Wikipedia

David Gilmour

britisk musiker

David Jon Gilmour (født 1946) er en britisk gitarist, vokalist og låtskriver særlig kjent fra Pink Floyd hvor han bidro med en vesentlig del av bandets repertoar.[7] Gilmour har en karriere som solomusiker. Han ble utnevnt til kommandør av Order of the British Empire i 2003 og ble i 2011 rangert som nummer 14 på «Rolling Stones liste over 100 største gitarister gjennom tidene».[8]

David Gilmour
FødtDavid Jon Gilmour
6. mars 1946Rediger på Wikidata (78 år)
Cambridge
BeskjeftigelseGitarist, låtskriver, multiinstrumentalist, plateprodusent, ansvarlig produsent, flyger, sanger Rediger på Wikidata
Utdannet vedAnglia Ruskin University
EktefelleGinger Gilmour (1975–ukjent)[1]
Polly Samson (1994–)[2]
FarDouglas G. Gilmour
MorSylvia Gilmour
SøskenMark Gilmour[3]
BarnRomany Gilmour[4]
NasjonalitetStorbritannia
Medlem avPink Floyd (1968–2014)[2]
Rockestra
UtmerkelserKommandør av Order of the British Empire
Æresordenen
Musikalsk karriere
SjangerRock,[5] progressiv rock, psykedelisk rock, kunstrock, ambient, bluesrock
InstrumentGitar,[5] bassgitar,[5] trommesett,[5] saksofon[6]
StemmetypeBaryton
Aktive år1963–
PlateselskapEMI, Columbia Graphophone Co. Ltd., Harvest Records, Capitol Records, Columbia Records, Sony Music Entertainment
Nettstedhttps://davidgilmour.com
IMDbIMDb
David Gilmour på Commons

Etter at Gilmour erstattet Syd Barrett i Pink Floyd utviklet bandet en progressiv space-sound basert særlig på Gilmours elektriske gitar. På 1970-tallet var han en av stilskaperne på elektrisk gitar.[9] Bandet er at av de sentrale innenfor progressiv rock og utviklet seg rundt 1970 fra et undergrunnsband til et av rockehistoriens betydeligste band.[10][11][12]

På 1970-tallet fikk han via bekjentskaper en demotape med musikk av den 14 år gamle Kate Bush. Gilmour betalte et par år senere for hennes prøveinnspilling i Abbey Road Studios. Gilmour ledet selv prøveinnspillingen som ledet til platekontrakt med EMI da hun var 17 år gammel.[13][14]

Bakgrunn

rediger

Gilmour ble født 6. mars 1946 i Cambridge i England.[15][16] Han vokste oppp i det velstående området Grantchester Meadows i Cambridge. Hans far, Douglas Gilmour, hadde doktorgrad og var førsteamanuensis (senior lecturer) i zoologi og genetikk ved Cambridge University, og hans mor, Sylvia, var filmklipper.[16]

Moren flyttet til USA da David var 12 år gammel og hun sendte ham Bob Dylans første album som akkurat kom ut, og dette albumet gjorde David interessert i rock.[17] Gilmour fikk gitar som ung og fordypet seg i kopiering The Shadows' instrumental «Apache». Han var stillferdig som gutt.[16]

Gilmour gikk på Perse School i Hills Road, Cambridge, og møtte Syd Barrett, som gikk ved Hills Road Sixth Form College i samme gate. Gilmour ble tidlig en god gitarist og medvirket i lokale band i Cambridge.[16] Her studerte han språk, og i lunsjpausene spilte han gitar sammen med Barrett. Gilmour var en teknisk mye bedre gitarist lærte Barrett å spille gitar.[18] Gilmour, Barrett og Roger Waters gikk alle tre på Cambridge High School for gutter. Alle tre flyttet til London.[19]

I 1963 dannet Gilmour bandet Joker's Wild som han tildels reiste rundt i Europa sammen med. Gilmour var deretter en tid i Frankrike for å lære språket og han arbeidet der en periode som modell.[19] Gilmour forlot bandet i 1966 og reiste rundt i Spania og Frankrike som gatesanger sammen med noen venner. De hadde lite suksess og levde fra hånd til munn, og Gilmour havnet til slutt på sykehus på grunn av feilernæring. I 1967 returnerte de til England i en van, med bensin stjålet fra en byggeplass i Frankrike.

