Araberoppstanden

Nasjonalismens fremvekst hos ulike nasjonaliteter under Det osmanske rike går tilbake til 1821 og den greske selvstendighetskrigen. Den arabiske nasjonalismen hadde sine røtter i Mashriq, den arabiske regionen øst for Egypt og nord for Arabia, særlig i ash-Shām-regionen. Før første verdenskrig hadde de arabiske nasjonalistene generelt vært politisk moderat orienterte.

3. juli 1908 hadde reformgruppene innenfor Ungtyrkerne startet en revolusjon som fort spredte seg gjennom imperiet og førte til at sultanen Abd-ul-Hamid II erklærte at 1876-grunnloven skulle gjeninnføres og at parlamentet igjen skulle samles. De følgende årene har dermed blitt kjent som den andre grunnlovsperioden i Det osmanske riket. Arabernes krav var reformistiske og var hovedsakelig begrenset til krav om selvstyre, økt bruk av arabisk i utdannelsen og forandringer i rikets vernepliktssystem i fredstid for arabere slik at kunne tjenestegjøre lokalt innenfor den osmanske hæren.

I I 1908-parlamentsvalget klarte Ungtyrkerne gjennom deres Union- og framskrittskomité å få overtaket over deres motstandere, som ble ledet av prins Sabahaddin. Komitéen var tilsynelatende mer liberal, sterkt britiskinspirert og sto nærmere sultanen. Det nyvalgte parlamentet besto av 142 tyrkere, 60 arabere, 25 albanere, 23 grekere, tolv armenere, fem jøder, fire bulgarere, tre serbere og én vlak. Innenfor det osmanske parlamentet fokuserte Komitéen på sentraliserings- og moderniseringsprogrammer. På dette tidspunktet var ennå ikke arabisk nasjonalisme en massebevegelse, ikke en gang i Syria hvor bevegelsen sto sterkest. Mange arabere var først og fremst lojale mot deres religion, sekt, stamme eller deres egne regjeringer. Videre ble arabernasjonalismen sterkt utfordret av ideologier som osmanisme og palislamisme.

De arabiske parlamentsmedlemmene støttet Motkuppet i 1909, som hadde som mål å avvikle grunnloven og gjeninnføre monarkiet til Abdul Hamid II. Den avsatte sultanen forsøkte å få tilbake stillingen som kalif ved å stoppe Ungtyrkernes sekulære politikk, men han ble deretter tvunget i eksil i Selanik av 31. mars-hendelsen og ble deretter erstattet av sin bror Mehmed V.

I 1913 møttes arabiske intertekstuelle og politikere fra Mashreq i Paris på den første araberkongressen. Der framsatte de en rekke krav om større selvstyre innenfor Det osmanske rike og igjen om at arabiske vernepliktige i den osmanske hæren ikke skulle måtte tjenestegjøre i andre regioner bortsett fra i krigstid.

Det har blitt anslått at rundt 5000 arabiske soldater tok del i opprøret, men dette tallet inkluderer sannsynligvis bare de regulære styrkene som kjempet i den britiske feltmarskalk Edmund Allenbys hovedarmé og ikke de irregulære styrkene under Thomas Edward Lawrence og Faysal ibn al-Husayn. Ved et par anledninger, spesielt under de siste kampene i Syria, vokste dette tallet betydelig. Mange arabere var sporadisk med i opprøret, ofte mens et felttog pågikk eller da kampene nådde deres hjemregion. For eksempel best den arabiske styrken i begynnelsen av Akaba-raidet av bare et par hundre menn som senere fikk støtte av over tusen lokale irregulære soldater fra lokale stammer som slo seg sammen med dem før det endelige angrepet på Akaba. Anslag på hvor stor sharif Husayns effektive styrke var varierer, men i alle fall regner man med at han hadde opptil 30.000 soldater gjennom mesteparten av 1918.

Man burde også merke seg at tidlig i opprøret besto Husayns styrker hovedsakelig av beduiner og andre nomadiske ørkenstammer som bare var vagt allierte med ham og mer lojale mot deres egne stammer enn mot opprørets sak. Faisal håpet han kunne overtale de arabiske soldatene som tjenestegjorde i den tyrkiske hæren til å gjøre mytteri og bli med i opprøret, men den tyrkiske regjeringen hadde sendt de fleste av de arabiske soldatene til krigens frontlinjer, og dermed ble først bare få arabiske mytterister med i opprøret før de senere felttogene.

