Artabanes III av Partia

Artabanes tilhørte arsakidedynastiet på morssiden, skjønt navnet på hans mor har gått tapt.^[1] og som var i slekt med Vonones I foruten også sin ektemann, den mediske fyrste Dareios II.^[2][3][4] Hans kjente besteforeldre var på farssiden kong Artavasdes I av Media Atropatene og hans hustru Athenais.^[5][6] Artabanes hadde en yngre bror, Vonones II, som også kom til å bli konge av Media Atropatene og Partia. Selv Artabanes var født og oppvokst i Partia, tilbrakte han ungdommen sammen med nomader øst for Partia.^[7] Årsaken var antagelig at han flyktet i en periode da Romerriket dominerte kongedømmene i området Kaukasia.

Etter at hans fetter på farssiden, Artavasdes III, døde i 6 e.Kr., og som hadde fungert som konge av Media Atropatene og Armenia fra 4 til 6 e.Kr., etterfulgte Artabanes III sin fetter som konge av Media Atropatene.^[8] Han fungerte som konge fra år 6 og fram til 10 e.Kr., men lite er kjent fra hans kongetid.

I år 10 gikk Artabanes av som konge i Media Atropatene for å bli konge av Partia. Hans bror Vonones II overtok som konge i Media Atropatene etter ham. Artabanes ble invitert av adelen i Partia til å erstatte Vonones I, som ikke ga seg etter kamp. Til sist ble Artabanes seirende og Vonones I flyktet til Armenia hvor han klarte å albue seg fram til å bli landets nye konge. Han ble anerkjent av Augustus.

Krigen mellom Vonones I og Artabanes III var langvarig og tvilsom. På en mynt som Vonones I utstedte feiret han seier over sin rival og okkuperte den partiske hovedstaden Ktesifon i Babylonia, men Artabanes III viste seg å være sterkest i det lange løp. Da Artabanes III invaderte Armenia flyktet Vonones I til romersk Syria, og den nye romerske keiser Tiberius fant det lite hensiktsmessig å støtte ham. Germanicus, Tiberius' nevø og arving, ble østover for å få konkludert en avtale med Artabanes III. Den partiske kongen ble anerkjent som konge og venn av romerne. Armenia, som et romersk klientkongedømme, ble gitt Artaxias III i år 18 e.Kr.

Artabanes III var som alle partiske fyrster plaget av opposisjonen fra den partiske adelen. Det ble sagt at hans grusomhet var noe han hadde tatt til seg fra sin tid blant nomadene, og for å styrke sin autoritet som konge drepte han alle som tilhørte arsakidedynastiet han komme over. Opprør blant mindre, underlagte nasjoner skjedde også. Han grep inn i den greskkulturelle byen Seleukia for å støtte oligarkene. To jødiske røverhøvdinger ved navn Anilai og Asinai^[9] klarte å skjule seg i årevis ved Neerda i de babylonske myrområdene og til sist inngikk Artabanes III en avtale med dem hvor de ble gjort til satraper (guvernører) av det området de allerede hadde tatt makten i.^[10]

I 35 forsøkte han på nytt å erobre Armenia og etablere sin sønn Arsakes som konge der. En krig med romerriket var ikke til å unngå. Den fraksjonen innenfor adelen i Partia som var fiendtlig innstilt til Artabanes III sendte en appell til keiser Tiberius om å sende en ny konge fra slekten til Fraates IV (slik Vonones I hadde vært). Tiberius sendte en sønnesønn av Fraates IV ved navn Tiridates III og beordret Lucius Vitellius den eldre (far av den senere keiser Vitellius) til gjenopprette romersk autoritet i Østen. Ved en fingernem blanding av militære og diplomatisk press lyktes Vitellius med sitt oppdrag. Artabanes III ble forlatt av sine tilhengere og måtte flykte østover. Tiridates III ble etablert som konge, men fikk straks vanskeligheter da han ble oppfattet som en vasall av romerne.

Artabanes III kom tilbake fra Hyrkania med en sterk hær av skytiske leiesoldater og partierne anerkjente han på nytt som konge. Tiridates III forlot Seleukia ved Tigris og søkte tilflukt i romersk Syria. Artabanes III var ikke sterk nok for en krig med romerne og inngikk en avtale med Vitellius i 37 hvor han oppga alle tidligere krav. Uroen i Partia var ikke over, og kort tid etter ble han avsatt igjen og en viss Cinnamus ble utropt til konge. Artabanes III søkte tilflukt hos sin vasall, kong Izates bar Monobaz av Adiabene med hovedstad i Arbela (i dagens irakiske by Arbil). Izates drev forhandlinger på hans vegne og med løftet om fullstendig tilgivelse for alle de som hadde bidratt til å styrte ham, ble Artabanes III gjeninnsatt på tronen i Partia enda en gang. Det gjorde ikke stor forskjell da han døde ikke lenge etter i 38, og tronen ble overtatt av hans sønn Vardanes I og Gotarzes II som fikk et styre som var enda mer turbulent enn det til deres far.

Med en ukjent hustru hadde Artabanes III fire sønner: Arsakes I (konge av Armenia, drept i 35); Orodes (konge av Armenia, død i 42 eller senere); Gotarzes II (konge av Paria, død 51) og Vardanes I (konge av Paria, død 47). Gotarzes kan ha vært biologisk sønn, men det er også mulig at han var adoptert. I henhold til numismatisk likheter i mynter kan det tolkes som om Artabanes IV (konge i fra ca 80 til 90) også var en sønn av Artabanes III.^[11]

• Kahrstedt, Ulrich (1950): Artabanos III und seine Erben. Francke, Bern.
• Colledge, Malcolm A. R. (1967): The Parthians. Thames and Hudson, London, s. 48–49.

• «Artabanus II (c. A.D. 10 - 38)», Parthia.com: rikt register av mynter