Borgerkrigen i Syria

Det styrende Ba'athpartiet tok makten gjennom militærkuppet i Syria i 1963,^[20] men det var først da forsvarsminister Hafez al-Assad tok makten i 1970 at stabilitet ble gjenopprettet i landet. Assad forble Syrias president til sin død i 2000, da posisjonen ble overlatt til hans sønn, Bashar al-Assad.

Opprøret mot regjeringen til Bashar al-Assad skyldes hovedsakelig korrupsjon, inflasjon, arbeidsløshet og mangelen på en effektiv grunnlov.^{[trenger referanse]} Opprørernes krav inkluderer al-Assads avgang, stans i utenrettslige henrettelser og tortur, like rettigheter for Syrias etniske og religiøse grupper, og i politiske friheter som presse-, ytrings- og møtefrihet.^[21]

26. januar 2011 helte Hasan Ali Akleh fra Al-Hasakah bensin over seg og tente på, i protest mot regjeringen, på samme måte som tunisiske Mohamed Bouazizi hadde gjort i Sidi Bouzid den 17. desember i det som regnes som starten på den tunisiske revolusjonen. I etterkant fulgte en mobilisering på sosiale medier på internett, men det manifesterte seg i første omgang kun i mindre demonstrasjoner som raskt ble stanset av sikkerhetsstyrkene. Fawas Gerges, professor i midtøstenpolitikk ved LSE, mente Syria var det landet i Midtøsten det minst sannsynlig ville bryte ut opprør på grunn av militærets viktige rolle i landet. Al Jazeera kalte landet «Stillhetens kongedømme», og skrev om demonstranter lammet av frykt for sikkerhetsstyrkene.^[22]

Tirsdag 15. mars ble det overraskende rapportert om en demonstrasjon på Hamidija-markedet i gamlebyen i Damaskus som kom uventet på sikkerhetsstyrkene. Til tross for at den bare samlet et hundretalls mennesker, ble det rapportert som en begivenhet i internasjonale medier.^[23] Demonstrasjonen ble raskt slått ned på, og flere ble arrestert, men neste dag samlet allikevel rundt 200 mennesker seg utenfor innenriksdepartementet for å kreve løslatelse av politiske fanger. Gruppen ble raskt overmannet av et stort antall sikkerhetsstyrker som fengslet flere, blant annet en ti år gammel gutt.^[24] Men fredag 18. mars var det klart at stillheten for alvor var brutt, da tusenvis samlet seg til demonstrasjoner i byene Damaskus, Homs, Baniyas, og Daraa i det sørlige Syria, i demonstrasjoner som fortsatte lørdagen til tross for forsøk på å slå de ned.^[25]

I begynnelsen forsøkte al-Assad å imøtekomme opprørernes krav uten selv å gå av ved å avskaffe den øverste statlige sikkerhetsretten, og 19. april ved å løfte unntakstilstandslovene som hadde virket i 48 år.^[26]

Samtidig satte syriske myndigheter inn militære styrker med stridsvogner og snikskyttere for å skyte på alle personer som beveger seg i gatene. Vann og elektrisitet ble sperret av i byen Darʿā, og sikkerhetsstyrker begynte å konfiskere mat. En lignende situasjon skal ha funnet sted i Ḥomṣ. 7. mai beleiret den syriske hæren Bāniyās. Samme måned gikk hæren også inn i Hamah, Talkalaẖ og al-Laḏiqiyah og i al-Midan- og Dūmā-bydelene i hovedstaden Damaskus. 10. juni gikk hæren også i Jisr ash-Shugur, hvor 120 politifolk visstnok skal ha blitt drept i et bakholdsangrep.^{[trenger referanse]} Lokale vitner hevder at disse egentlig ble drept av hæren, siden de nektet å bekjempe demonstrantene.^{[trenger referanse]}

Situasjonen forverret seg ytterligere over sommeren, og bare i den første uken i august skal minst 300 mennesker blitt drept i Hamah.^[27]

