By

Det finnes ingen allmenn internasjonal vedtatt definisjon av by-begrepet. ^[1] Ulike land og organisasjoner har ulike definisjoner. Disse kan være geografiske eller juridiske, og de har endret seg over tid.

Ordet «by» kommer fra norrønt býr, som betyr «gard/gård» eller «plass med flere bygninger». Ordene «by» og «bygd» har opprinnelig nesten samme mening. «By» viser til bebyggelse som står tett på et begrenset område, mens «bygd» viser til spredt bebyggelse i et større geografisk landskap. Begge har imidlertid sitt opphav i (bonde)gårdsbebyggelse, jfr. betydningen av det norrøne ordet býr. De første «byene» i Norge var således verken kaupangen i Skiringssal, Tønsberg eller Trondheim, men urgårder med det beskrivende navnet «By» eller «Bø». Urgårdene fikk naturnavn, og usammensatte naturnavn - som Ås, Stein, Berg eller Vik - regnes som de eldste.

Den moderne forståelsen av begrepet «by» i norsk språk er derimot en ganske annen. Byen er i sin funksjon og opprinnelse knyttet til handel, og våre forfedre kalte nemlig sine gryende handelssteder for kaupanger (kjøpsteder). Fra Norge kjenner vi kaupangen i Skiringssal som den eldste og best forklarte. Likeledes kjenner vi til Birka i Sverige og Hedeby (Haithabu) i Danmark. I norrønt språk ble disse stedene sikkert referert til kaupanger, men bebyggelsen der de fantes ble trolig omtalt som býr, og det kan være en vesentlig del av forklaringen på hvorfor dansker og nordmenn i dag kaller sine kjøpsteder for byer. Svensk språk har beholdt den opprinnelige betydningen og her brukes ordet «by» om jordbrukssamfunnets landsby, mens kjøpstaden betegnes som «stad».

Middelalderhistorikere bruker tre forskjellige definisjoner på en by^[2]:

• En juridisk definisjon som sier at en by er et tettsted som er skilt ut fra landet omkring ved at det har en egen jurisdiksjon.

• En økonomisk definisjon som sier at en by er et tettsted der menneskene lever av andres jordbruksproduksjon, befolkningen hadde ikke jordbruk som hovedbeskjeftigelse.

• En topografisk definisjon som sier at en by er et område der bebyggelsen er tettere enn i landet omkring.

I dag bruker bygeografer – og andre som studerer fenomenet by – å referere til fire ulike typer kriterier som brukes til å definere byer og urbanitet: Bebyggelse og befolkning, næringslivets sammensetning, administrative kriterier og byens funksjon overfor sitt omland. De fleste definisjoner av by bruker ett eller flere slike kriterier.

Tett bebyggelse på et avgrenset areal er byens mest iøynefallende karakteristikk. Det er sammenhenger mellom byens bebyggelse og byens befolkning, i samtiden og historisk. En viss befolkningsstørrelse og en viss befolkningstetthet innenfor et avgrenset areal er viktige karakteristika for byer.

Næringslivet i en by domineres av handel, håndverk og industri, samferdsel og administrasjon (sekundær- og tertiærnæringer). Næringer som fiskeri, jordbruk og skogbruk (primærnæringer) er tilsvarende lite karakteristisk for byer. Slike kriterier brukes i mange land for å skille landsbyer fra byer.

Administrative kriterier dreier seg om juridiske forhold: Et steds historiske rett til å kalle seg by. Retten til bystatus kunne gi visse rettigheter til innbyggerne. Administrative kriterier kan bety at fastsatte bygrenser definerer urbanitet, selv om deler av området er landlig, mens andre urbane områder faller utenfor fordi de ligger utenfor bygrensene.

Byens funksjon som servicested for sitt omland er en fjerde type kriterium for en by. Nivået på denne funksjonen vil avgjøre hvilken type by. Pendlingsomlandet er en del av en moderne bys funksjonalitet.^[3]

Byer er som oftest egne politiske enheter, eller de er enheter som utgjør byen med omland. Inntil for ganske få år siden (i Norge til 1960, Sverige til 1970 og Finland til 2000) ble byenes interesser regnet som så spesielle at byene bare styrte over selve byen, og aldri over omlandet; slik er det fortsatt i mange land.

