bonde fra Telemarken».

Nasjonalromantikken dannet et bilde av Myllarguten som et «rått naturbarn». Det var viktig å sette ham inn i rammen av «den umiddelbare natur», som man på den tid forherliget. Andreas Munch skriver i sitt referat fra konserten om forskjellen på Tarjei og Ole Bull:

«...man følte en brændende lengsel efter at faa denne bundne Harmoni Befriet og forædlet, efter at mærke den tage i Kunstens Vinger og paa dem hæve sig til det fulde og sande Skjønhedsideals klare Regioner. Og Opfyldelsen af denne levende Længsel, af dette drømmende Befrielsesønske skulde idetminste denne gang ikke længe lade vente paa sig, skulde i legemlig Form trede os imøde klar og forsonende, som en Berettigelse for den stakkars Thorgeirs Fremragen paa en Bykoncert, som Aftenens Symbol. Thi efterat den i sig selv sammenkrøbne, ligesom i en Puppe indhyllede Fjeldspillemand var forsvundet fra sin Forhøining, og ene Efterklangen af hans særbundne, vilde Toner endnu dirrede for Alles Øren, og ligesom forlangte sin opløsning til fuld Harmoni, da traadte en høi, herlig Gestalt frem, med hævet Bryst og Hoved, med aabent Blik ogsaa i det Ydre et Vidne for den nordiske Naturs Fri og dog kunstneriske Udvikling. Det var Ole Bull, som nu med sin mægtige Arm strøg over Fjeldviolinens Strænge, løste hvad der havde været bundet, og gav Møllargutens dunkelhvirvlende slaatter Sangens Forklaring og Fuldendelse» (konsertanmeldelse i Rigstidende 21. januar 1849).

Denne anmeldelsen vitner ikke akkurat om stor forståelse av den genuine bygdekulturen.

Ole Bull ga Tarjei flere oppdrag i årene som fulgte, og dette ga ham såpass med inntekt at han kunne kjøpe bruk i Rauland. Men han var ikke styren med pengene sine, og det gikk etterhvert ut med bruket. På sine gamle dager flyttet han til en husmannsplass i Arabygdi ovenfor Rauland. Mot 1860 var det heller ikke så lett å spille for byfolk lenger. Begeistringen hadde lagt seg, og Myllarguten fikk det vanskelig. Han kunne av og til være svært motløs, og kjente seg sliten. I de verste stundene forbannet han både Ole Bull og fela som hadde formet hele livet hans. Han spilte allikevel i København i 1862. Der ute var det knapt noen som forsto hardingfelespill. Danskene kalte slåttene «ensformig, umelodieus dansemusik».

Han var fortsatt den største spelemannen i sine egne hjemtrakter, og fortsatte med spelferder opp mot 1870. Men nå var han ikke så lett å be som før. Bildet som er tatt av ham på denne tida viser en sliten og noe tverr mann.^[3]

• Sønn Rikard 1834–1898, g. m. Kari Flatastøyl 1832–1890
  • Sønnesønn: Tarjei 1869–1911 g. m. Margit Romtveit 1872–1947
    • Oldebarn: Øystein Romtveit 1898–1985 g. m. Anne Særen
      • Tippoldebarn: Tarjei Romtveit, spelemann f. 1925
        • Tipptippoldebarn: Øystein Romtveit, spelemann
        • Tipptippoldebarn: Hillborg Romtveit, kvedar.
      • Tippoldebarn: Aslak Romtveit, spelemann f. 1928, d. 2003
        • Tipptippoldebarn: Øyunn Romtveit, kvedar f. 1956.
• Sønn Gregar 1839–1910 g. m. Tone Flatastøyl 1838–1890
  • Sønnesønn: Augund Romtveit 1870–1917 g. m. Sara Berunuten 1877–1940
    • Oldebarn: Georg Romtveit 1901–1985
    • Oldebarn: Signe 1908–1985 g. m. Aslak Nordheim.
      • Tippoldebarn: Spelemannen Audun Nordheim f. 1933
• Sønn Sigurd 1843–1910 g. m. Gunhild Flatastyl 1840–1916
  • Sønnesønn: Tarjei Skinand 1876–1959, spelemann
  • Sønnesønn: Olav Midgarden 1879–1949, spelemann

I 1852 kjøpte han gården Øygarden vest for Totak i Telemark. Han lykkes ikke særlig med gårdsdriften og solgte bruket mens han beholdt en plass for seg selv.^[3]

De siste årene bodde Myllarguten på Kósi ovenfor Rauland, Myllarheimen.^[3] Men nå var han vrang og ville helst ikke spille mer. Han døde den 21. november 1872, 71 år gammel og lutfattig.^[3] Rikard Berge forteller at likfølget besto av en pram, og ingen la blomster på båren: "Fatig livde han og fatigsleg døydde han; fatigt og faament var fylgje som førde Noregs beste spelemann til jordi".

En tid etter hans død ble det reist en minnestein for ham på Rauland Kyrkjegard, der han ble gravlagt.

Ved Nordagutu stasjon i Telemark står det i dag en skulptur til minne om Myllarguten. Monumentet er utført av billedhugger Hans Holmen, og ble ferdigstilt i 1940.

Posten Norge utgav i 1985 et frimerke med Augunsson. NK 974, valør: 2,50 kr, farge: rød, opplag: 10.778.008

Tømmerstua der Møllarguten sannsynligvis ble født, "Møllargutstugo", står i dag på Akkerhaugen, nær Norsjø Ferieland.^[5][6] Den ble restaurert i forbindelse med 200-årsjubileet for hans fødsel i 2001. Dette er også nær stedet (Kåsa under Ryntveit) stua sto i 1801.^[7]

I 2001 ble det også flyttet en tømmerstue til Evju bygdetun i Sauherad kommune.^[8] Myllarguten skal ha bodd i den fra ca. 1814 og en ti års tid fremover, sammen med faren, søsknene og stemoren. Det er en fattigslig. liten tømmerstue bestående av ett rom og kammers. Stuen sto i denne perioden på Steinhaug gård rett ved Nes kirke. I forbindelse med flyttingen i 2001 ble bygningen restaurert.^[9]

Myllarguten var hva telemarkingene kaller et «flogvet». Han var rask til å støpe sammen gamle former til nye, rask til å bygge ut store slåtter av små. Han har fått ord på seg for å støpe om Telemarksspelet til det det er blitt i dag. Myllartradisjonen kom til å feste seg best i Vest-Telemark, der sønnene hans ble boende. Den er en av to hovedlinjer i slåttetradisjonen i Telemark ned til i dag.

• Rikard Berge: Myllarguten-Gibøen. Noregs Boklag 1972
• Kvaalen, Olav: Soga om Myllarguten. Eige forlag 1972
• Annfrid Berget Haukeland (2022): Myllarguten - livet, legenden, medspillerne. Dreyer forlag.