Lise Skjåk Bræk

Lise Skjåk Bræk vokste opp i en politisk engasjert familie, og ble tidlig politisk bevisst. Moren, fredaktivisten Ingeborg Skjåk Bræk, representerte en tid Venstre i herredsstyret og formannskapet i Borgund, da familien bodde der. Faren, banksjef Ola Skjåk Bræk, var venstremann, og satt som industriminister i Korvald-regjeringen 1972–1973.^[6][7]

Bræk er bosatt i Trondheim. Hun er gift med professor i sosialmedisin Steinar Westin,^[8] og er søster av biokjemikeren, professor Gudmund Skjåk-Bræk.^[9]

Etter drakt- og kjolelinjen ved Ålesund yrkesskole, gikk hun et år på Nansenskolen.^[10] Deretter studerte hun ved Statens håndverk- og kunstindustriskole (SHKS), der hun tok eksamen i 1963. I studietiden gjennomførte hun også et kurs ved Bromley College of Arts i England, og har senere hatt flere kortere studieopphold i Italia.^[11]

Hun ble uteksaminert fra mote- og tekstillinjen ved SHKS i en tid da radikale, politisk engasjerte ungdommer helst ikke skulle befatte seg med mote,^[12] men Bræk var ingen typisk «sekstiåtter». Hun ville ikke la seg begrense som kunsthåndverker. Hun ønsket å ha det samme frie forholdet til valg av materialer, farger og uttrykksformer som andre kunstnere har.^[13]

Høsten 1971 var det kommunestyrevalg i Norge. I forbindelse med dette oppfordret Norske Kvinners Nasjonalråd kvinner i hele landet til å kumulere for å få flere kvinner inn i kommunestyrene. Bræk, som da satt i styret i Trondhjems Kvinnesaksforening, var initiativtager i Trondheim.^[14] Hun holdt foredrag i flere kvinneforeninger, blant annet i kvinnesaksforeningen, og forklarte hvordan man kunne stryke menn og kumulere kvinner på listene, og kumulere kvinnelige kandidater fra andre partiers lister. I valget var det svært mange som fulgte hennes råd, og aksjonen førte til store endringer i sammensetningen av bystyregruppen for enkelte partier, spesielt Høyre.^[15]

Hun engasjerte seg i EF-politikk på nei-siden og i miljødebatten. Hun deltok i Kunstneraksjon-74 i 1974, og var aktivt med da Norske Kunsthåndverkere ble opprettet som egen fagorganisasjon i 1975.^[13] I perioden 1974–1975 var hun formann for Trondhjems Kvinnesaksforening.

 Kunstner, brukskunstner, designer – hva er hun egentlig? Hun er alt dette, for hennes arbeider krysser grenser. 

Helge Baardseth^[16]

Siden studietiden har Bræk vært interessert i det antropologiske aspektet ved kroppsutsmykning, klær og kleskoder i ulike samfunn. Hun kaller seg «klesantropolog»,^[17] og enten hun formgir klær som kleskunst mest ment for utstilling, funksjonelt arbeidstøy og antrekk som skal profilere begivenheter og bedrifter – eller seremonielle antrekk, er hun opptatt av klær som kommunikasjon, og legger alltid vekt på hva plaggene skal uttrykke.^[18]

Hun har i hovedsak arbeidet alene gjennom hele karrieren, men samarbeidet tidlig i 1970-årene med en kollega om å designe kjoler av afrikanske kangaer. Hun har også hatt et samarbeid med den grafiske designeren Astri Reppe på enkelte prosjekter. Reppe har vært med på å detaljutforme ornamenter på bordene til stolaer og seremonielle kapper, og har skåret sjablonger til enkelte av festdraktene.

De første årene som kunsthåndverker, sydde Bræk selv alt hun designet, men hun etablerte tidlig et verksted med ansatte syere. Da hun fikk store profileringsoppdrag i 1980-årene, hadde hun eget atelier med flere ansatte, som sydde prototyper av hennes design. De sydde også antrekkene hun formga til sine halvårlige motevisninger.

I arbeidet med festdraktene designer hun alt, fra skissestadiet til detaljplanlegging, som materialvalg og plassering av de ulike dekorative elementene, men selve monteringen setter hun bort.

