Carl Lewenhaupt (født 19. mars 1835Herrevad kloster i Kristianstads län i Skåne, død 10. desember 1906 i Helsingborg) var en svensk greve, diplomat og politiker. Han var Sveriges utenriksminister 18891895.

Carl Lewenhaupt
Født19. mars 1835[1][2][3]Rediger på Wikidata
Riseberga församling[2][3]
Død10. des. 1906[4][2][3]Rediger på Wikidata (71 år)
Helsingborgs Maria församling[4][2][3]
BeskjeftigelseDiplomat, politiker Rediger på Wikidata
Embete
Akademisk gradKansliexamen
Utdannet vedLunds universitet
EktefelleAugusta Lewenhaupt
FarGustaf Lewenhaupt
SøskenQ127685152
BarnGustaf Lewenhaupt
NasjonalitetSverige
GravlagtDonationskyrkogården
Utmerkelser
10 oppføringer
Serafimerordenen (1891)
Storkorskommandør av Nordstjerneordenen (1883)
Kommandør av Dannebrogordenen (1869)
Storoffiser av Æreslegionen (1889)
Storkors av Frelserens orden (1895)
Storkors av St. Olavs Orden (1890)
1. klasse av Den røde ørns orden (1890)
1. klasse av Sankt Stanislaus-ordenen (1875)
Osmanieordenen (1892)
Kommandør av Leopoldsordenen (1872)
Våpenskjold
Carl Lewenhaupts våpenskjold

Liv og virke

rediger

Bakgrunn

rediger

Carl Lewenhaupt var sønn av majoren greve Gustaf Adolf Lewenhaupt og hans hustru Maria von Geijer. Han studerte ved Lunds universitet, der han tok juridisk eksamen i 1855. Deretter fikk han jobb ved Civildepartementet og Kommerskollegium.

Diplomatiet

rediger

Etter tre år ble han utnevnt til attaché og fikk tjeneste i Paris[5] og året etter London, før han var fire år i St. Petersburg. Deretter ble han i 1866 sjef for Utenriksdepartementets utenrikspolitiske avdeling. Han tjeneste gjorde deretter i London, Washington og Wien, i tillegg til at han ble utnevnt til sjef for utenriksdepartementets handelsavdeling.

Lewenhaupt giftet seg 1874 med den senere överhovmästarinna Augusta af Wirsén.

I sin stilling som sendemann og fungerende generalkonsul i Washington D.C. ble han godtatt av Spania og USA som meglingsmann i disputten som var oppstått mellom landene på grunn av opprøret på Cuba.[5]

Den 12. oktober 1889 ble han utnevnt til utenriksminister. Dette skjedde i en kritisk periode, for det var oppstått nye spenninger innen unionen mellom Sverige og Norge. Lewenhaupt var oppriktig opptatt av å komme frem til løsninger som var best mulige for begge unionslandene.[trenger referanse] Det var på hans initiativ at den svenske regjering den 14. januar 1893 kommenterte at det vel kunne skje at unionens utenriksminister også en gang kunne bli en nordmann.[trenger referanse]

Det ble Lewenhaupts oppgave å forhandle med Norge om kravet om konsulatvesen. Dette innebar begynnelsen til et eget norsk diplomatkorps. Han kom i en vanskelig situasjon, der han på den ene siden ikke støttet det norske kravet fullt ut, men på den andre siden ble ansett som vag og for kompromissvillig av utenriksdepartementet og av mange svensker.[trenger referanse] Da regjeringen truet med represalier etter at Norge hadde planer om å innføre eget konsulatvesen, gikk han 1. juni 1895 av i protest.[6] Avgangen og at han var blitt etterfulgt av grev Ludvig Douglas som utenriksminister ble mottatt i mange kretser med stor tilfredshet.[trenger referanse]

Han ble deretter sendebud i London før han gikk av med pensjon.

Referanser

rediger
  1. ^ Hvar 8 Dag, «Carl Lewenhaupt», side(r) 409, bind Årg. 6 (1904/1905), besøkt 9. oktober 2023[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b c d Svenskt biografiskt lexikon, «Carl Lewenhaupt», Svensk biografisk leksikon-ID 11271[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b c d Sveriges dödbok, oppført som 18350319 Lewenhaupt, Carl, besøkt 16. september 2019[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b church death record, «Helsingborgs stadsförsamlings (Maria) kyrkoarkiv, Död- och begravningsböcker, SE/LLA/13171/F I/10 (1902-1906), bildid: 00124975_00206, sida 203», side(r) 203, Nationell Arkiv Databas SE/LLA/13171/F I/10, besøkt 10. oktober 2023, «418,Dec,10,1,,f. Excellensen Grefve Carl Lewenhaupt, Pål ....,(18)35,19/3....Arterioscleros»[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b Hofberg, Herman; Heurlin, Frithiof; Millqvist, Viktor; Rubenson, Olof (1906). Svenskt biografiskt handlexikon: alfabetiskt ordnade lefnadsteckningar af Sveriges namnkunniga män och kvinnor från reformationen till nuvarande tid (på svensk). Stockholm: Bonnier. s. 44. 
  6. ^ Narve Bjørgo, Øystein Rian og Alf Kaartvedt: Selvstendighet og union : fra middelalderen til 1905. Kapitlet «Knyttnevepolitikken», side 349-51. (Norsk utenrikspolitikks historie, bind 1), Universitetsforlaget, 1995. ISBN 82-00-22393-0

Eksterne lenker

rediger
Forgjenger  Sveriges utenriksminister
18891895
Etterfølger