26. juli ble Den frie syriske armé opprettet av desertører fra de syriske styrkene.^[28] Hæren, som ledes av oberst Riyaḍ al-Asʿad, utgjør den væpnede grenen av motstanden mot al-Assad, mens Det syriske nasjonalråd, opprettet 23. august, leder den politiske motstanden. Hæren hevder å ha 20 000 soldater i begynnelsen av desember, og har flere ganger angrepet de syriske styrkene.^{[trenger referanse]}

I begynnelsen av november gikk syriske myndigheter med på en fredsplan fra Den arabiske liga, som blant annet innebar løslatelse av politiske fanger, tilbaketrekking av hæren fra flere byer, samt at observatører og journalister skal kunne bevege seg fritt.^[29] Da det ikke kom signaler om at syriske myndigheter arbeidet mot å nå målene i fredsplanen vedtok Den arabiske liga 12. november å suspendere Syrias medlemskap i organisasjonen med virkning fra 16. november inntil syriske myndigheter oppfyller punktene i fredsplanen.^[30] Tilhengere av president Baššār al-ʾAsad svarte med å angripe den saudiarabiske ambassaden i Damaskus samme dag.^[31] To dager senere ble minst 40 mennesker drept i kamper i regionen Darʿā,^[32] og volden fortsatte. Syriske myndigheter forsvarte seg med at de aksepterte fredsplanen «i prinsippet», men at de hadde noen endringsforslag, blant annet en reduksjon i antallet internasjonale observatører fra 500 til 40. Ligaen avslo endringsforslagene, som av kritikere sees på som en måte å hale ut tiden på.^[33]

19. desember undertegnet regimet en avtale med Den arabiske liga om at Ligaens observatører skulle få komme inn i landet, som et innledende steg i å stoppe den voldelige undertrykkelsen av protestene.^[34] Observatørgruppen, ledet av den sudanesiske generalløytnanten Mohammed Ahmed Mustafa al-Dabi, ankom Dimašq 22. desember, uten at volden mot demonstrantene avtok.^[35] Observatørgruppen har blitt kritisert for å ha besøkt områder med store protester, som Ḥamā, uten at de skal ha sett noe særlig til volden mot protestene, noe som kan ha sammenheng med at observatørene har blitt eskortert rundt av det syriske militæret. Al-Dabi har tidligere blitt kritisert for å se en annen vei under Darfur-konflikten.^[36] Enkelte observatører har imidlertid sett snikskyttere i byen.

22. januar 2012 kom Ligaen med en ny plan som blant annet skisserer Bashar al-Assads avgang etter modell av Jemen, der Golfrådet i 2011 lyktes i å overtale president Ali Abdullah Saleh til å overlate makten til sin visepresident og forlate landet.^[37] Ligaen søkte støtte hos FNs sikkerhetsråd, som utarbeidet et utkast til en Syria-resolusjon, men utkastet ble stanset da Kina og Russland la ned veto mot det 3. februar. Russlands FN-ambassadør Vitalij Tsjurkin sa at det var uaktuelt å støtte en resolusjonstekst som tok til orde for å kreve «regimeskifte» i Syria gjennom å støtte Den arabiske ligas plan av 22. januar.^[38][39]

16. februar vedtok FNs generalforsamling en resolusjon der de fordømmer volden i Syria, gir sin fulle støtte til Den arabiske ligaens plan av 22. januar, og krever at syriske myndigheter følger denne.^[40][41]

21. desember ble den syriske hæren beskyldt for å ha massakrert en hel landsby, Kfar 'Uwayd, nær grensa mot Tyrkia, og drept flere hundre i et angrep som varte flere timer.^[42] 250 skal ha blitt drept i hærens operasjon mot desertører, mange av disse sivile.^[43] Omtrent samtidig vedtok den syriske regjeringen en lov som gjorde det mulig å henrette alle som begår «terroristhandlinger», som å smugle våpen.