Pink Floyd

rediger

Utdypende artikkel: Pink Floyd

 
Gilmour med lap steel guitar, Festhalle, Frankfurt, 26. januar 1977

I januar 1968 ble han invitert til å bli med i Pink Floyd, da hans barndomsvenn og bandets daværende frontfigur, gitarist og vokalist, Syd Barrett, ble stadig mer ustabil trolig som følge av et overdrevent forbruk av hallusinogene stoffer. På denne tiden lå Gilmours band, Joker's Wild, an til å gjøre det omtrent like bra som Pink Floyd.[20] Pink Floyd spilte opprinnelig coverversjoner av rhythm and blues og begynte sent i 1966 å spille Barretts komposisjoner. Bandets første album ble gitt ut av EMI i august 1967.[21]

Gilmour ble offisielt med i Pink Floyd 18. februar 1968.[19] Barrett var vanskelig å ha med på konserter og de håpet å kunne beholde ham som komponist.[22] Før han ble med i Pink Floyd jobbet Gilmour både som modell og som budbilsjåfør for et designfirma.[trenger referanse] David Gilmour viste seg som en god vokalist og teknisk god gitarist med sans for harmoniske og lange gitarsoloer. Kort tid etter at Gilmour ble med, sluttet Barrett i bandet etter oppfordring fra de andre, men Gilmour var hovedprodusent og bassist på Barretts to soloalbum The Madcap Laughs[23] og Barrett.[24]

I mars 1968 ble Barrett bedt om å forlate gruppa. På Pink Floyds andre album, A Saucerful of Secrets innspilt i Abbey Road Studio, medvirket Barrett på tre låter og David på fire.[20] Barrett sto som komponist for en av låtene. Albumet nådde 9. plass på britiske platelister og bandet reiste på stor turne i USA sammen med The Who og Soft Machine.[21]

Etter Barrett

rediger

Albumet Ummagumma (1969) var eksperimentelt og uvanlig innenfor popmusikk, og nådde 5. plass på britiske salgslister. Albumet Atom Heart Mother var det første som nådde til topps på salgslistene. Etter en omfattende turne i Europa og USA 1970-1971, produserte bandet Meddle der Gilmour hadde en mer fremtredende rolle. I 1975 etter en omfattende turne begynte Waters å arbeide med en ny komposisjon basert på et firenoters motiv spilt av Gilmour. Resultatet ble den lange «Shine on You Crazy Diamond» som fylte store deler av Wish You Were Here.[21]

Sammen med de opprinnelige bandmedlemmene Roger Waters, Nick Mason og Richard Wright var Gilmour med på å utvikle Pink Floyd fra et undergrunnsband til en av 1970-tallets supergrupper. De storslåtte konsertene deres var attraksjoner og i 1970 var 100.000 til stede under konserten i Hyde Park i London.[9] På konsertscenen har de visuelle effektene og avansert lydteknikk dominert mens bandmedlemmene gjorde lite av seg.[19] Turneen med Atom Heart Mother i 1970 inkluderte kor og orkester.[12] Musikkutgivelser som The Dark Side of the Moon og The Wall regnes blant hovedverk i rockehistorien.[9]

Musikken til The Dark Side of the Moon ble fremført på konsert første gang i Rainbow Theatre i London 17. februar 1972, ett år før albumet kom ut. Sceneshowet var på den tiden uvanlig omfattende med 9 tonn utstyr som det tok seks timer å sette opp. Bootleg-album fra konserten på Rainbow Theatre solgte i 120.000 kopier.[25] Med Dark Side of the Moon viste bandet en vesentlig utvikling i sin evne til å komponere med mer vekt på melodi, fyldigere arrangementer, og mer konsise og strukturerte komposisjoner. Albumet hadde mer avanserte tekster med sammenhengende tema. Det var dette albumet som gjorde Pink Floyd store og er at de mest solgte rockealbum.[22] Fire album fra og med Dark Side of the Moon til og med The Wall er høydepunktene i Pink Floyds historie.[26]