Araberoppstandens hovedbidrag til verdenskrigen var å holde igjen flere tusen tyrkiske soldater som ellers kunne ha angrepet Suezkanalen, og dette gjorde at britene kunne utføre operasjoner i Midtøsten da tyrkerne hadde små muligheter til å gå til motangrep. Det var dette som var britenes rettferdiggjørelse for å starte opprøret, som ble et klassisk eksempel på asymmetrisk krigføring, som har siden blitt studert av både historikere og militære ledere.

Det osmanske rike kjempet i Midtøstenfelttoget under første verdenskrig på grunn av deres allianse med Keiserriket Tyskland. Mange arabiske nasjonalistledere i Beirut og Damaskus hadde blitt arrestert og deretter henrettet. På grunn av tyrkerne og deres allierte sentralmaktenes undertrykkelse av araberne inngikk sharif Husayn som leder for de arabiske nasjonalistene rundt 8. juni 1916, den faktiske datoen er ukjent, en allianse med Storbritannia og Frankrike. En mystisk, ung arabisk løytnant i den tyrkiske hæren, Muhammed Sharif al-Faruqi, hjalp til med å gjøre alliansedanningen lettere.

Britene forsøkte under første verdenskrig å alliere seg med sa'udiyyah-staten Najd under kong Abdul Aziz As-Sa'ud, som var hashemitenes senere kongerike (som de opprettet med Husayn som konge etter å ha slaget om Mekka i 1916) Hejaz' fiende og lå i nesten kontinuerlig krig med disse for å samle Arabia. Likevel inngikk britene Darin-traktaten med Najd i 1915, hvor sa'udienes land ble et britisk protektorat mot at Najd skulle gå til krig mot omanernes allierte Ar-Rashid og fikk derfor stor støtte av britene, men As-Sa'ud gjorde ikke dette før i 1920, og to år senere erobret han Rashid-riket.

Husayn hadde omtrent 50 000 væpnede soldater, men under 10 000 av disse hadde rifler. Tegn som tydet på at osmanene ville avsette Husayn ved krigens slutt gjorde at han utvekslet brev med den britiske høykommissæren Henry McMahon, som overtalte ham til å tro at hans støtte til trippelententen ville bli belønnet med et arabisk rike som inkluderte hele området mellom Egypt og Persia med unntak av britiske besetninger og interesseområder i Kuwait, Aden og Syriakysten. De franske-britiske marinestyrkene hadde ryddet Rødehavet for osmanske kanonbåter tidlig i krigen. 10. juni 1916 angrep 3500 arabere havnebyen Jidda støttet av britiske krigsskip og sjøfly, og seks dager senere overga den osmanske garnisonen seg. I slutten av september 1916 hadde de arabiske styrkene inntatt kystbyene Rabegh, Yanbu og Qunfida og med støtte fra Royal Navy tatt 6000 osmanske soldater til fange. 15.000 godt utstyrte osmanske soldater befant seg nå i Hejaz-regionen. I oktober ble de arabiske styrkene slått tilbake med store tap i et direkte angrep mot Medina.

De britiske styresmaktene i Egypt sendte den unge kapteinen Thomas Edward Lawrence for å samarbeide med araberne i oktober 1916. Lawrence fikk støtte fra marinen for å slå tilbake et osmansk angrep mot Yanbu i desember. Lawrence viktigste innsats i oppstanden ble å overtale de arabiske lederne, Husayns sønner Faysal og Abd Allāh ibn al-Husayn, til å samordne sine angrep med den britiske strategien. Han overtalte araberne til å ikke drive osmanene ut av Medina, som deretter ble beleiret av Husayns styrker helt til januar 1919, men i stedet angripe Hejaz-jernbanen ved mange anledninger. Dette holdt igjen enda flere tyrkiske soldater, som måtte beskytte jernbanen og reparere den konstante skaden.