Våren 1967 etablerte hun firmaet og klesmerket Kalinka sammen med en modellør som konstruerte mønstre, og designet klær både for dame, herre og barn.^[19] Disse ble først solgt gjennom andre, etterhvert gjennom hennes egen butikk «Totikki», som åpnet i Trondheim høsten 1967.^[20] I samme periode arbeidet hun som freelance designer for flere norske konfeksjonsfabrikker, med eneansvar for store kjolekolleksjoner. Hun fungerte også som innkjøpskonsulent for konfeksjon. Etter noen år bestemte hun seg for å satse som kunsthåndverker. Totikki ble nedlagt og Kalinka avviklet, og fra 1972 kunne hun først og fremst konsentrere seg om kunsthåndverk.^[21]

Hun laget også eksperimentelle antrekk, såkalt «wearable art», der plaggets kunstneriske idé og utforming er langt viktigere enn funksjonaliteten.

 En helt ny side ved motehistorien kom til uttrykk i 1970-årene. Det var eksperimentelle klær utviklet av kunsthåndverkere og i utlandet kalt «wearable art» («bærbar kunst»). Én som i Norge tidlig utmerket seg innen denne retningen, var tekstilkunstneren, motetegneren og moteskribenten Lise Skjåk Bræk (1941–). Hennes årlige kolleksjoner og mange utstillinger var allerede fra begynnelsen preget av hennes høye krav til godt håndverk og plaggenes anvendelighet, kombinert med frodig fantasi og en forutseende teft for hva som kom til å bli moderne innen haute couture. Lise Skjåk Bræk har derfor utvilsomt blitt en kilde til inspirasjon for de mange moteskapere i dagens Norge. 

Drakthistoriker Karin Sinding i Kvinnenes kulturhistorie (1985)^[22]

I 1985 åpnet utstillingen «Smykker -85» i Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum (NKIM), hvor Bræk var representert med tre eksperimentelle smykker, blant annet et hals- og hodesmykke i gull-lamé, fjær, messing og plast.^[23]

På utstillingen «Karneval i Venezia», som ble vist i Grand Hotel i Oslo i februar 1988, viste litteraturkritiker Inger-Margrethe Lunde og kulturjournalist Steinar Wiik store fargefotografier, og Lise Skjåk Bræk viste 12 masker.^[24]

I 1989 utga museumsdirektør Jan-Lauritz Opstad boken En ny bevissthet : norsk kunsthåndverk 1970–1990. Han ønsket å vise hva som særpreget godt kunsthåndverk.^[25] I denne boken er Lise Skjåk Bræk en av de omtalte, og hun er presentert med bilder av et par av sine drakter, blant annet «Insektkjole» (1985) som er innkjøpt av Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum.

I utstillingene Klær som uttrykk (1981) så hun på samsvar mellom klesuttrykk og tro, militærideologi og uniformer – og scene-skikkelsers psykologi og kostymer.^[26] I utstillingen Nonner og samuraier (1990) utforsket hun kleskodene til to grupper som, på svært ulikt vis, har distansert seg fra samfunnet.^[27] I utstillingen Drømmer og virkeligheter (1985) var hun inspirert av commedia dell'arte og karnevalet i Venezia, og kostymene skulle «fortelle sin egen historie, uten at noen hadde skrevet manus».^[28]

Arbeidet med kleskolleksjoner for firmaer, etater og begivenheter startet med at Bræk tidlig i 1980-årene vant en lukket konkurranse om uniformsystemet for SAS-hotellet Scandinavie i Oslo. Antrekkene ble lansert i forbindelse med markering av hotellets 10-årsjubileum i 1985. Senere har hun designet uniformer for flere hoteller, blant annet Britannia Hotel i Trondheim; for butikker, flyselskap, Vinmonopolet og offentlige etater som Posten Norge, Toll- og avgiftsdirektoratet og Televerket.^[29]

Bræk har fra tidlig i karrieren hevdet at Norge burde bygge på sin kunnskap om vinterklær, og bli leverandør av sports- og fritidsklær for kalde og polare strøk, fremfor å kopiere andre lands klesstil.^[30] Hun har også ved flere anledninger uttrykt seg kritisk om de norske idrettsutøvernes pregløse antrekk i paraden i sommer-OL 1988 i Seoul. Det var ingenting ved antrekkene som uttrykte norsk identitet.^[31]

