Wikipedia

Al Karak

Al Karak (arabisk: الكرك), også kalt Kerak, er en by i Jordan kjent for korsfarerborgen Kerak. Borgen er en av de tre største borgene i regionen, sammen med to i Syria.[2] Karak er det administrative senter i Karak guvernement.

Al Karak
Karakfestningen på en høyde over byen
LandJordans flagg Jordan
Grunnlagt1140 (Julian)
Areal3 495 km²
Befolkning32 216 (2015[1])
Bef.tetthet6,2 innb./km²
Høyde o.h.930 meter
Nettsidekarak.gov.jo/ar/
Kart
Al Karak
31°11′04″N 35°42′18″Ø
Al Karak på Commons

Al-Karak ligger 140 kilometer sør for Amman på den gamle kongeveien, Via Regia. Den gamle korsfarerborgen ligger på en høyde omtrent 1000 meter over havet og er strategisk beskyttet ved å være omgitt på tre sider av en dal. Al-Karak har utsikt over Dødehavet. En by har dannet seg rundt borgen som i henhold til folketellingen i 2015 hadde rundt 32 216 innbyggere.[1] I byen er det fortsatt bygninger fra den osmanske perioden på 1800-tallet. Byen er bygget på et trekantet platå, med borgen på den smale sørspissen.[3]

Historie

rediger

Jernalder til assyrisk periode

rediger

Al-Karak har vært bebodd siden minst Midtøstens jernalderen, og var en viktig by for moabittene.[4] I Bibelen kalles den Kir eller Kir-haresj (hebraisk: קִיר-חֲרֶשֶׂת) og var den ene av to høyborger til Moab. Den andre var Ar.[5] Ordet Kir henspiller på en mur eller festning.[6] Kir er omtalt i Kongebøkene i Den hebraiske Bibelen (Det gamle testamente)[7] og i Amos’ bok[8] som stedet hvor arameerne dro før de slo seg ned i områdene i den nordlige Levanten, og som stedet som Tiglat-Pileser III (r. 745–727 f.Kr.) sendte fangene etter erobringen av Damaskus. Etter erobringen av Damaskus, i noen år senere tok Shamaili-riket makten, men det er usikkert hvor lenge. Lite er registrert om deres regjeringstid. Kir er identifisert som samme sted som dagens by Al-Karak.[9]I 1958 ble restene av en inskripsjon funnet i Wadi al-Karak som er datert til slutten av 900-tallet f.Kr. Det er et fragment av basaltstein på 12.5 cm høy og 14 cm bred med tekst som omtaler en konge av Moab, skrevet i et moabittisk språk, et kanaanittiske språk, beslektet med hebraisk, ellers kun bevitnet fra Mesjastelen.[10][11]

Hellenistisk til tidlig muslimsk tid

rediger
 
De bratte veggene under festningsverkene
 
Dekorert stein i borgen

På 700-tallet f.Kr. ble de moabittiske byene ødelagt av den assyriske kongen Asurbanipal og ble senere gradvis bosatt av folk fra sør.[12] I løpet av den sene hellenistiske perioden ble Al-Karak en viktig by som tok navnet sitt fra det arameiske ordet for by, Kharkha (כרכא).[13] Området falt til slutt under ørkenfolket nabateernes herredømme, et førislamsk arabisk stamme.[14] Romerriket erobret det fra dem i 105 e.Kr. Byen var kjent i senantikken som Harreketh.[15]

Al-Karak inneholder noen av de eldste kristne samfunnene i verden, som dateres så tidlig som det 1. århundre e.Kr.[16] Under det bysantinske riket var Kharkh (gresk: Χαραχ, Kharkh) eller Kharkh fra moabittene (Χαραχμωβα, Kharakhmōba) stedet for et bispesete, som huset den høyt ærede kirken i Nasaret,[17][18] og forble overveiende kristen selv under arabisk styre. Dens biskop Demetrius deltok i rådet i de tre provinsene Palaestina (Prima, Secunda, Tertia) i kirkemøtet som ble holdt i Jerusalem i 536.[19] En annen biskop, ved navn Johannes, sies å ha levd på 900-tallet.[20][21]