Over nyttår ble konflikten enda verre. I januar ga FN opp å vedlikeholde estimatet over antall døde, etter at det passerte 5 400 mennesker. Menneskerettighetsgrupper sier at mer enn 7 000 mennesker er drept. I februar 2012 ble det meldt om at myndighetene brukte kraftig artilleriild mot byen Homs over flere dager, og ifølge BBCs Jim Muir i Libanon ser konflikten i økende grad ut som en borgerkrig.^[44] Samtidig har Leger uten grenser og Amnesty fått rapporter om systematiske angrep på sykehus og forfølgelse og tortur av leger som gir medisinsk hjelp til opposisjonelle.^[45]

3. februar 2012 startet den syriske hæren utført et bombardement av byen Ḥomṣ^[46], hvor den frie syriske armé har befestet seg, med stadig høye tapstall i denne og andre syriske byer. Per mars kan så mange som 700-1000 ha blitt drept bare i Baba 'Amr siden bombardementet startet.^[47] 1. mars inntok regjeringsstyrkene bydelen Baba 'Amr, hvor opprørerne hadde befestet seg og hvor mange mennesker hadde blitt drept. Situasjonen i Baba 'Amr hadde under bombardementet utviklet seg til det som ble kalt en humanitær krise, med mangel på mat, vann og medisiner. 29. februar inntok regjeringsstyrker Baba 'Amr, og opprørerne trakk seg deretter ut av byen 1. mars etter et 27 dagers langt bombardement, men offensiven mot opprørere og protestanter i byen har fortsatt. Kampene fortsatte også nord for Ḥomṣ i byen Idlib, hvor kampene først startet i september året før og eskalerte i mars, før den syriske hæren 13. mars drev ut de fleste av opprørsstyrkene av byen.

26. februar avholdt regimet et valg om en ny og i prinsippet mer demokratisk grunnlov i Syria. 14 millioner hadde stemmerett under valget, hvorav 57,4% – i overkant av åtte millioner – avga stemmer, selv om opposisjonen oppfordra folk til å boikotte valget.^[48] Resultatet ble 89,4% for den nye grunnloven.

Tidligere generalsekretær i FN, Kofi Annan, ble i februar 2012 utnevnt som FN og Den arabiske ligas spesialutsending til Syria, og fremforhandlet i mars en ny våpenhvileavtale.^[49] Planen ble støttet av Kina og Iran og ikke minst Russland, Syrias viktigste internasjonale samarbeidspartner, noe som antas å ha vært medvirkende til at syriske myndigheter aksepterte planen den 27. mars. Også de fleste opprørsgruppene aksepterte planen, selv om noen mente den ikke gikk langt nok.^[49][50] Den skjøre våpenhvilen trådte i kraft den 12. april kl. 03.00 GMT,^[51], men selv om volden sank ved ikrafttredelsen, fant ikke den planlagte tilbaketrekningen av væpnede styrker sted, og det ble allerede første dagen meldt om et par brudd på avtalen.^[52] Flere brudd ble rapportert de kommende dagene, noe statlig syrisk media forklarte med angrep fra terrorister og rebeller.

En del av fredsplanen var at en styrke på 300 ubevæpnede FN-observatører, kalt United Nations Supervision Mission in Syria, skulle sendes til Syria om våpenhvilen holdt; de fikk et mandat fra FNs sikkerhetsråd for en periode på 90 dager. De første FN-observatørene ankom 16. april.^[53] Den norske generalmajor Robert Mood ble 27. april utnevnt til lederen for observatørstyrken.^[54] Samme dag ble ni mennesker drept av en bombeeksplosjon i Dimašq.

I slutten av mai og begynnelsen av juni blusset volden kraftig opp igjen. 26. mai kunne observatørene bekrefte minst 90 døde sivile, inkludert 32 barn, etter en artillerioffensiv mot Houla.^[55] 12. juni svarte sjef for FNs fredsbevarende styrker Hervé Ladsous bekreftende på et spørsmål om hvorvidt konflikten etter hans mening hadde utviklet seg til en borgerkrig.^[56] Robert Mood var samtidig svært bekymret for sikkerheten for observatørgruppen, og kommenterte at de sofistikerte angrepene tydet på utenlandsk involvering.^[57] 16. juni måtte observatøroppdraget innstilles inntil videre.^[58] 2. august annonserte Kofi Annan at han ikke kommer til å fortsette som spesialutsending til Syria etter at mandatet går ut i slutten av august.^[59]