Både før vinter-OL 1992 i Albertville, sommer-OL 1992 i Barcelona og vinter-OL 1994 på Lillehammer ble hun engasjert av Norges olympiske komité som designer og kunstnerisk konsulent. Hun designet og utviklet deler av kleskolleksjonene til den norske troppen. Det ble lagt vekt på norske tradisjoner både i utforming, farger og materialer.^[32]

Da Trondheim skulle arrangere «VM på ski '97»^[33], ble Bræk engasjert i designarbeidet. Hun samarbeidet med grafisk designer Finn Olderøyen om VM-kolleksjonen,^[34] designet alle utøvernes antrekk, unntatt løpsklær, og utviklet et eget designprogram for klær og andre VM-produkter, med Selburosa som utgangspunkt.

I 1997, samme år som «VM på ski '97», feiret Trondheim 1000 år som by, og Lise Skjåk Bræk ble engasjert som designer og produktsjef. I juni hadde hun og Ellinor Flor også en stor moteoppvisning for 15 000 fremmøtte på Torvet i Trondheim.^[35]

Før Ålesunds 150-årsjubileum i 1998 dannet Bræk og representanter for to trondheimsfirmaer, Hanskemagasinet og Aagaard Lærmo, et eget profileringsfirma: Lise Skjåk Bræk Gruppen AS (LSBG). LSBG hadde totalansvar for jubileumskolleksjonen.^[36]

I 1999 feiret Hamar 150-årsjubileum, og LSBG ble igjen engasjert som design- og produktansansvarlig.^[37]

«Oslo 1000 år» ble feiret i år 2000. Bortsett fra Oslodrakten og enkelte strikkejakker som ble laget spesielt for jubileet, hadde LSBG ansvaret for alle bekledningsprodukter under hovedstadens jubileum.^[38]

Parallelt med utforming av uniformer og arbeidstøy, har Bræk i mange år designet moteklær. Oppdragene for etater og bedrifter gjorde henne økonomisk i stand til å designe motekolleksjoner og la seg inspirere av eksklusive stoff.^[39]

Begrepet haute couture er ofte brukt om Lise Skjåk Bræks motekolleksjoner.^[40] Hun arrangerte i mange år moteshow for å vise sine vår- og høstkolleksjoner. Visningene foregikk noen ganger i Palmehaven i Britannia Hotel i Trondheim, med både lokal- og riksavisene til stede. Omtalene var positive.^[41] Hun hadde også motevisninger andre steder, blant annet i Nordenfjeldske kunstindustrimuseum, og utstilling av enkelte av antrekkene, som i Klær som smykker eller omvendt, i gullsmed David-Andersens lokaler i Karl Johans gate i Oslo.

Hun har også hatt flere visninger i NRK fjernsynet.^[11]

Etter at hun sent i 1990-årene^[b] begynte arbeidet med festdraktene, har hun bare hatt oppvisninger med disse, i forbindelse med utstillinger av draktene.

Første gang Bræk arbeidet med kirkelige antrekk, var da hun utformet fire messehagler til utstillingen Klær som uttrykk i 1981. Messehagler passet godt inn i utstillingens tematikk, med farger som uttrykker hvor man befinner seg i kirkeåret og med kjente kristne symboler. Tre av messehaglene hadde tradisjonelle farger og symboler, og var godkjent for bruk i kirken. Den fjerde messehagelen var ikke godkjent. Den hadde Bræk utstyrt med symboler hun mente uttrykte det Kristus ville ha stått for hvis han hadde levd i det 20. århundre: fredsduen, mann- og kvinnesymboler på hver side av en vekt i balanse, hjertet for kjærlighet og mot atomvåpen-symbolet for nedrustning.^[42]

I 1984 laget hun for første gang kirketekstiler på bestilling, da hun utformet messehagler og alterfrontal for Borgund kirke i Møre og Romsdal. Senere har hun formgitt messehagler og stolaer for Frosta kirke, Spjelkavik kirke, Fjell kirke i Drammen og Nidarosdomen.^[36]

I 2013 vant hun, sammen med Astri Reppe, den nordiske konkurransen om ny bispekåpe og to stolaer for Den norske kirkes preses, Helga Haugland Byfuglien.^[43]

Lise Skjåk Bræk ble engasjert til å formgi kapper for rektorat og dekaner ved tre av de nye universitetene: Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU), Universitetet i Stavanger og Universitetet i Tromsø. Hun valgte å utføre dem i fløyel, slik det har vært tradisjon ved flere høyskoler og universiteter, men uten hodeplagg.