Tiden under korsfarerne, ajjubidene og mamlukene

rediger

En av korsfarerstatene i Midtøsten på 1100-tallet var Oultrejourdain, gammelfransk for landene øst for elven Jordan og Dødehavet. Oultrejourdain hadde sitt opphav i festningen Montreal nær dagens jordanske by Shoubak fra 1115 og til 1140-tallet. I 1132 gjorde kong Fulko i kongeriket Jerusalem Payen le Bouteiller til herre av Montreal og Oultrejourdain. Payen gjorde på i 1142 al-Karak til sitt hovedkvarter og bygde borgen på en trekantet platå på en høyde som korsfarerne kalte for Petra Deserti, «ørkenens stein».[22] Borgen, senere utbygd og endret, dominerer byen den dag i dag. Payen selv døde en gang rundt 1149.[23] Den tidligere korsfarerkirken i Al Karnaks borg opplyses det ingenting om i dag (2019). Den tomme kirken med en skjør bue ser øde ut og venter på en endelig kollaps.[24]

Borgen var i korsfarernes hender i bare 46 år. Den hadde blitt truet av Saladins muslimske hærer flere ganger, da holdt av Reynald av Châtillon, herre av Oultrejourdain, men overga seg til slutt i 1188, etter det knusende korsfarerens nederlag i slaget ved Hattin den 4. juli 1187[25] og en beleiring som varte i mer enn ett år.[26] Saladins yngre bror, Al-Adil, var guvernør i distriktet inntil han ble hersker over Egypt og Syria i 1199.[27]

Yaqut al-Hamawi (1179–1229), en muslimsk lærd av gresk opphav, bemerket at «Al Karak er et veldig sterkt befestet borg på grensene til Syria, mot Balka-provinsen og i fjellene. Det står på en stein omgitt av wadier, bortsett fra på siden mot forstaden.»[28] Den arabiske geografen Al-Dimashqi (1256–1327) bemerket at Karak «er en uinntagelig festning, som står høyt på toppen av et fjell. Dens vollgraver er dalene rundt den, som er veldig dype. De sier at den opprinnelig var et kloster i Romertiden,, og ble omgjort til en festning. Det er nå et skattekammer for tyrkerne.»[28] Abu’l Fida (1273−1331), også en muslimsk geograf og historiker, bemerket at Al Karak «er en berømt by med en veldig høy festning, en av de mest uangripelige av Syrias festninger. Omtrent en dags marsj fra den er Mu'tah, hvor er gravene til Ja'far (en fetter av Muhammed) er, og hans følgesvenner. Nedenfor Al Karak er en dal, der det er et termisk bad (hamam), og mange hager med utmerket frukt, som aprikoser, pærer, granatepler og andre.»[28]

Al-Karak var fødestedet til Ibn al-Quff (1233–1286), en arabisk kristen lege og kirurg, forfatter av den eldste og lengste arabiske avhandlingen middelalderen utelukkende ment for kirurger.[29]

I 1355 besøkte den marokkanske reisende og skribenten Ibn Battuta og senere skrev at «Al Karak er en av de sterkeste og mest berømte festningene i Syria. Den kalles også Hisn al Ghurab (Kråkefestningen), og er omgitt av raviner på hver side. Det er bare én inngang, og som går inn via en passasje hogd som en tunnel i direkte i fjellet, hvor tunnelen danner en slags hall. Vi bodde fire dager utenfor Karak, på et sted som heter Ath Thaniyyah.»[30]

Festningen spilte en viktig rolle som eksilsted og maktbase flere ganger under Mamelukksultanatet. Dens betydning lå i dens kontroll over karavaneruten mellom Damaskus og Egypt og pilegrimsveien (hajj) mellom Damaskus og Mekka. På 1200-tallet brukte mamelukkherskeren Baibars det som et springbrett på sin oppstigning til makten.[31][32] I 1389 ble den egyptiske sultan Barquq sendt i eksil til Al-Karak, hvor han samlet sine støttespillere før han vendte tilbake til Kairo.[33]