Kystbyen Al Wajh ble basen for angrepene på Hejaz-jernbanen. 3. februar 1917 begynte Faysal å rykke nordover land rødehavskysten med 5100 dromedarryttere, 5300 fotsoldater, fire Krupp-fjellkanoner, ti maskingevær og 380 bagasjedromedarer. Den britiske marinen forsynte ham med stadig nye forsyninger på hans marsj til Wajh. Mens den 800 mann store osmangarnisonen forberedte seg på et angrep sørfra, angrep et landgangsparti bestående av 400 arabere og 200 britiske blåjakker Wajh nordfra 23. januar 1917. Etter 36 timer overga garnisonen seg, og osmanene ga opp deres framrykking mot Mekka, som araberne hadde erobret i juli 1916, og fokuserte heller på å bygge opp en forsvarsposisjon i Medina og utplassere spredte avdelinger langs Hejaz-jernbanen. Den arabiske styrken hadde økt til rundt 70.000 mann væpnet med 28.000 rifler og inndelt i tre hovedavdelinger. Husayns styrke truet Medina, mens 'Abd Allāh opererte med Wadi Ais som base og angrep osmanske kommunikasjonslinjer og tok deres forsyninger, og Faysal baserte sin styrke i Wajh. Arabiske angrepsgrupper bestående av dromedarryttere kunne slå til innenfor en effektiv radius på 1600 km, og de bar sin egen mat mens de tok vann fra et brønnsystem med ca. 160 km mellom hver brønn.

I 1917 organiserte Lawrence et samordnet angrep med de arabiske irregulære styrkene og styrker under Auda ibu Tayi, som inntil da hadde vært i osmanenes tjeneste, mot havnebyen Akaba sør i Jordan i det som har blitt kjent som slaget om Akaba. Akaba var den eneste Rødehavshavna som osmanene fortsatt kontrollerte, og den truet den høyre flanken til den egyptiske ekspedisjonsstyrken, som beskyttet Egypt og var beredt på å gå inn i Palestina. Hvis Akaba ble inntatt ville det gjøre det lettere å bringe forsyninger til de arabiske opprørsstyrkene. Lawrence og Auda forlot Wajh 9. mai 1917 med en styrke på kun førti mann for å rekruttere en mobil dromedarstyrke fra Howeitat-stammen i Syria. 6. juli ble Akaba inntatt etter et landangrep hvor araberne kun mistet to mann. Lawrence red så 240 km til Suez for å organisere den britiske marinens forsyninger til 2500 arabere og 700 osmanere som hadde blitt tatt til fange etter slaget om Akaba. Kort tid senere ble byen ko-okkupert av en stor britisk-fransk flåte, som inkluderte krigsskip og fly, og som hjalp araberne med å sikre sin okkupasjon av byen.

Senere det året igangsatte arabiske krigere flere små raid mot osmanske stillinger for å støtte general Edmund Allenbys vinterangrep på Gaza-Beersheba-forsvarslinjen i slaget ved Beersheba 31. oktober 1917. Allenbys seier var den direkte årsaken til at britiske styrker kunne innta Jerusalem i desember.

Da Akaba hadde falt hadde også mange andre offiserer blitt med i Faysals felttog. Mange britiske offiserer og rådgivere ledet, av oberstløytnant S.F. Newcombe og Charles E. Wilson, ankom for å forsyne araberne med rifler, eksplosiver, mortere og maskingevær. Støttet inkluderte bare sporadisk artilleri siden også britene hadde lite, selv om Faysal hadde flere fjellkanonbatterier ledet av den franske kaptein Pisani i det avgjørende Megiddo-felttoget, da araberne hadde slått seg sammen med en stor fransk-britisk-armensk hær. Egyptiske og indiske styrker støttet nå også opprøret, hovedsakelig som maskingeværskyttere og spesialtropper. Opprøret ble også tildelt flere panserbiler, Royal Flying Corps støttet arabernes operasjoner og den hovedsakelig australske Imperial Camel Brigade samarbeidet også sammen med araberne en liten stund. En liten kontingent med franske soldater slo seg også sammen med araberne, men araberne hadde et hovedsakelig fiendtlig innstilt holdning til franskmennene på grunn av at Frankrike ikke la noe skjul på landets imperialistiske ambisjoner i Syria.