Kostymene Bræk har designet, har dels vært utstillingsobjekter, dels i bruk på scenen. Hun har hatt oppdrag for enkeltkunstnere og for teater- og ballettoppsetninger.^[36]

Det første kostymeoppdraget fikk hun i 1985, da hun ble engasjert til å tegne kostymer til den første kabareten på Gino Valentes restaurantteater Oslo Cabaret. Aftenpostens anmelder skrev etter premieren: «At denne oppsetningen fra første nummer og til finalen i så stor grad blir en blendende fryd for øyet, skyldes ikke minst Lise Skjåk Bræk, som har designet de mange og raskt skiftende kostymer. De har raffinert eleganse og et umiskjennelig preg av teater. Farver og snitt røber sikker sans for hva entertainment bær være. Faktisk vever kostymene den røde tråd som binder de enkelte numre sammen.»^[45]

I 1988 begynte Lise Skjåk Bræk et samarbeid med strikkebedriften Gaula Design i Budal. Sammen utviklet de «Budalshjerte», som ble registrert som egen bedrift. I deres kolleksjoner kombinerte Bræk tradisjonelle mønstre fra Budal med moderne klesdesign. Hun var deres faste designer så lenge bedriften eksisterte. Den ble avviklet i 2009.^[46]

Hun samarbeidet også med Budalshjerte i en annen sammenheng: I 1990-årene var hun rådgiver og designer for den nystartede bedriften Besseggen AS i Vågå. Hun laget kolleksjonen «Foot Print», hovedsakelig i reinskinn og ull, for bedriften. Strikkeplaggene i kolleksjonen var fra Budalshjerte.

 Jeg arbeider med draktene som et abstrakt maleri, og sluttresultatet skal være glede og overflod. 

Lise Skjåk Bræk^[47]

Interessen for norske folkedrakttradisjoner kom i forbindelse med engasjementet for OL i Lillehammer.^[48] Arbeidet med festdrakter begynte etter at hun hadde hatt utstillingen «Jakker» i 1994. Ideen var å prøve å lage drakter som passet til de jakkene i utstillingen som var inspirert av norsk tradisjonsstrikk, men jakkene var av ull, og festdraktene kom etterhvert til å bli laget av silke og fløyel.^[49]

Ved den store utendørs motevisningen under byjubileet i Trondheim i 1997 hadde hun en kolleksjon som besto av rundt 40 antrekk. Hun omtalte dem som «inspirert av folkloristiske strømninger i hele Europa (…) strikk, fløyel og silke i en salig blanding», og uttalte til Adresseavisen at dette var den veien hun ville gå videre med sine drakter.^[35]

Formgivning av festdrakter, der hver drakt er en original, har senere vært hennes hovedbeskjeftigelse, og hun designer rundt 30 hvert år.^[50] Draktene består av de samme elementene som mange bunader, med stakk, forkle, vest, skjorte og silkesjal, men stoffene i drakten er gjerne silke, brokade og bomull, ikke ull, slik det har vært skikken i bunader siden Hulda Garborgs tid. Inspirasjonen til festdraktene kommer både fra norsk folkedrakttradisjon og impulser fra andre land.

• Et utvalg festdrakter fra 2009.
  Foto: Roar Øhlander
•  
•  
•  
•  
•  

Bræk har deltatt på flere kollektivutstillinger, de fleste juryerte, som Norske kunsthåndverkere Trøndelag (1975–1985), og flere av Norske Kunsthåndverkeres årsutstillinger. Hun stilte også ut under Winter Cities i Tromsø (1989) og i Rauland i 1993. Hun har deltatt i gruppeutstillinger i Trondheim og i andre norske byer,^[36] og var gjesteutstiller under Rennebumartnan i 1999.^[51]

Hun stiller ofte ut sammen med kunstnere og kunsthåndverkere som arbeider med andre medier og materialer enn hun gjør selv. De to kunstnerne hun oftest har hatt utstilling sammen med, er billedkunstnerne Kjell Stig Amdam og Anne Langsholt Apaydinli. Til utstillingene Klær som uttrykk, Klær som smykker eller omvendt og Drømmer og virkeligheter, laget Mentz Indergaard multivisjonsprogrammer, som ble avspilt under utstillingene.^[52]