Etter Wish You Were Here tok Waters styringen over bandets virksomhet.[22] I 1978 presenterte Waters to nye ideer hvorav den ene ble The Wall (som ble at tidenes mest solgte album) og den andre Pros and Cons of Hitchhiking. The Wall-turneen var bandets mest omfattende produksjon til da.[21] Forholdet mellom Waters og Gilmour begynte etterhvert å bli ganske anstrengt, og etter utgivelsen av The Final Cut i 1983 som Roger Waters styrte absolutt alt på, var forholdet mellom de to ødelagt. Waters forlot formelt Pink Floyd i 1985, men Gilmour, Richard Wright og Nick Mason bestemte seg for å fortsette å gi ut musikk under navnet Pink Floyd.[22] Etter et søksmål fra Waters, ble det i 1986 inngått et forlik som ga Gilmour og de andre lov til å bruke navnet Pink Floyd, mens Waters beholdt alle rettighetene til The Wall. Etter dette utgjorde Gilmour og Mason kjernen i bandet, mens Wright ble leid som studiomusiker.[21]

I juli 1990 gjennomførte Waters en stor The Wall-konsert i Berlin (etter Berlinmurens fall) med inviterte bidragsytere som Sinéad O'Connor og uten Gilmour og de andre fra Pink Floyd.[27]

Etter Waters

rediger

I 1994 kom Pink Floyd med albumet The Division Bell hvor Gilmour sto for det meste av musikken.[28] Wright var formelt innleid musiker, men ble kreditert som komponist på fem spor. Albumet nådde til topps på platelistene i USA og Storbritannia.[21][29]

Midt på 1980-tallet tok Gilmour over den musikalske ledelsen av Pink Floyd.[9] Gilmour anerkjente i 1995 Waters for engasjementet og de «briljante» teksten, men mente at Waters ikke er en spesielt god musiker.[30] Han fikk ikke et normalt forhold til Waters igjen før i 2005 da Pink Floyd ble gjenforent under Live 8 2. juli.[31]

Barrett døde i 2006 og Wright i 2008. I 2014 ga Gilmour og Mason ut albumet The Endless River dedisert til Wright med noe av musikken laget av Wright. Deler av materialet ble innspilt før Wright døde blant annet i forbindelse med Division Bell.[32][21] Albumet er hovedsakelig instrumentalt med innslag av tekst fra Polly Samson, Gilmours kone. Rolling Stone skriver albumet er preget av Gilmours karakteristiske gitarsolo.[33] The Guardian ga albumet god omtale og mente det var en fin måte å avslutte Pink Floyd.[29] The Independent kaller albumet kjedelig og skuffende.[34] Albumet solgte godt i mange land og nådde 3. plass på platelistene i USA.[35]

Forholdet mellom Gilmour og Pink Floyds tidligere medlem Roger Waters har forverret seg etter å ha vært kjølig i mange tiår. Pink Floyd, med Gilmour, og den ukrainske musikeren Andrij Chlywnjuk ga i 2022 ut protestsangen «Hey Hey Rise Up!!» til støtte for Ukraina, noe Waters ikke likte. Waters har vært motstander av at andre land skal hjelpe Ukraina med våpen og annen støtte.[36]

Solokarriere

rediger
 
Kate Bush i 1981. Gilmour medvirket til å få igang karrieren hennes mens hun var i tenårene.
 
Gilmour på konsertscene i Buenos Aires, desember 2015.

Ved siden av karrieren i Pink Floyd har David Gilmour jobbet som studiomusiker, produsent og lydtekniker på konserter. I 1974 produserte han albumet Blue Pine Trees for det britiske bandet Unicorn.[19]

Han har samarbeidet med Roy Harper, Kate Bush, The Dream Academy, Grace Jones, Arcadia, Bryan Ferry, Robert Wyatt, John Martyn, Hawkwind, Paul McCartney, Sam Brown, Jools Holland, Propaganda, Pete Townshend, The Who og Queen.

