Hurum kirke

Hurum kirke ble i middelalderen omtalt som Hófs kirkia á Huðrimum, og ligger høyt og fritt til på en morenerygg, 180 meter over Drammensfjorden. Den er viet til jomfru Maria 12. juli, men ble på slutten av 1300-tallet dedisert til St. Margareta 19. juli. Kirkesognet ble kalt Hófs sokn á Hudrimum, og kirken er bygd på gården Hovs grunn. Gårdsnavnet indikerer at dette også var et kultsted i hedensk tid. Sannsynligvis har det stått ei stavkirke på stedet før den nåværende steinkirken ble bygd. Kirken ligger på en liten forhøyning i terrenget som kan være en utplanert gravhaug. Flere ødelagte gravhauger ligger ved alléen sør for kirken. Mellom kirkegårdsporten og tårnfoten er det funnet en mulig bautastein, og et stolpehull fra vikingtida som er datert til ca. år 770–880 e.Kr. Rett sør for kirkegårdsmuren lå det tidligere også en større steinsetning med oppreiste steiner fra hedensk tid. Kirkegårdsmuren er eldre enn 1629, og stammer trolig fra middelalderen. På kirkegården har det stått to klebersteinskors fra middelalderske gravsteiner. Ved arkeologiske undersøkelser i 2010 ble det funnet elleve graver fra middelalderen foran og under gulvet i tårnfoten.

Den nåværende steinkirken er et byggverk i romansk stil (ca. 1050–1250) fra tidlig middelalder. Det nøyaktige byggetidspunktet er ukjent. Hovs sogn er første gang kjent nevnt i et brev datert år 1317. Ei grav fra middelalderen mellom kirkegårdsporten og tårnfoten er C-14-datert til ca. år 1070-1130, men kan være eldre enn kirkebygget. I 1188/1190 forærte kong Sverres bror, Eirik jarl, gården Hov til Hovedøya kloster ved Oslo, og på det tidspunktet var kirken trolig ferdig. Det er sannsynlig at kirken har blitt bygd av håndverkere tilknytta bygghyttemiljøet rundt Hallvardskatedralen i Oslo, som sto ferdig i 1130. Tradisjonelt har kirken blitt datert til rundt år 1150, men den kan altså være både noen tiår eldre og yngre.

Bygningsarkeolog Øystein Ekroll foreslår at Hurum kirke og nabokirken i Røyken, som begge er omtrent like store, og deler mange fellestrekk i byggemåten, har blitt bygd noenlunde samtidig, og at de igjen deler mange fellestrekk med ei stor gruppe av romanske steinkirker i Oslofjordsområdet der granitt har blitt brukt som byggemateriale.^[1]

Middelalderhistoriker Bjørn Bandlien har påpekt at det ser ut til å ha skjedd ei sterk økning i bygging av steinkirker på bygdene i Norge etter at kong Sigurd Jorsalfare kom hjem fra korstog i 1111. Han brakte med seg ei flis av det hellige korset, mot et løfte om å opprette et erkebispesete og innføre tiende i Norge. Nidaros erkebispedømme ble ikke oppretta før i 1152, etter Sigurds død, men allerede fra 1120-tallet av ser det ut til at tienden ble innført, og bispedømmestrukturen i Norge ble sterkere utbygd. Tienden var en stor inntektskilde for kirken, og kan ha bidratt til at kirkebygginga for alvor skjøt fart her til lands. Borgerkrigstida etter kong Sigurds død i 1130 ser ikke ut til å ha vært til hinder for økt byggeaktivitet. Tvert i mot bidro Erling Skakkes allianse med kirken, som nådde sitt høydepunkt med sønnen Magnus' kroning i 1163, til å ytterligere styrke kirkens stilling. Stormenn som var Erlings allierte kan ha latt dette komme til uttrykk ved å ta initiativ til å bygge kirker i sine egne bygder.^[2]

Sannsynligvis var det eieren av Hov, som var Hurums største gård i middelalderen, som tok initiativ til å bygge ei steinkirke på gården. Å bygge i stein var dyrt, og et uttrykk for makt og velstand. Kirkens størrelse gjør det imidlertid rimelig å anta at den er tenkt som ei sognekirke helt fra begynnelsen av, og ikke som et privatkapell. Bøndene i området har nok derfor også bidratt til bygginga. Gården Hovs betydning skyldes sannsynligvis den strategiske beliggenheten ved Svelvikstrømmen, med mulighet for å kontrollere ferdselen mellom Oslofjorden og Drammensfjorden.