• 1979 Lise på forfengelighetens marked, Galleri Vognremissen, Oslo. Første separatutstilling.^[53]
• 1981 Klær som uttrykk (49 drakter), Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum, Kunstindustrimuseet i Oslo^[54]
• 1982 Klær som smykker eller omvendt hos gullsmed David-Andersen i Oslo
• 1985 Drømmer og virkeligheter, Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum. Med Kjell Stig Amdam (billedkunst). Utstillingen ble også vist i resepsjonen og restauranten på Grand Hotel i Oslo.
• 1988 Drømme og virkelighed, Esbjerg Museum, Esbjerg, Danmark. Med Amdam
• 1990 Nonner og samuraier, Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum og Aalesund Kunstforening.
• 1990 Prakt, makt og nøisomhet, Aalesund Kunstforening, Ålesund. Med Amdam (Bræks del av utstillingen var den samme som Nonner og samuraier)
• 1994 Jakker : baklengs inn i fremtiden, Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum, Trondheim
• 1997 Om kjærlighet, Båthallen i Selje (Dette var den første festdraktutstillingen).
• 2000 Danse mi vise, gråte min sang. Med Kjell Stig Amdam
• 2002 Lystig arv, Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum
• 2003 Herskapelig, Hadeland Glassverk
• 2005 Pikene på broen, Gjørv gård,
• 2006 Herskapelig, Fossesholm herregård. Med Pia Villefrance Dann (billedkunst) og Lynn Funnemark Johansen (glasskunst)
• 2006 Stram foran og frodig bak, Gjørv gård. Med Duodu Strikkedesign.^[55]
• 2008 Danse mi vise, gråte min sang!, Fossesholm herregård. Med Kjell Stig Amdam
• 2010 Helt unik, Rød herregård. Første utstilling sammen med billedkunstneren Anne Langsholt Apaydinli.^[56]
• 2010 Purpur og silke, Bogstad gård. Med Apaydinli.
• 2011 Moss kunstforening. Med Apaydinli.
• 2012 Duett, Hadeland Glassverk. Med Anne Langsholt Apaydinli.
• 2012 Sareptas krukke, Rauland kunstforening. Med Apaydinli.
• 2013 Huldas døtre, Blaafarveværket. Med Apaydinli. (Utstillingen er senere vist på Sverresborg Trøndelag folkemuseum og i USA)
• 2018 Par i hjerter, Galleri Lilje, Ferstad gård, Trondheim
• 2020 Fanfare, Torderød Gård. Med Apaydinli.^[57]
• 2022 Med hånden på hjertet, Angvik gamle handelssted. Med Apaydinli og Victoria Berge (keramikk)
• 2023 Galleri Soon. Med Apaydinli.^[58]

Lise Skjåk Bræk og Steinar Westin har vært leietagere av Bjerkaker gård på Oppdal siden 1996. De bruker gården som fritids- og feriested, men Bræk har også sitt atelier der, og fra 2003 har hun arrangert tematiske kunstutstillinger i den gamle låven. Hun stiller selv ut festdrakter og noen av produktene hun har designet, og inviterer andre kunsthåndverkere og kunstnere til å delta med sine verk i utstillingene i låvegalleriet.

Da Bræk og Westin kom til gården, sto det seks gamle tømmerbygninger der. 11 år senere er antallet utvidet til 16, som er flyttet dit og restaurert av Bjerkakers eier Olaf Solberg. Bygningene former til sammen et trøndersk langtun.^[59] Solberg fikk Oppdal kommunes kulturpris 2012 for sitt arbeid med bevaring av gamle tømmerbygninger. Bræk har bidratt som fargekonsulent og med innredning, spesielt av hovedbygningen fra 1863.

En av de få mannsdraktene hun har designet, har fått navn etter gården: Bjerkakerdrakten. Den ble første gang presentert på Bjerkaker-utstillingen i 2011.