Det første klare tegn på en økonomisk bydannelse i Norge er opprettelsen av faste bispeseter fra slutten av 1100-tallet. En gammel kirkelig regel fastslo at biskoper skulle bo i byer. For Bergen var også tørrfiskhandelen medvirkende som byskapende faktor.^[4] Bydannelsen ble videre styrket av en forordning fra 1299 som forbød kramhandel i landdistrikter. Alle kjøpmenn skulle drive sin handelsvirksomhet i byene. I 1302 ble det innskjerpet at utlendinger som kom med varer til kjøpsteder og ladesteder, skulle selge dem der og ikke ta dem videre.^[5]

Fra senmiddelalderen til 1900-tallet ble byene i Norden ordnet i to klasser: kjøpsteder og ladesteder. Kjøpstedene hadde fulle rettigheter til å drive handel og håndverk, mens ladestedenes rettigheter var noe begrenset, og de var underordnet en kjøpstad. Men både kjøpsteder og ladesteder var byer.

Kirken er en viktig faktor i vestens byer. Ved siden av at noen byer har en del av sin opprinnelse i klostre eller kirker, kalles byer med domkirke gjerne «stiftsby». I Norge og Danmark hadde de mest sentrale byene, der biskopene hadde sete, lenge status som stiftssteder. Senere er disse byene benevnt som «landsdelshovedsteder», og senest som «storbyer» i Norge.

I England og enkelte land med engelske tradisjoner klassifiseres byer som enten city eller town. Historisk var en city en by med katedral, en town var en by uten katedral. Følgelig var katedralbyene Ely, Wells og Salisbury cities, selv om de var langt mindre enn en del towns som manglet katedral. Birmingham var den første engelske by uten katedral som fikk status som city (i 1889). Slik status gis av monarken, etter råd fra ministrene.^[6]

I dag brukes village som betegnelse på tettbebyggelser som ikke er store nok til å betegnes som town, men opprinnelig var village en landsby sterkt knyttet til jordbruksnæringen. I USA har hver delstat et lovverk om hamlet, village, township, town og city.

Byer må ikke forveksles med landsbyer. Landsbyer er ikke kjøpstader, de er tilknyttet jordbruksnæringen, og har en høy andel yrkesaktive innen jordbruk. Byene derimot er knyttet til næringer som handel, håndverk og administrasjon. Begrepet landsby brukes vanligvis ikke om tettsteder i Norge, men om bybebyggelse vi finner andre steder i verden. Byene hadde ofte sentralfunksjoner for et større område med landsbyer eller spredt jordbruksbebyggelse.

Folketallet er ikke avgjørende for å skille byer og landsbyer. Det finnes landsbyer i Ungarn med 50 000 innbyggere.

I industrialiserte land er landsbyen ikke like dominert av jordbruk som før. Mange landsbyer er urbaniserte, og fungerer som små drabantbyer innen en større byregion. I Danmark bruker Danmarks Statistikk betegnelsen landsby på små byer, med mindre enn 1000 innbyggere, og i England brukes betegnelsen village på omtrent samme måte.

Danmark og Sverige hadde landsbyer, mens denne type bebyggelse manglet i Norge, der landbruksbebyggelsen lå mer spredt, og enkeltgårdene var dominerende. Den mangebølte gården kan bare i noen få tilfeller sammenliknes med en landsby. Omkring 1960 festet betegnelsen tettsted seg som begrep for den norske småbyen som juridisk sett ikke var by. Statistisk sentralbyrå hadde da tatt i bruk dette begrepet for å avgrense det urbane Norge.

I mange land er det et krav at byen skal ha en formell hjemmel fra en myndighet, et charter. Dette kan være forekomst av en eller annen definert byfunksjon, slik som en domkirke med et bispesete. Eller det kan være kongelig privilegiebrev, eller et vedtak i lokale politiske eller administrative organer. I USA kalles det siste incorporation.

Kjøpstadsrettigheter ga byene sterkt utvidet indre selvstyre, med eget rettsvesen og selvstendig forvaltning, og dessuten enerett for de med borgerbrev til å drive næringsvirksomhet innenfor et geografisk definert område. Kjøpstadsrettigheter var således «gull verd» for noen, mens det la store begrensninger på andre.

Vi vet også at Håkon VI den 16. mars i 1358 utstedte et privilegiebrev som sikret Skien kjøpstadsrettigheter. Etter reformasjonen i 1536 fikk stadig flere tettsteder slike rettigheter i Norge.

