Frans II av De to Sicilier

Frans etterfulgte ved Ferdinands død i 1859 faren som konge av De to Sicilier. Han utnevnte straks Carlo Filangieri til statsminister. Han rådet kongen til å akseptere en allianse med Kongeriket Sardinia som hadde blitt foreslått av Camillo Benso, conte di Cavour. 7. juni 1859 gjorde deler av sveitsergarden opprør, og mens kongen lovet å høre på klagene deres samlet general Nunziante andre tropper som omringet opprørerne og skjøt dem ned. Denne hendelsen førte til oppløsningen av hele sveitsergarden, dynastiets sterkeste støtte.

Cavour foreslo igjen en allianse for å dele Pavestaten mellom Piemonte og Napoli, med unntak av byen Roma, men Frans avviste idéen. Filangieri gikk sterkt inn for å vedta en konstitusjon, som han mente var den eneste måten å redde dynastiet på, og da kongen avviste dette gikk statsministeren av.

Samtidig arbeidet revolusjonære for å avsette huset Bourbon i Calabria og Sicilia, og Giuseppe Garibaldi planla en offensiv i sør. Det ble oppdaget en revolusjonær sammensvergelse på Sicilia, og opprørerne ble brutalt straffet. Da Garibaldi gikk i land på Sicilia i mai 1860 tok han likevel kontroll over øya med oppsiktsvekkende letthet.

Disse hendelsene førte til at Frans valgte å likevel gi en forfatning, men dette kunne ikke stanse urolighetene i monarkiet. Etter opptøyer i Napoli ble Liborio Romano ny regjeringssjef. Hæren og marinen var i full oppløsning, og Garibaldi avanserte nordover, og ble overalt mottatt av folket som frigjører. Etter lang nøling, og til og med en appell til Garibaldi, forlot Frans etter råd fra Romano Napoli den 6. september sammen med dronningen, hoffet, det diplomatiske korps (bortsett fra de franske og engelske ministrene), og søkte tilflukt i Gaeta, hvor en større del av hæren hadde blitt samlet.

Dagen etter inntok Garibaldi Napoli, der han ble entusiastisk mottatt og dannet en provisorisk regjering.

Kong Victor Emmanuel II hadde i mellomtiden besluttet seg for å invadere Pavestaten, og etter å ha okkupert Romagna og Marche gikk han inn i Kongeriket Napoli. Garibaldis tropper beseiret de napolitanske rojalistene ved slaget ved Volturno 1. og 2. oktober 1860, mens piemonteserne tok Capua.

Ved slutten av 1860 var det bare Gaeta, Messina og Civitella del Tronto som holdt stand, og Garibaldi tok Messina før årsskiftet. Piemontesernes beleiring av Gaeta ble innledet 6. november. Både Frans og dronningen opptrådte under beleiringen verdig og med stort mot. Selv etter at den franske flåten, som hittil hadde vært garantien mot et angrep fra sjøen, ble trukket tilbake, holdt de stand. 12. februar 1861 kapitulerte Gaeta.

Etter kapitulasjonen ble kongeriket De to Sicilier innlemmet i Kongeriket Italia, og Frans II avsatt. I årene som fulgte levde Frans og Marie Sophie et omflakkende liv som kongelige uten kongerike i Østerrike, Frankrike og Bayern.

Frans døde i Arco i Nord-Italia i 1894. Hans hustru overlevde ham med 31 år og døde i München. Ved Frans' død ble hans halvbror prins Alfonso pretendent til tronen i kongeriket De to Sicilier.