• 2003 Brud i tiden – en duft av Kina.
• 2004 Fra vugge til grav. En utvidet versjon av utstillingen, supplert med trearbeider av Nina von Hirsch, ble vist ved Eidsvoll museum vår/sommer 2005.^[60]
• 2005 Gjennom natt. Med Kjell-Stig Amdam (malerier) og Nina von Hirsch (trearbeider). I tillegg til festdrakter, stilte Bræk ut egne oljemalerier.^[61]
• 2006 Stram foran og frodig bak. Med Duodu (tekstilkunst/strikk).^[62]
• 2009 Fem kunstnere – med kjærlighet til det vakre.
• 2011 Kaleidoskop på Bjerkaker gård Med Ine Harrang og Lynn Funnmark Johansen (glasskunstnere), Akka Scharp (porselensmaling), Odd Skullerud (maleri) og Anne Langsholt Apaydinli (maleri)
• 2013 Øyeblikk på Bjerkaker. Med Victoria Berge (keramikk), Skullerud, Apaydinli, Funnemark Johansen, Duodu.^[63]
• 2016 Høstsonate. Med Funnemark Johansen, Astrid Grue (skulptur), Apaydinli, Skullerud, Scharp.^[64]
• 2018 Fanfare! Tilbake for full musikk! Med Berge, Grue, Apaydinli, Skullerud, Scharp, Duodu, Rå Redesign (Ole Nordsveen, smykkedesign).

 (…) i likhet med (Hulda) Garborg, driver også vi med denne lystige letingen i arvekisten og lager vårt eget uttrykk. (…) 

Lise Skjåk Bræk^[65]

Utstillingen «Huldas døtre» ble til i samarbeid med billedkunstneren Anne Langsholt Apaydinli. I 2012 stilte de to ut sammen på Hadeland Glassverk. Begge kunstnerne hadde latt seg inspirere av den norske drakttradisjonen, og da Toppen Bech åpnet utstillingen, omtalte hun de to kunstnerne som «Hulda Garborgs døtre». Hulda Garborg regnes som de norske bunaders «mor».^[65] Med utgangspunkt i norske folkedrakter, laget hun nye bunader.^[66] Bechs uttalelse gjorde at Bræk så en sammenheng hun ikke tidligere hadde sett, og hun begynte å arbeide med en utstilling som skulle hete «Huldas døtre».

«Huldas døtre» ble første gang vist sommeren 2013 på Nyfossum og Blaafarveværket. Her stilte Bræk ut 37 drakter, og Apaydinli viste malerier og grafikk. På utstillingen ble det også vist fotografier og tekster som presenterte Hulda Garborgs forfatterskap, liv og virke.

I 2014 ble utstillingen vist på Trøndelag Folkemuseum.^[67] Tidligere styreleder for Norway House i Minnesota besøkte utstillingen, og ønsket å få den over til USA, som åpningsutstilling ved innvielsen av det nye Norway House. I 2015 ble «Huldas døtre» vist i Norway House. Utstillingen besto av 50 av Bræks drakter og 42 av Apaydinlis malerier, fikk navnet «Norwegian threads», og ble omtalt som «awe-inspiring» (norsk=imponerende) i ukeavisen Norwegian American Weekly.^[68]

• Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum (1971, 1979, 1994)^[c]
• Kunstindustrimuseet i Oslo (1972)
• Norsk kulturråd (1982, 1985)
• Rikstrygdeverket

I 2000 ble Bræk spurt om å designe gulvtepper for det amerikanske firmaet Nordic Home Interiors.^[69] Hun laget flere kolleksjoner for dem, inspirert av motiver i gamle norske utsmykninger og bruksgjenstander, som kirkedekor, broderier, sølvtøy og tinnknapper.^[70] Teppene blir håndknyttet i Nepal. Dette er et prosjekt hvor hensikten er å bygge opp en levedyktig industri i Himalaya. Teppene ble i 2001 vist på den årlige store messen «Norsk høstfest» i Minot, North Dakota, og ble tildelt årets Merit Award, en anerkjennelse for godt håndverk og kvalitetsprodukter. Bræk var invitert som en av hedersgjestene, og stilte også ut flere av sine festdrakter, i tillegg til strikkeplagg hun hadde designet for bedriften Budalshjerte.^[71]

Bræk var Belika Designs faste designer så lenge firmaet eksisterte (2002–2010).^[72] Hun formga ulike gjenstander for dem, i hovedsak basert på tradisjonelle mønstre, blant annet juledekorasjoner, hjemmetekstiler, serviser, glass og prydgjenstander.^[73]

Hun har designet sengetøy for Høie of Scandinavia,^[74] og vesker, puter, krus og andre produkter for Flaarønning A.S.^[75]

I 2003 designet hun kunstglass for Hadeland Glassverk, og hun har også, sammen med Astri Reppe, designet servise for Porsgrunds Porselænsfabrik.