Fra 1850 til i dag har slike privilegier i næringsvirksomheten blitt opphevet. I Norge har kommuner med mer enn 5 000 innbyggere siden 1997 kunnet ta i bruk betegnelsen by for hele kommunen eller en del av kommunen.

Kommuneloven av 1992 likestiller alle norske kommuner. Begrepet «by» har ingen juridisk eller formell status i Norge i dag, men er likevel ikke forsvunnet.

Fra 1997 kan alle kommuner med mer enn 5 000 innbyggere og et urbant sentrumsområde kalle kommunen eller kommunesenteret for «by». Dette kan skje etter vedtak i kommunestyret. Elverum (Leiret) er kommunesentrum i Elverum kommune, og de valgte å kalle seg «by» etter eget vedtak. Sandvika og Ski er andre eksempler på dette.

Begrepet «by» kan brukes i reklameøyemed for handelsstanden. Levanger og Kolvereid er eksempler. Levanger var fra 1836 kjøpstad, men etter en kommunesammenslåing i 1962 ble det bestemt at kommunen var en landkommune. I 1996 vedtok Levanger kommunestyre at Levanger skulle kalle seg by, og la da vekt på at bynavn ville være et viktig moment i markedsføringssammenheng, særlig for turistnæringen. Tilsvarende finner vi i Nærøy kommune en av landets minste byer, Kolvereid, med 1 450 innbyggere. Ordføreren fremhever i et intervju i 2002 at det først og fremst er oppmerksomheten som er viktig. For det er ikke til å komme fra at Nærøy er en distriktskommune. Men regionsenteret Kolvereid har kvaliteter som en by, mener ordføreren.^[7]

SSB fører ingen spesiell statistikk over kommuner eller tettsteder som kaller seg byer. Men SSB har et godt utviklet verktøy for å lage statistikk for bymessige områder eller tettbebyggelser. Byrået bruker et spesielt statistisk bybegrep til å lage statistikk over byer og tettsteder. De såkalte tettstedene defineres som sammenhengende bebygde arealer, og de defineres uavhengig av administrative grenser mellom kommuner og fylker. Tettstedenes grenser er dynamiske; de flyttes ettersom bebyggelsen utvides. De nordiske land har en definisjon som i hovedtrekkene er sammenfallende.

Ifølge den nordiske tettstedsdefinisjonen er alle tettbebyggelser med en viss maksimumavstand mellom husene og et minimum folketall på 200 mennesker å anse som et tettsted i Norge, en tätort i Sverige eller et byområde i Danmark. Maksimal avstand mellom husene er 200 meter, med unntak av Norge som her opererer med 50 meter. Avstanden mellom husene kan overstige dette der det er områder som ikke kan bebygges, eller det er husklynger som naturlig hører med til et tettsted.

SSBs begrep kalles også for det dynamiske bybegep fordi tettstedenes grenser har vært justert fra folketelling til folketelling (hvert tiende år) etter 1950. Nå justeres tettstedsgrensene årlig.

Urban area brukes på engelsk som det dynamiske statistiske bybegrep.

Liste over Norges største tettsteder‎ presenter de mest folkerike tettstedene i Norge og tettstedet Oslo er naturlig nok i særklasse.

Det er vanskelig å fastslå hvilke betingelser som var avgjørende for at de første byene skulle oppstå. Noen teoretikere har likevel spekulert rundt hva de mener er passende forutsetninger, og hvilke grunnleggende mekanismer som kan ha vært viktige drivkrefter.

Det konvensjonelle synet er at byer først ble dannet etter den neolittiske revolusjonen. Denne omveltningen introduserte jordbruk som gjorde tettere befolkning mulig og dermed støttet byutvikling.^[8] Innføring av jordbruk tillot jegere og samlere å gi opp sin nomadiske livsstil og bosette seg nær andre som levde av jordbruksproduksjonen. Den økte befolkningstettheten, muliggjort av jordbruk og økt produksjon av mat per enhet av land, skapte forhold som synes mer egnet for bylignende aktiviteter. Ifølge Vere Gordon Childe må en bosetning ha nok overskudd av råvarer til å støtte handel og en relativt stor befolkning for å kunne fungere som en by.^[9]

Tradisjonelt regnes Ur fra ca. 10 000 f.Kr. som den første byen. Det fantes byer i det som er dagens Pakistan med teglstensbygninger, innlagt vann og avløp for 5 000 år siden (Mohenjo-Daro). Enkelte flere tusen år gamle byer finnes ennå i dag, slik som Istanbul, Jeriko, Bagdad, Damaskus, Jerusalem og Roma. I det som i dag er Norge er den eldste byen som fortsatt eksisterer, Trondheim, bare litt over 1 000 år gammel.