15. juli klassifiserte Den internasjonale Røde Kors-komiteen konflikten som en «ikke-internasjonal væpnet konflikt», som er komiteens begrep for en borgerkrig, og internasjonal humanitær rett trådte dermed i kraft.^[60][61] I slutten av juli var det kraftige kamphandlinger i Damaskus og Aleppo. Syrias forsvarsminister Dawoud Rajiha ble drept i et selvmordsangrep.^[62] FN-observatørene bevitnet at myndighetene brukte angrepsfly mot opprørere i Aleppo, og kunne også melde at opprørerne i stadig større grad hadde tilgang på tunge våpen, inkludert stridsvogner.^[63] 13. august besluttet Organisasjonen for islamsk samarbeid (OIC) å suspendere Syrias medlemskap.^[64]

Opprøret begynte uten noen samlende ledelse. Lokale ledere har dannet opprørsgrupper med ulike holdninger og målsettinger. Utenlandske støttespillere for opposisjonen har forsøkt å samle den væpnede opposisjonen i Den Frie Syriske Hær (FSA) og å legge den under kommando av en enhetlig politisk ledelse.

Ett år etter opprettelsen av Det syriske nasjonalrådet, var opposisjonen splittet mellom en rekke ulike grupperinger. I november lyktes det å samle disse til samtaler i Doha i Qatar, og 11. november ble Nasjonalkoalisjonen av syriske revolusjons- og opposisjonskrefter dannet, med Mouaz al-Khatib som leder. Koalisjonen ble raskt anerkjent som de eneste legitime representantene for det syriske folk av Golfrådets medlemsland samt Frankrike.^[65][66] Også Den arabiske liga anerkjente koalisjonen, men valgte en mer reservert ordbruk på grunn av uklare signaler fra Irak, og fra Algerie spørsmål ved hvorvidt koalisjonen representerte alle opposisjonskreftene.^[67]

Blant de mest effektive militsene er Terror-grupper med bakgrunn fra borgerkrigene i Irak og Afghanistan. Størst av disse er al-Qaeda-tilknyttede Jabhat al-Nusra og den grenseoverskridende gruppen Den islamske staten Irak og Levanten (forkortes ISIS og ISIL). I 2014 har Jabhat al-Nusra og ISIS kriget mot hverandre i Aleppo.^[68] Men det har også vært tider hvor disse to gruppene har samarbeidet imot det syriske regimet, og imot den moderate syriske opposisjonen.

Langs grensene mot Tyrkia og Irak, og i de store byene, bor det mange kurdere (det bor anslagsvis 1-2 millioner kurdere i hele Syria^[69]). Kurderne har, sammen med turkmenere, kristne assyrere og sunni-muslimer, vært undertrykt av Ba'ath-regimet som er basert på arabisk nasjonalisme. Etter utbruddet av borgerkrigen innvilget Bashar al-Assad syrisk statsborgerskap til ca 300 000 statsløse kurdere. Sommeren 2012 ble syriske styrker trukket ut av kurdiske områder i nordøst, og kontrollen overlatt til det kurdiske partiet PYD, som er alliert med PKK i Tyrkia.

Forholdet mellom PYD og regimet i Damaskus er uklart. Den syriske regjeringen har fortsatt soldater og sikkerhetsstyrker i Qamishli, men andre steder har det vært kamper mellom PYD og regjeringsstyrkene.

I januar 2014 erklærte PYD at det var innført selvstyre i syrisk Kurdistan under navnet Rojava (syrisk Kurdistan) PYD-leder Salih Muslem understreker at selvstyret ikke rokker ved Syrias internasjonalt anerkjente grenser^[70]. Rojava omfatter tre regioner under kurdisk kontroll.^[71] Viktigst er området i nordøst, Jazeera, med senter i Qamishli. I tillegg gjelder det to mindre områder; Afrin nord for Aleppo og Kobane mellom Aleppo og Qamishli. Det ble arrangert valg på lokale forsamlinger i Jazeera-kantonen i mars 2015.