Omkring år 1400 opplyser biskop Eysteins jordebok at kirken eide parter i 45 gårder, og var forholdsvis velstående. Etter reformasjonen i 1537 overtok kronen eiendomsretten til kirken. I 1723 ble den solgt til kanselliråd Nicholai Schwartz på Buskerud i Modum, og igjen året etter fra ham til Iver Huitfeldts enke Kirsten Røyem på Tronstad i Hurum. Ved auksjonen over hennes bo i 1750 ble kirken kjøpt av Gustav Blom i Holmsbu og Knud Borch på Selvik. I 1770 ble justisråd og toller Johan Blom i Drammen kirkens eneeier. Menigheten kjøpte kirken av ham i 1816.

Etter juledagsmessa i 1686 glemte klokker Jens Christensen å slukke vokslysa på alteret. I løpet av natta brant de ned og satte fyr på alterkledet og alteret, som igjen antente korets tak og gulv. Brannen ble oppdaga av Erik Pedersen Stokker omtrent tre timer før daggry, da han måtte ut et ærend på naturens vegne etter julefeiring i Klokkarstua. Han vekka klokkeren, og de gikk inn i kirken og ringte med kirkeklokka for å tilkalle hjelp. Det blåste imidlertid sterkt fra nordvest den natta, og i løpet av et par timer sto bare kirkens murverk utbrent tilbake. Alt interiør gikk tapt, bortsett fra to seinmiddelalderske tinnlysestaker som var på utlån til Strømm kirke. Kirken ble tatt i bruk igjen i 1694. I de sju åra i mellomtida foregikk de kirkelige handlingene i Strømm kirke, og i et midlertidig bordhus ved kirkegården.

Prestegjeldet ble delt ved kongelig resolusjon av 2. mars 1861. Inntil 1884 var Berg gård prestegård i Hurum. Etter 1884 har gården Hov nordre fungert som prestegård.

Foreninga Hurum kirkes venner ble stifta i 2012, og har som formål å ta vare på middelalderkirken, interiøret, gravkapellene, kirkegården, og kulturlandskapet rundt kirkestedet.

Kirken har et rektangulært skip og et tilnærma kvadratisk kor, som avsluttes av den halvrunde apsiden med halvkuppelhvelv i øst. Murene er mellom 1,5–2 m tjukke kistemurer av drammensgranitt, som er dekka av hvit kalkpuss. Utvending har hjørnene kvaderhogd stein. Skipets gjenmurte sørportal fra middelalderen under det vestre vinduet er dekorert med kvaderstein og tilhogd vederlagsprofil. Også koret har sørportal. Kirkens hovedinngang i vest ble helt ombygd i 1849. Før kirkebrannen i 1686 sto det et våpenhus av tre foran portalen her. Rundbuevinduet i apsis er fra middelalderen. Det fikk i 1953 et glassmaleri av Per Vigeland, som forestiller den gode hyrde. Koret har trolig også hatt vindu i middelalderen, men det nåværende fikk sin form på 1700-tallet. Også skipet har trolig hatt et lite vindu, men dagens vinduer stammer fra ombygginga i 1849. Korbua mellom skipet og koret var i middelalderen ca. 2,4m brei, slik at kor og apsis i større grad framsto som et eget rom. Korets trehimling er dekorert med skymalerier fra begynnelsen av 1700-tallet. I middelalderen har kirken hatt kalkmalerier, som ble ødelagt i kirkebrannen. Sakristiet er et tilbygg fra 1957, etter tegning av arkitekt Esben Poulsson. Mellom 1885 og 1957 fungerte apsis som sakristi, med en skillevegg mot koret.

Under korgulvet ligger det et 2,4m langt og 1,6m bredt gravkammer fra middelalderen, med murte sider og et 1,3m høyt tønnehvelv av teglstein. Foran kammeret er det en passasje opp til gulvet. I gravkammeret er det funnet 26 middelaldermynter. Den eldste av disse stammer fra Håkon Håkonssons tid (ca. 1205–1260), mens hele åtte stykker stammer fra Magnus Lagabøtes tid (ca. 1263–1280). Gravkammeret kan derfor være bygd på slutten av 1200-tallet. Det ble nok opprinnelig bygd for kirkens eier, men på begynnelsen av 1600-tallet ble trolig Anders Huitfeldt (ca. 1555–1620) og hans kone Margrethe Pedersdatter Litle (ca. 1557–1602) gravlagt her. Deres epitafium skal ha hengt i koret.