Byer kjennetegnes av at de ved siden av å ha bymessig bebyggelse også har tjenesteytende næringer som handels og håndverksbedrifter. Ofte vil man også finne bedrifter innen industri og transport, og sentralstaten vil være representert med ordensmakt, domstol, skattemyndighet og helsevesen. Jordbruk vil ikke dominere i yrkesmessig sammenheng.

Historisk sett er bybegrepet knyttet til handelsvirksomhet. Den europeiske byen var gjennom lang tid defineret med kjøpstadsrettigheter, gitt av landets myndigheter.

Kommunikasjonsforhold er et viktig aspekt ved byen. En by må ha intern kommunikasjon og forbindelser til sitt omland. Utviklingen av transport fra apostlenes hester til bil har betydd enormt for utviklingen av byer.

Bybegrepet er knyttet til en urban kultur som står i motsetning til det rurale, til bondekulturen og landbruksbefolkningen. Eksponentene for urban kultur ser vanligvis på seg selv som eksponenter for noe forfinet.

Også byfolk trenger mat, men arealene i en by er ikke store nok for tilstrekkelig matproduksjon. En by er derfor som regel avhengig av mattilførsel utenfra. Ofte har byene vokst fram i gode jordbruksområder, der ressursene i byens nære omgivelser var gode nok til også å fø en stor bybefolkning. Mattransport til markedet i byen har vært en viktig del av byens kommunikasjonssystem.

Byer er bygget omkring et sentrum med hovedgate. Ofte er det sentralstasjon og handlegate som utgjør sentrum i en by.

Det er ikke nødvendigvis antallet innbyggere som avgjør om et sted er en by. I Ungarn finnes det landsbyer med 50 000 innbyggere – og landsbyer er jordbruksbebyggelse og ikke by. Ved siden av det som er nevnt i innledningen har en by gjerne husene bygd slik at de danner gaterom og torgrom. Dette gjelder i mindre grad mange av USAs byer, der parkeringsplasser rundt hver bygning gjør byrommet dårlig definert. I en by er det også flere håndverkere og utsalgssteder å velge mellom, ofte innen samme bransjer. Det finnes ofte politi, domstoler, fengsler, overnattings- og serveringssteder. Gjerne parker, og kanskje et foreningsliv som innebærer flere ulike klubber og foreninger.

Bilismen har ført til en ny type byer som sprees utover større arealer. En by kan heller ikke spres utover et for stort område i forhold til befolkningens størrelse, slik vi har sett det fra mange steder i USA, og etterhvert ellers i den vestlige verden. Det er bygget kjøpesentre for å gi innbyggerne muligheten til å handle i et kontrollert bymessig miljø, men det egentlige byrommet har klare fordeler fremfor dette. Blant annet estetisk variasjon, større fleksibilitet, blandingen av virksomheter som bensinstasjon, sykkelverksted, restaurant, dagligvarebutikk, gullsmed, park, trykkeri, bank, NAV-kontor, kirkegård, havn osv. En av byens sterkere kvaliteter har brakt byen på mote igjen, nemlig byens nærhet til alt.

Byene er aldri statiske, men endrer seg kontinuerlig i større eller mindre grad. Byplanlegging er vitenskapen omkring endring av byen, og hvordan vi søker å styre dette.

Tidligst i historien har byer vokst fram for en stor del av seg selv. Etter en del tid har sammenstillingen av flere bygninger og boenheter på samme sted gitt utfordringer i forhold til å dele på infrastruktur og ressurser. De som styrte i bosetningen har så laget et sett regler for hvordan byens fysiske utforming skal styres; avstand mellom bygningene, tilgang til vann og så videre.

Byplanleggingen har gjennom historien fulgt den teknologiske utviklingen, og hatt nær kontakt med andre fagdisipliner som har oppstått. Eksempler på dette er landmåling (opplysningstiden) eller sosiologiske analyser (2. halvdel av 1900-tallet).