Hun har designet vesker for Bokklubben Nye Bøker, og har også hatt en egen kolleksjon med reiseeffekter.

Før OL på Lillehammer, utarbeidet hun, på oppdrag fra TEKO-industrien, veiledningsboken Norske tradisjoner i en moderne ramme som en håndbok for medlemmene i Norsk Vinterutstyr A.S. og andre Teko-produsenter, i forbindelse med utvikling av plagg til OL på Lillehammer.

Bræk har hatt flere oppdrag som ikke har vært direkte knyttet til hennes tekstilkunst eller design. Hun var blant annet kunstnerisk konsulent for Trondheim kommune da de opprettet sin mangfoldspris i 2014, og for utsmykkingsutvalget for Oppdal kulturhus, som åpnet i 2007.^[76]

Lise Skjåk Bræk har gitt ut flere bøker:

• Bræk, Lise Skjåk (1981). Klær som uttrykk. Trondheim: Nordenfjeldske kunstindustrimuseum.  [Utstillingskatalog med CV]
• Bræk, Lise Skjåk (2002). Lystig arv : Eventyrlige jordbær. Trondheim ; Kristiansund: Lise Skjåk Bræk Design ; KOM forlag. ISBN 82-90823-89-4. 
• Bræk, Lise Skjåk (2003). Brud i tiden : en duft av Kina. Kristiansund: KOM forlag. ISBN 82-90823-99-1. 
• Bræk, Lise Skjåk (2008). Med klær som språk : klær, kultur og kjærlighet. Kom forlag. ISBN 9788292496688. 
• Bræk, Lise Skjåk og Anne Langsholt Apaydinli (2013). Huldas døtre. Trondheim ; Modum: [Lise Skjåk Bræk Design ; Blaafarveværket].  [utstillingskatalog]

Hun har mottatt Sør-Trøndelag fylkes kulturstipend (1980) og stipend fra Norsk kulturråd (1980).

Fra 1979 til hun fylte 67 år hadde hun Statens garantiinntekt for kunstnere.

I 2001 ble gulvteppene hun har designet tildelt prisen «Best Craft» i Minot, Nord-Dakota.^[71]

I 2016 ble hun tildelt Trondheim kommunes kulturpris innen det profesjonelle kunst- og kulturområdet.^[77]

• Frelsøy, Morgan (12. august 2016). «Comeback i form og farger». Ukeavisa OPP: 14–15. 
• Bugge, Erle M. (8. mars 1992). «Hva gjør du nå, Lise Sjåk ^[sic] Bræk?». Aftenposten Morgen: 11. 
• Gjerstadberget, Kari (2015). Hundre kvinner. Trondheim: Museumsforlaget. s. 249–251. ISBN 978-82-8305-021-9. 
• Lise Skjåk Bræk; Norsk kunstnerleksikon
• Larsen, IdaLou (1982). «Møte med Lise Skjåk Bræk, tekstilkunstner». Sirene (2): 24–27. 
• N.N. (22. september 1971). «Kvinnelist uten egen kvinneliste». Adresseavisen.  (om «kvinnekuppet» ved kommunevalget høsten 1971)
• Opstad, Jan-Lauritz (1989). En ny bevissthet : norsk kunsthåndverk 1970–1990. Oslo: Huitfeldt. ISBN 8270030872.  [e-bok fra bokhylla.no]
• Sand, Ellen M. (22. november 1992). «Lises drømmekjoler». VG: 42–43. 
• ScanPartner AS; Plenum Trondheim AS (2004). Juleserigrafi fra ScanPartner og Plenum.  [Perm med oppdatert CV for Lise Skjåk Bræk pr. 2004]
• Thorsvik, Kåre A. (1975). «Kvinnekuppet ingen fiasko». Sirene (5): 16–17. 

• Offisielt nettsted
• (en) Lise Skjåk Bræk – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  
• Lise Skjåk Bræk - festdrakter i Steinbrakka; visitstavern.no, 2013 (Besøkt 31. august 2016)