I 1984 medvirket Gilmoure på Paul McCartneys Give My Regards to Broad Street låten «No More Lonely Nights»; i 1999 på McCarnetys Run Devil Run; i 1979 på Back to the Egg av Wings. I 2003 medvirket på han på Ringo Starrs Ringo Rama.[37]

Han har gitt ut tre soloalbum. Det første, David Gilmour, som kom i 1978 (innspilt i Super Bear Studios i Frankrike),[38][19] var et prosjekt som han mange år i forveien hadde avtalt å gi ut i samarbeid med gamle kolleger i bandene han spilte i før han ble med i Pink Floyd, Joker's Wild og Flowers.[38] Det er demoinnspillingen til dette albumet musikken til «Comfortably Numb» stammer fra. I mars 1984 ga Gilmour ut About Face som fikk bedre kritikker enn Waters' album på den tiden, men solgte ikke særlig.[39] I 1985 medvirket han som vokalist på Nick Masons andre soloalbum sammen med Maggie Reilly.[40] Gilmour slet med å sette sammen et nytt album fra Pink Floyd uten Waters. I 1987 kom med A Momentary Lapse of Reason som ble godt mottatt av platekjøperne og bandet innledet en kommersielt vellykket verdensturne som varte i tre år.[41]

Det finnes også en EP med innspillinger av coverlåter gjort av Joker's Wild. Denne finnes i svært få eksemplarer og er et meget ettertraktet samleobjekt.

I 2001 og 2002 holdt Gilmour en rekke konserter som førte til utgivelsen av DVD-en David Gilmour in Concert. Denne utgivelsen var en blanding av Pink Floyd-klassikere, andre sanger Gilmour likte og den nye låten «Smile». Med et akustisk lydbilde ispedd elektrisk gitar på enkelte av sporene, mente enkelte kritikere at Gilmour hadde oppfunnet stilarten kammerrock.

I november 2003 ble han tildelt kommandørgraden av ordenen Order of the British Empire for filantropi og sine bidrag til musikken. Gilmour har i motsetning til svært mange andre filantroper ikke gjort noe nummer ut av sin giverglede, og de fleste av hans bidrag er ukjente. Men i 2003 ble det kjent at han gav hele salgssummen av et hus han eide i London til organisasjonen Crisis, som driver veldedig arbeid blant hjemløse i Storbritannia. Gilmour ble senere visepresident i organisasjonen. Etter opptredenen på Live 8 i 2005 ble det en midlertidig økning i salget på 1343% av platen Echoes: The Best of Pink Floyd, og Gilmour sendte ut et opprop der han ba alle som hadde fått økte inntekter som følge av økt platesalg etter den verdensomspennende konserten, om å gi bort dette til veldedige formål.[42]

Gilmour utdannet seg til flyver[43] og hadde sitt eget flyfirma i «Interpic Aviation», før han solgte seg ut. Dessuten har han en viss interesse for racerbiler, om enn ikke like lidenskapelig som bandkollega Nick Mason.

På Gilmours 60-årsdag, 6. mars 2006, kom soloalbumet On an Island.[43] Der har han blant annet samarbeidet med Richard Wright, Caroline Dale, Graham Nash, David Crosby, Guy Pratt, Phil Manzanera, Jools Holland, Bob Klose og Robert Wyatt. For å promotere albumet la han ut på en relativt kort turné i Europa og Amerika. Han spilte tre konserter i Royal Albert Hall som ble filmet til DVD-utgivelsen Remember That Night i september 2007. Denne DVD-en fikk svært god omtale. Den 6. og 15. september ble et utdrag fra konserten, en spørsmål og svar-runde og en live-sang vist på kinoer rundt om i Europa og Amerika. Alt dette ble overført til kinoene via satellitt. Etter utgivelsen uttalte Gilmour at han nå ville tilbake til sin «jobb», nemlig å være familiefar, men han så ikke bort fra at et nytt studioalbum kunne bli aktuelt. 22. september 2008 ble livealbumet Live in Gdańsk utgitt i fem ulike versjoner. Samtidig lanserte Fender signaturmodellen av Gilmours svarte gitar i to ulike versjoner.

