Konstitusjon

Da Norge var en del av eneveldet Danmark-Norge, var kongeloven fra 1665 statens konstitusjon. Kong Frederik III innførte eneveldet etter et statskupp i 1660. Danmark-Norge hadde tidligere vært et valgkongedømme, der kongen måtte velges av, og styre sammen med, riksrådet. Dette gav kongen begrenset makt. Med eneveldet og Kongeloven ble kongens makt gjort ubegrenset, og kongedømmet arvelig. Kongeloven ble skrevet av Peder Schumacher Griffenfeld i 1661, og undertegnet av kongen i 1665, men holdt hemmelig frem til 1670, da Frederiks sønn Christian V etterfulgte ham. Først da trådte Kongeloven i kraft. Loven ble trykket i 1709. Kongeloven er spesiell, da den trolig er den eneste konstitusjonen som finnes der kongen er tillagt en så ubegrenset makt.^[2] Kongeloven var gjeldende helt frem til Norge fikk en egen grunnlov i 1814.

Norges konstitusjon finnes først og fremst i Grunnloven av 1814. Etter Napoleonskrigene, der Danmark-Norge var på Napoleons side og led store tap, ble det bestemt under Kielfreden at kong Frederik VI skulle overgi Norge til en union med Sverige. Dette førte til stor misnøye i Norge. Stattholderen i Norge, kronprinsen Christian Frederik, ledet an et opprør mot Kieltraktaten sammen med den norske eliten. De norske stormennene overtalte også Christian Frederik til å si fra seg arveretten til tronen og heller la seg velge til norsk konge av en Riksforsamlingen. Riksforsamlingen skulle også lage en egen grunnlov for Norge. 10. april 1814 møttes riksforsamlingen på Eidsvoll. Her ble det utarbeidet en grunnlov, og Christian Frederik ble valgt til norsk konge. Svenske kong Carl Johan og resten av stormaktene stod imidlertid på det som var nedfelt i Kieltraktaten, nemlig at Norge skulle overføres til Sverige. Det endte med en krig mot Sverige, som Norge tapte. Norge vant likevel i fredsforhandlingene, som endte med Mossekonvensjonen 14. august 1814. Christian Frederik måtte abdisere, men Norge fikk beholde grunnloven og fikk rimelig gode vilkår av Carl Johan. 20. oktober 1814 ble Carl Johan valgt til norsk konge. 4. november ble det vedtatt flere grunnlovsendringer som sikret Norges innenrikspolitiske frihet innenfor unionen.^[3]

Grunnloven har flere senere endringer; mer enn 2/3 av paragrafene er endret innholdsmessig minst en gang siden Riksforsamlingen avsluttet sitt arbeid. I tillegg blir det ofte hevdet at noen konstitusjonelle normer følger av rettslig bindende konstitusjonell sedvane. EU bygger på traktater, men disse inneholder trekk som godt kan sammenlignes med slike grunnlover eller konstitusjoner som man finner i nasjonalstatene. Storbritannia er en av få stater som ikke har noen skreven grunnlov, men såkalte constitutional conventions (som ikke anses for å være rettslig bindende) spiller en tilsvarende rolle.

Nasjonalforsamlingen i Frankrike vedtok etter revolusjonen i 1789 en konstitusjon som delte makten mellom utøvende, lovgivende og dømmende makt. Konstitusjonen garanterte personlig frihet, likhet for loven og en forholdsvis omfattende stemmerett for menn. Grunnloven trådte i kraft i 1791. Denne konstitusjonen ble senere et forbilde for den norske grunnloven.

Den franske generalen Napoléon Bonaparte kom til makten ved et statskupp i 1799. Napoleon innførte nye konstitusjoner i 1799, 1802 og 1804. Disse ble modeller for konstitusjoner i flere stater Napoleon kontrollerte, som kongedømmene Nederland, Nord-Italia, Napoli, Spania og Westfalen. Folk flest hadde fortsatt liten politisk innflytelse, men Napoleons konstitusjoner gav folk rettigheter de før ikke hadde hatt, som næringsfrihet og religionsfrihet. De nye rettighetene ble gitt gjennom en serie lover som ble kalt Code Napoléon.^[4]

• Statutter
• Charter

• Søkemotor for verdens konstitusjoner etter tema og land (engelsk)