Høsten 2014 innledet ISIL et omfattende angrep på kantonen Kobane (Ain al-Arab). ISIL erobret raskt landsbyene omkring og trengte inn i selve bykjernen. Kurdiske styrker tilhørende partiet PYD gjorde desperat motstand og kjempet fra hus til hus mot overlegne styrker. Forsvaret fikk etterhvert hjelp fra amerikanske og franske fly som bombet ISILs stillinger.

Tyrkiske styrker sperret grensen nord for byen og hindret forsyninger i å nå fram til forsvarerne. Men i desember ga Tyrkia etter for internasjonalt press og tillot 200 peshmergas, kurdiske styrker fra Irak, å rykke inn i Kobane med tyngre våpen. Også arabiske og assyriske militser støttet forsvarerne.

ISIL ble i løpet av januar presset ut av byen og i løpet av februar og mars gjenerobret de kurdiske styrkene også store områder rundt byen, mens ISIL ble drevet over til Eufrats vestre bredd. I mai/juni 2015 kjempet YPG seg fram fra begge sider til byen Tel Abyad (Kurdisk: Gire Spi). Dette åpnet forbindelsen mellom Kobane og de kurdiske områdene i Jezira, samtidig som de sperret ISILs adgang til en viktig grenseovergang til Tyrkia.

I samarbeidet med USA har YPG gått i allianse med flere mindre militser, bestående av blant annet arabere og assyrere. Den nye alliansen som kalles Syrian Democratic Force, SDF, krysset i mai 2016 over til vestsiden av Eufrat og erobret i august den strategisk viktige byen Manbij fra ISIL. Dermed brøt de en av ISILs viktigste forsyningslinjer.

I storbyen Aleppo, kontrollerer kurdiske styrker bydelen Sheikh Maksud, som angripes både av regjeringsvennlige styrker og av islamistiske opprørere.

Regimet fikk i løpet av sommeren 2015 betydelig politisk og militær støtte fra Russland,^[72] og 30. september fikk Russland tillatelse fra sin nasjonalforsamling til å gjennomføre militære operasjoner i Syria.^[73] Samme dag bombet russiske fly mål i og rundt byen Homs, men det ble sådd tvil om hvorvidt angrepene faktisk rammet terrorgrupperingen ISIL.^[74] Russland innrømmet kort tid etter at de hadde bombet andre mål enn ISIL.^[75]

Iran ble allerede i 2011 beskyldt for å ha vært involvert i opprøret på al-Assads side.^[76] USAs president Barack Obama anklaget Iran for å hemmelig støtte al-Assad i hans forsøk på å slå ned opprøret.^[77] Den amerikanske ambassadøren Susan Rice hevdet også at det var aktiv iransk involvering i Syria til støtte for det sittende regimet.^[78] Irans revolusjonsgarde ble også anklaget for å bidra til å slå ned det syriske opprøret etter ordre fra Ali Khamenei.^[79]

Iran reagerte på anklagene ved å benekte å være involvert i Syria, og landets utenriksdepartement uttrykte tro på at syrerne på egen hånd kunne løse interne konflikter. Iranerne slo også tilbake ved å anklage USA for dobbeltmoral ved å støtte en rekke andre despoter som har slått ned på tilsvarende opprør.^[80]

I 2012 dukket det opp en pressemelding på Revolusjonsgardens hjemmeside hvor reservekommandant for Revolusjonsgarden, general Ismail Qa'ani, uttalte at «om den islamske republikken ikke var tilstede i Syria, ville massakrene på sivile vært dobbelt så ille» og «[Iran] har fysisk og ufysisk stoppet opprørerne fra å drepe mange flere blant det syriske folket». Meldingen ble etter noen timer slettet, men ikke før flere medier hadde rapportert om uttalelsen.^[81][82][83]