Byplanlegging av i dag styrer i prinsippet byen på samme måte som i de tidligste bosetninger. Felles regler, nå gjennom et lands lovverk, legger rammer for en prosess. I denne prosessen har administrasjon, politikere og innbyggere anledning til å mene noe om nye grep som gjøres for utvikling av byen. Dette filtreres gjennom overordnede føringer på regionalt og nasjonalt nivå, og vedtas som regel av en gjennom lovverk fastatt instans (i Norge kommunestyret).

Den norske plan- og bygningsloven skilte inntil 1960-tallet mellom by- og landarealer. I dag er lovverket i prinsippet likt for alle typer arealer. Detaljutforming av plankart legger føringene for hvor tett, i motsetning til spredt bebyggelse kan bygges.

Nyere arkeologiske utgravinger tyder på at Kaupang i Vestfold var den første bybebyggelse i det som i dag er Norge, og at Tønsberg er landets eldste eksisterende by.^[10]

Norges største byer defineres i dag ut fra folketallet i tettstedene, slik de er avgrenset av SSBs statistikk. En by kan dermed dekke en liten del av en stor kommune, eller omfatte deler av flere kommuner. Byen og tettstedet Oslo strekker seg langt ut over den administrative byen eller kommunen Oslo, mens tettstedet Tromsø bare utgjør en liten del av kommunen Tromsø.

Byer vokser og de vokser sammen, slik som dobbeltbyene Fredrikstad/Sarpsborg og Stavanger/Sandnes. I Grenlandsområdet består den sammenvokste byen Skien/Porsgrunn også av de historiske småbyene Brevik og Langesund. Dette kalles konurbasjon eller en «flerkjernebyregion». Det er et urbant område bestående av flere byer og tettsteder som, gjennom befolkningsvekst og ekspansjon, har vokst sammen til én byregion med flere sentra.

Tidligere hadde man flere typer byer med ulike typer juridiske krav og lovgivning. En by kunne være bergstad, ladested eller kjøpstad. Byene der biskopene resderte ble kan for stiftsbyer; der residerte også stiftsamtmannen. Ofte har man regnet at kun byer med kjøpstadsrettigheter var ordentlige byer. Det var en omstendelig prosess å få slike rettigheter, fordi det var mange ulike krav en by med formell bystatus måtte tilfredsstille. De historiske stftsbyene i Norge har utviklet seg til regionale hovedsteder i hver sin landsdel, Trondheim i Trøndelag, Bergen i Vestlandet, Kristansand i Sørlandet og Oslo i Østlandet.

Et kommunestyre kan i dag selv vedta å kalle kommunen for by hvis dersom kommunen har minst 5 000 innbyggere, bymessig tettsted med handels- og servicefunksjoner og konsentrert bebyggelse (kommuneloven § 3). Bynavn medfører i dag ingen rettslige konsekvenser, og gir ingen privilegier. I siste kapitel i boka om de norske byers historie gjennom 1300 år drøftes kriteriene for hva en by er i vår tid, og det er Kolvereid som diskuteres i forhold til kriteriene. Juridisk var det ingenting som lenger skilte bykommuner fra landkommuner. Det som gjenstod, var symbolverdien ved å kunne kalle seg en by.^[11]

• Byborger
• Bybranner
• Byplanlegging
• Byrett
• Byråd
• Bystatus
• Bystyre
• Storbymidler
• Tettsted
• Urbanisering
• Urbaniseringen av Norge
• Urbanitet

• Bergstad
• Bydel
• Bygd
• Bystat
• Forstad
• Hovedstad
• Kjøpstad
• Metropol eller storby
• Nekropol
• Stasjonsby
• Strøk
• Tettbebyggelse
• Tettsted
• Verdensby

• Liste over norske byer (alfabetisk)
• Liste over norske byer etter innbyggertall
• Liste over norske byer regnet etter grunnleggelse
• Liste over norske byer (etter fylke)
• Liste over Norges største tettsteder‎

• Bairoch, Paul (1988). Cities and Economic Development: From the Dawn of History to the Present. (på engelsk). Chicago: University of Chicago Press. ISBN 0-226-03465-8. 

• Pacione, Michael (2001). The City: Critical Concepts in The Social Sciences. (på engelsk). New York: Routledge. ISBN 0-415-25270-9. 

• Kva er byar og tettstader?
• Staverns bystatus
• Kolvereids bystatus Arkivert 17. juni 2006 hos Wayback Machine.
• Intervju med Nærøys borgermester 2002
• Riksantikvaren: Nasjonale kulturhistoriske bymiljøer Arkivert 23. juli 2014 hos Wayback Machine.