Under Lawrece, Wilson og andres ledelse startet araberne et svært vellykket felttog mot Hejaz-jernbanen, hvor de tok militært utstyr fra tyrkerne, ødela tog og -skinner og holdt tilbake flere tusener av osmantyrkiske tropper. Selv om angrepene i seg selv hadde en blandet suksessgrad, oppnådde de sitt hovedmål, som var å holde tilbake tyrkiske soldater og isolere Medina. I februar 1918 klarte Lawrences arabiske styrker å beseire en stor tyrkisk styrke i landsbyen At-Tafilah i et av de største enkeltslagene under oppstanden, hvor tyrkerne mistet over tusen mann mot arabernes førti.

I 1918 økte det arabiske kavaleriets styrke, siden det nå så ut som om seieren sto for hånd, og de klarte å informere Allenbys hær om osmanernes stillinger. De angrep også osmanske forsyningskolonner og små garnisoner og ødela jernbanelinjer. En stor seier fant sted 27. oktober, da en tyrkisk-tysk brigade som flyktet fra Mezerib ble nesten helt ødelagt etter et slag med de arabiske styrkene nær landsbyen Tafas, som tyrkerne hadde plyndret under deres tilbaketog. Det var delvis på grunn av disse angrepene at slaget om Megiddo, Allenbys siste offensiv, ble en overveldende suksess. Den osmanske hæren ble knust mellom 19. september og 1. oktober 1918. Allenby roste Faysal for hans soldaters innsats under slaget og hevdet at det var på grunn av deres samlede anstrengelse at den tyrkiske hæren flyktet.

De første arabiske styrkene som nådde Damaskus var Sharif Nasirs hashemit-kavaleri og kavaleriet til Ruwallah-stammen ledet av Nuri Sha'lan, som ankom byen 30. september. De fleste soldatene forble utenfor bymuren med den intensjon å vente på ankomsten til Sharif Faysal, men en liten kontingent fra hæren hadde tatt seg inn i byen, og der så de at araberopprørets flagg allerede hadde blitt heist opp av overlevende arabiske nasjonalister blant byborgerne. Senere den dagen ankom australske kavalerister fra Australian Light Horse, som så marsjerte inn i Damaskus, og den følgende dagen red Audi ibu Tayi og TE Lawrence inn i byen. Ved krigens slutt hadde den egyptiske ekspedisjonsstyrken erobret Palestina, Transjordan, Libanon, deler av Den arabiske halvøy og Sør-Syria. Medina, isolert fra resten av Osmanriket, overga seg endelig i januar 1919.

Storbritannia hadde i McMahon–Hussein-korrespondansen i 1915-16 som nevnt over gått med på støtte arabisk uavhengighet hvis araberne gjorde opprør mot Det osmanske rike. De to sidene tolket løftet på ulike måter, og i tillegg hadde Storbritannia og Frankrike etter forhandlinger fram og tilbake inngått en avtale som gikk mot de arabiske interessene og delte deler av Midtøsten mellom de to stormaktene i Sykes-Picot-avtalen fra 1916. I tillegg var det forvirring rundt Balfourerklæringen i 1917, som lovet støtte til et jødisk "nasjonslhjem" i Palestina.

Freden i Sèvres endte med at det ble opprettet britiske og franske mandatområder under Folkeforbundet, som senere ble uavhengige. Mange arabere følte seg derfor forrådt av deres britiske og franske allierte, som de følte hadde lovet dem en uavhengig arabisk storstat. Sharif Husayns sønner Faysal og Abd Allāh ble senere konger i hvert sitt land; Irak og Transjordan. Faysal hadde også blitt utnevnt av en nasjonalkongress til konge av Syria i 1920, men ble drevet ut av landet av franskmennene samme år. I Hejaz-regionen i Arabia ble opprettet et uavhengig kongedømme under sharif Husayns ibn Ali, men i 1926 ble kongedømmet, nå isolert og oppgitt av britene som hadde gått over til å støtte sa'udi-familien, erobret av Najd-kongedømmet under Abdul Aziz As-Sa'ud, som også hadde erobret Ar-Rashid i 1920. Landene inngikk først i en union før de endelig ble slått sammen i en stat som dekket mesteparten av Den arabiske halvøy; Det sa'udiske kongedømmet 'Arabia ("Sa'udi Arabia") med Ibn Sa'ud som konge. Dette ble slutten på hashemitenes 600 år lange styrke over islams hellige byer.

• (en) Arab Revolt – kategori av bilder, video eller lyd på Commons