Musikkstil

rediger

 I wanted a bright, powerful lead guitar tone that would basically rip your face off. 

David Gilmour[44]

Gilmour er kjent for presise soloer med røtter i blues selv om Pink Floyd sjelden spilte blues. Soloene hans er kjent for å være velkomponerte, sparsommelige, lyriske og emosjonelle. Gilmour har forklart at det han manglet på teknikk og fart, måtte han ta igjen på melodi. I tillegg har han eksperimentert mye og laget nye effekter ved hjelp av forsterkere. Han var tidlig ute med bruk av ekko inspirert av Syd Barrett. Gitaren som er mest knyttet til Gilmour, er en Fender Stratocaster,[44] men Gilmours lydbilde kommer mer som et resultat av valg av toner og spillestill fremfor utstyr. En av hans mest kjente soloer («Another Brick in the Wall Part II») ble for eksempel spilt på en Gibson Les Paul.

Selv om han er mest kjent som gitarist, spiller Gilmour også bass (som han gjorde på mange Pink Floyd-sanger), trommer, tangentinstrumenter og, i det siste, saksofon. Da Pink Floyd måtte spille «Money» inn på nytt, for samlealbumet A Collection of Great Dance Songs, ble dette gjort av Gilmour alene på alle instrumentene, bortsett fra saksofon.

Gitarer

rediger
 
David Gilmours røde 1983 V57 Fender Stratocaster, en del av utstillingen Pink Floyd: Their Mortal Remains, som vist i Victoria and Albert Museum 2017.

Trivia

rediger
  • David Gilmour er eier av den første serieproduserte Fender Stratocaster.[45]
  • David Gilmour sluttet tvert å røyke etter at han hørte hostinga på starten av «Wish You Were Here».[trenger referanse]