I september 2011 ble sju døde Hizbollah-krigere fløyet ut av Syria og begravet i Beirut, angivelig etter å ha blitt drept i forbindelse med kamphandlinger i landet.^[84] Hizbollah ble også anklaget av den syriske opposisjonen for å bombardere dem med Katjusjaraketter.^{[85][86][87][88]} Den 22. januar uttalte en talsmann for Irans revolusjonsgarde at Hizbollah hadde sendt styrker til Syria etter forespørsel fra Iran.^[16]

Den syriske opposisjonen hadde også tidligere anklaget Hizbollah for å sende 2 000 krigere til Syria for å hjelpe al-ʾAsad med å slå ned opprøret. Organisasjonen hadde tidligere blitt beskyldt for lignende aktiviteter i Iran av den iranske opposisjonen.^[89] Hizbollah avviste imidlertid anklagene på dette tidspunktet, og hevdet at det hele har sitt opphav i rene konspirasjonsteorier.^[90] Syrias utenriksminister benektet også at Hizbollah var involvert i kamphandlinger i landet.^[91]

I april 2011 avslørte WikiLeaks at Amerikas forente stater har finansiert syriske opposisjonelle med millioner av dollar.^[92][93] I mai hevdet den syriske regjeringen å ha arrestert eller drept en rekke utlendinger med forbindelser med terrorceller som angivelig skal ha drept polititjenestemenn og militærpersonell, og enkelte har anklaget Amerikas forente stater for å ha forbindelser med disse.^[94][95] Den syriske opposisjonen har også anklaget Amerikas forente stater for å være indirekte involvert, gjennom å planlegge et veikart som på sikt skal gjøre Syria til et semi-demokrati hvor al-ʾAsad beholder makta. Landet har avvist anklagene.^[96]

Store deler av kamphandlingene i Syria har hittil blitt utkjempet i landets nordlige deler, nær den tyrkiske grensen. Tyrkia har mottatt nærmere 100 000 av totalt mer enn 200 000 syriske flyktninger^[97], og begge landene har mobilisert tropper til grenseområdene. Det har fra tyrkisk hold blitt krevd at al-ʾAsad-regimet trekker sine styrker bort fra grensen, og den syriske regjeringen har uttrykt bekymring ovenfor et påstått tyrkisk forsøk på å skaffe en buffersone på syrisk territorium.^[98] Den tyrkiske regjeringen har avholdt krisemøte om situasjonens utvikling, og Amerikas forente staters utenriksminister Hillary Clinton har uttrykt bekymring over den spente situasjonen.^[99]

I begynnelsen av oktober 2012 landet flere granater på tyrkisk territorium fra syrisk side, hvorav 5 tyrkiske borgere ble drept. Angrepet ble fordømt av FN og NATO, og Tyrkia har svart med å åpne ild tilbake. Syria har sagt at dette var uhell.^[100].

Libya, som etter oberst Muammar al-Gaddafis regime falt i borgerkrigen i Libya i oktober, som også en del av den arabiske våren, har vært styrt av det nasjonale overgangsrådet ledet av Mustafa Abd al-Jalil, skal ha hjulpet opprørerne i Syria ved å sende våpen og frivillige for å kjempe mot Asads regime.^{[101][102][103][104][105]}

ISIL skal motta støtte fra en rekke privatpersoner i de sunnimuslimske Gulfstatene.^[106] I et intervju^[107] beskyldte Iraks sjiamuslimske statsminister Nouri al-Maliki i tillegg de sunnimuslimske statene Saudi-Arabia og Qatar for å støtte ISIL.^[108][109]

• Frans van der Lugt

På norsk

• Cecilie Hellestveit Syria. En stor krig i en liten verden Pax 2017
• Emil André Erstad Farvel Syria Samlaget 2016
• Linn Kongsli Hillestad Flukten fra Syria Gyldendal 2016
• Åsne Seierstad To søstre Kagge 2016
• Erlend Ofte Arntsen Fremmedkrigerne Kagge 2016
• Mah-Rukh Ali Trusselen fra IS. Terror, propaganda og ideologi Kagge 2015 ISBN 9788248917564

• (en) Syrian Civil War – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  
• Utlendingsdirektoratet Temanotat Syria: Regimelojale militser 04.01.2017