På 1600-tallet, og trolig også før det, hang kirkeklokkene i en takrytter med spir som sto midt på kirketaket. Dette blåste ned og ble reparert i 1770. Takrytteren ble nedtatt i 1849, og taket ble senka over én meter lavere. Samtidig fikk kirken sitt første vesttårn, med saltak. Menigheten var ikke fornøyd med det de kalte «et Nathueliknende Taarn». I 1885 ble derfor den øvre delen av tårnet ombygd, og påsatt et høyt spir. Storklokka er støpt i Christiania i 1695 av Friederich Kesler. Småklokka er støpt av Jan Albert de Grave i Amsterdam i 1725, og ble gitt til kirken av sogneprest Frantz Baches mor, fru Helena Heiberg.

I 1694 fikk kirken gallerier langs nord- og vestmuren. I 1849 ble det også oppført galleri langs sydmuren. I 1909 ble galleriene på langmurene tatt ned, og orgelgalleriets fasade ombygd.

Kirkens første orgel var et 6-stemmers instrument bygd i 1865 av Isak Olsen Engh (1813–1893) på loftet til det gamle Schimmelmannske glassverket. Engh-orgelet ble demontert i 1953, og lå på kirkeloftet fram til det bli gitt som gave til Drammens museum i 1964. Deler av orgelprospektet til det gamle orgelet ble beholdt på det nye 10-stemmers Jørgensen-orgelet fra 1954. På Drammens museum er Engh-orgelet en del av kirkekunstutstillinga, og det har blitt restaurert tilbake til spillbar stand. Engh-orgelet har ett manual og følgende disposisjon:

• Viola di Gamba 8'
• Gedackt 8'
• Principal 4'
• Quint 3'
• Gedackt 4'
• Octav 2'

Jørgensen-orgelet har pneumatisk traktur og registratur, samt normalkopler. Vindforsyninga kan skje mekanisk, eller med elektrisk vifte. Disposisjonen til orgelet er som følger:

• Manual I: Principal 8', Rørfløyte 8', Oktav 4', Mixtur 3 fag.
• Manual II: Lieblich Gedeckt 8', Spissgamba 8', Koppelfløyte 4', Schwiegel 2', Oboe 8', tremolo.
• Pedal: Subbass 16'.

•  
  Glassmaleri i østvinduet med motivet «Den gode hyrde» av Per Vigeland (1953).

  Foto: Hurum historielag
•  
  Hurum kirke fotografert av C. Christensen Tomhaw rundt 1890, få år etter at kirketårnet ble ombygd.
•  
  Interiør fra Hurum kirke, med orgelet og modellen av orlogsskipet «Dannebroge»

Kirken har hatt flere altertavler opp gjennom tidene. Straks etter brannen i 1686 fikk kirken ei lita altertavle i gave av lensmann Iver Hvid på Strømsø. Den ble snart erstatta av ei praktfull ny og større tavle i 1697, skåret av båtbygger Stillef Tollefsen Auke i Strømmen, og forært av borger Christen Evensen Hannevig på Bragernes. Den ble tatt ned i 1849, og gitt til Norsk Folkemuseum i 1858.

Mellom 1849 og 1885 hadde kirken, som i dag, bare et alterkors. I 1885 ble det satt opp et stort maleri av oppstandelsen, som utgjorde skilleveggen mellom kor og apsis. Ved restaureringa i 1952 ble det tatt ned, og opphengt i det nye gravkapellet fra 1938. Kirken fikk da det lille trekorset som i dag står på alteret, som er en kopi av et middelaldersk krusifiks fra Glemmen kirke.

Døpefonten er et bilthuggerarbeid fra de første tiåra av 1700-tallet, utforma som en barnefigur i lendeklede som bærer kummen over hodet. En døpefont ble gitt til kirken før 1708 av Bent Svendsen Selvik og hustru, men det er usikkert om dette er samme døpefont. Det er mulig at den stammer fra 1720-tallet, og er skåret av samme bilthugger som dåpstavla. Dåpsfatet ble gitt av sogneprest Christen Gregersens enke Anne Iversdatter i 1687, rett etter kirkebrannen. Dåpskanna ble gitt av Susanna Blom i 1726.

Dåpstavla ble gitt til kirken i 1726 av Bernt Thomassen Åsgård og kona hans Karen Abrahamsdatter Selvik. Øverst har den kong Fredrik IVs bekronte speilmonogram. Innskrifta lyder slik: «Gud Fader Søn og Aand i den Guds Navn vi døbes. Ved Jesu Kaarsens Blod Den Naade os tilkiøbes. Naar Vandet øses paa Strax Synden er forladt For Børnene, hvis Tro Der griber Jesum fat. af Velagte Man Berent Thomesen Aaskaar som Og Dydige Matrona Karen Abrahams Datter er Denne Givet og Opsat Aaret 1726».