Soloutgivelser

rediger

Studioalbum

Konsertalbum

Utmerkelser

rediger

Referanser

rediger
  1. ^ www.gingerart.net[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Pink Floyd: The Music and the Mystery[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Pink Floyd: A Visual Documentary[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ pollysamson.com, besøkt 4. juli 2020[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b c d Pink Floyd: A Visual Documentary (på engelsk). Omnibus Press. 1994. ISBN 978-0-7119-4109-0. OCLC 34651221. OL 7792470M. Wikidata Q19869279. 
  6. ^ Andy Mabbett (2010), Chris Charlesworth, red. (på en), Pink Floyd: The Music and the Mystery, Omnibus Press, OCLC 762731304, OL16228023W, Wikidata Q25766745 
  7. ^ Hagen, Arne (2000). Fra musikkens verden. [Oslo]: Faktum Orfeus forl. ISBN 8254002827. 
  8. ^ «Rolling Stone – 82 David Gilmour». Arkivert fra originalen 29. juli 2011. Besøkt 7. august 2011. 
  9. ^ a b c d Blokhus, Yngve (1996). Wow!: populærmusikkens historie. Oslo: Universitetsforl. ISBN 8200227472. 
  10. ^ Molde, Audun (2000). Ekko 2: musikkorientering VK 2. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205266646. 
  11. ^ Aschehoug og Gyldendals lille norske leksikon. Oslo: Kunnskapsforl. 1998. ISBN 8257307963. 
  12. ^ a b Cappelens musikkleksikon. Oslo: Cappelen. 1980. ISBN 8202036887. 
  13. ^ «The 10 best Kate Bush moments». the Guardian (på engelsk). 25. august 2014. Besøkt 29. august 2021. 
  14. ^ Historien om rock. Stabekk: Den norske bokklubben. ca. 1990. ISBN 8252518214. 
  15. ^ Marcussen 1988, s. 103.
  16. ^ a b c d Anderson, P. og M. Watkinson (2009). Crazy Diamond: Syd Barrett and the Dawn of Pink Floyd. Omnibus Press.
  17. ^ Holm 1995, s. 15.
  18. ^ Holm 1995, s. 14.
  19. ^ a b c d e f Historien om rock. 11: The Who og Pink Floyd. Stabekk: Den norske bokklubben. 1988. ISBN 8252518117. 
  20. ^ a b Holm 1995, s. 24.
  21. ^ a b c d e f g h i j k Johnson, Chad (2015). Pink Floyd-Guitar Signature Licks: A Step-by-Step Breakdown of David Gilmour's Guitar Styles and Techniques. Hal Leonard Corporation.
  22. ^ a b c d Ose, Bård (1995). Rockens giganter. [Skien]: Telemarksavisa. ISBN 8299372402. 
  23. ^ Holm 1995, s. 31.
  24. ^ Holm 1995, s. 36.
  25. ^ Holm 1995, s. 40.
  26. ^ Komara, E. (2019). Pink Floyd: Album by Album. ARSC Journal, 50(2), 275-283.
  27. ^ Holm 1995, s. 69.
  28. ^ Holm 1995, s. 72.
  29. ^ a b «Pink Floyd: The Endless River review – ‘a good way to call it a day’». the Guardian (på engelsk). 9. november 2014. Besøkt 30. august 2021. 
  30. ^ Holm 1995, s. 76.
  31. ^ Blake, M. (2011). Pigs might fly: the inside story of Pink Floyd. Aurum.
  32. ^ Ayers, Mike (2. oktober 2014). «Roger Waters Reminds Pink Floyd Fans He’s Not in Pink Floyd». Wall Street Journal (på engelsk). ISSN 0099-9660. Besøkt 30. august 2021. 
  33. ^ Kreps, Daniel; Kreps, Daniel (4. oktober 2014). «David Gilmour Shines in Pink Floyd's 'Endless River' Preview». Rolling Stone (på engelsk). Besøkt 30. august 2021. 
  34. ^ «Pink Floyd, The Endless River - album review: Boring and desperately». The Independent (på engelsk). 7. november 2014. Besøkt 30. august 2021. «It would take a Barrett-load of drugs to make Pink Floyd's new album interesting, writes Andy Gill» 
  35. ^ Messitte, Nick. «Pink Floyd's 'The Endless River' - Why Is It Doing So Well?». Forbes (på engelsk). Besøkt 30. august 2021. 
  36. ^ Larsen, Gunnar R. (7. februar 2023). «Putins brutale krig splitter Pink Floyd». www.abcnyheter.no (på norsk). Besøkt 8. februar 2023. 
  37. ^ Osborn, Jacob; EDT, Stacker News On 8/11/21 at 6:30 PM (11. august 2021). «Here's how all 66 Beatles' solo albums rank». Newsweek (på engelsk). Besøkt 30. august 2021. 
  38. ^ a b Holm 1995, s. 53.
  39. ^ Holm 1995, s. 62.
  40. ^ Holm 1995, s. 63.
  41. ^ Holm 1995, s. 67.
  42. ^ «Pink Floyd gives back». Arkivert fra originalen 24. august 2011. Besøkt 10. desember 2008. 
  43. ^ a b c Martin Popoff (2023): Pink Floyd and The Dark Side of the Moon: 50 years. Motorbooks ISBN 9780760379295
  44. ^ a b Stone, Rolling; Stone, Rolling (18. desember 2015). «100 Greatest Guitarists». Rolling Stone (på engelsk). Besøkt 27. august 2021. 
  45. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 23. juni 2006. Besøkt 5. juni 2006. 
  46. ^ Billboard, vol 120 nr 23, 8. juni 2008, s 14
  47. ^ Mark Blake (2011): Pigs Might Fly. The Inside Story of Pink Floyd. Aurum. ISBN 9781845137489

Litteratur

rediger

Eksterne lenker

rediger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=David_Gilmour&oldid=24699792»