Etter brannen overtok kirken en gammel preikestol fra Ås kirke på Follo. Den ble snart erstatta av dagens preikestol, som ble gitt av Kirsten Røyem en gang i løpet av de første tiåra av 1700-tallet. Den er et praktstykke av barokk akantusdekor, som ble høyeste mote etter at Oslo domkirke fikk slik utsmykning i 1697. Preikestolen ble erstatta av en enklere stol i 1849, men restaurert og gjenoppsatt i 1909. Den mangla da himling, og denne er ny. Restaureringa er ikke helt korrekt utført. Blant annet er akantusrankene på portalen satt opp ned, englefigurene som i dag står mellom kor og apsis har trolig tilhørt himlingen, og fargene er ikke opprinnelige.

Alterkalken med disk er utført av gullsmed Bagge Lauritzen på Strømsø i 1689. Han har trolig arbeida i Hans Nieman d.e. sitt verksted, og fra hans sønn, Hans Nieman d.y. sin hånd stammer en sognebudskalk, disk og oblateske. Bibelen på alteret er Christian IVs utgave fra 1633. På alteret står også tre par tinnlysestaker. Det midterste paret er fra seinmiddelalderen. Det største paret stammer fra 1700-tallet, og fra denne tida stammer også barokkstolen i koret. De minste lysestakene ble lagd i 1955.

Kirken har to staselige messehagler. Den eldste av rød fløyel med gullbroderier ble gitt av Kirsten Røyem en gang før 1750. Ved 300-årsmarkeringa for Iver Huitfeldts død i 2010 fikk kirken en hvit messehagel av familien Huitfeldt, utforma av Lise Skjåk Bræk.

•  
  Altertavla fra 1697.

  Foto: Norsk Folkemuseum/Bjørg Disington
•  
  Interiøret i Hurum kirke.

  Foto: Hurum historielag
•  
  Det Huitfeldtske gravkapell. Xylografi av Emil Dunker i «Folkebladet» nr. 15, 1891.
•  
  Minnesmerke over Iver Huitfeldt utafor Hurum kirke (reist 1910).

  Foto: Hurum historielag

Oberst Tønne Huitfeldt lot oppføre et gravkapell av tre nord for kirken i 1660-åra. Dette brant også i 1686, men kistene som sto her ble redda ut, og et nytt trekapell ble bygd på samme sted. Kirsten Røyem beslutta å bygge det nåværende gravkapellet rett før hun døde i 1750, og det ble fullført året etter. Det er bygd i klassisistisk stil, med to krysshvelv. Kjelleren under kapellet ble gravd ut på slutten av 1940-tallet. I dag står 18 kister oppe i kapellet, mens kjelleren rommer rundt 40 kister. Dette er en av nordens største og eldste kistesamlinger. Sentralt i rommet står Iver Huitfeldts sarkofag, flankert av to gamle fanestenger med danske og norske flagg. Han ble drept da skipet «Dannebrog», der han var kommandør, eksploderte under slaget i Køgebugt i 1710. En modell av dette skipet, gitt av Køge Marineforening, ble opphengt som kirkeskip i 1962. Det erstatta et eldre kirkeskip fra 1700-tallet, som nå befinner seg på Norsk Folkemuseum.

Foran kirken står en bauta av drammensgranitt med et bronserelieff av Iver Huitfeldt. Den ble reist i 1910, til 200-årsjubiléet for slaget i Køge bukt. Kanonen, som bærer navnet «Halvdan Frodesson» er en 14-punder fra Christian IVs tid, som ble berga fra vraket av Dannebrog i 1874.

• Lorvik, Katarina. 2010. Hurum kirke 3 - 2010. Arkeologisk overvåkning av grøft for sprinkleranlegg. Hurum kirke, Buskerud (ID 84662). NIKU Oppdragsrapport 179/2010.
• Sellevold, Berit. 2011. Skjelettfunn fra middelalder og nyere tid fra Hurum kirke, Hurum k., Buskerud. NIKU Rapport Osteoarkeologiske undersøkelser 286/2011.
• Norsk numismatisk årbok 1973, Universitetets myntkabinett, Oslo.

• Nordre Hurum menighet på kirken.no
• «Hurum kirke» på kirken.no
• (no) «Hurum kirke». Kirkesøk. Den norske kirke. 
• (no) «Hurum kirke». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning. 
• «Hurum kirke» på norgeskirker.no