Osmansk periode

rediger
 
Innenfor borgen
 
Ørkenforholdene utenfor byen

I 1596 var Al-Karak en del av de osmanske defter (skatteregistrene), som lå i nahiya (underdistriktet) av Karak, en del av sandsjak (underavdeling av en region) av Ajloun. Den hadde da 78 husstander og 2 ungkarer som var muslimske, og 103 husstander og 8 ungkarer som var kristne. De betalte en fast skattesats på 25 % på landbruksprodukter, blant dem hvete, bygg, frukthager (oliventrær/vingårder/frukttrær), geiter og bikuber; i tillegg til sporadiske inntekter, for en vannmølle, og toll på et marked. Deres totale skatt var 15 000 akçe.[34]

Al-Karak var dominert av den jordanske innflytelsesrike familien Al Majali,[35] og familiene Tarawneh og Maaitah.[36]

I 1844 sendte Ibrahim Pasja, wāli (osmansk guvernør) av Egypt, en militær ekspedisjon vest for Dødehavet på jakt etter Qasim al-Ahmad, lederen av et bondeopprør i Palestina mot egyptisk styre, som flyktet til Jordan og søkte tilflukt i Al-Karak.[37][38] Ibrahim Pashas tropper forfulgte dem og beleiret Al-Karak i 17 dager. Etter at et hull ble sprengt inn i byens murer i slutten av august, ble byen lagt i ruiner og landsbygda ble herjet som straffetiltak mot innbyggerne for å ha tatt imot Qasim.[38] I frykt for ytterligere gjengjeldelse fra Ibrahim Pasha, overleverte Qasim utlevert til egypterne som øyeblikkelig henrettet ham.[37] Byen tok senere hevn over Pasjas hær og da Ibrahim Pasha senere ble drevet ut av Syria, seks år etter beleiringen.[38]

Mohammed Al-Majali som hadde kontroll over Al-Karak i 1868, var involvert i hendelsene som førte til ødeleggelsen av Mesjastelen.[39] I 1869 ble stelen knust i flere fragmenter, kanskje som en trass mot de osmanske myndighetene som hadde presset beduinene til å utlevere stelen. Den franske arkeologen Clermont-Ganneau klarte senere å få kontroll over fragmentene og sette dem sammen takket være de observasjonene som ble gjort før steinen ble bevisst forsøkt ødelagt.[40]

I 1893 etablerte Abd-ul-Hamid II ved den osmanske Høyporten i Istanbul underprovinsen Ma’an, med en fast mutasarif (guvernør) i Al-Karak, under wāli i Syria med base i Damaskus.[41] I 1895 var en av de første guvernørene Hussein Helmy Bey Effendi, 40 år gammel, tidligere generalsekretær i Damaskus, «en streng og troende muhammedaner».[42][43] Han styrte med en garnison på 1200 tropper, i 3 regimenter, for det meste vernepliktige fra vest for elven Jordan som gjorde sine tre år med militærtjeneste. Det var også 200 tsjerkessiske kavalerister.[44][45] Noe av det han fikk til var en avvæpningen av lokalbefolkningen. Han etablerte også et militærsykehus med en jødisk lege; håndhevet reguleringen av mynter og vekter og mål; introduserte en ukentlig posttjeneste til Jerusalem, Damaskus og Ma'an; og sette opp landbruksprosjekter som planting av 5000 drueranker på Madeba.[42]

En beregning av befolkningen i byen og området rundt på dette tidspunktet har et antall på rundt regnet 10 000 innbyggere. Av disse var rundt 8000 muslimer og bortimot 2000 gresk-ortodokse kristne hvis kirke dedikert til sankt Georg ble bygget i 1849. Den katolske misjonen ble opprettet i 1874 og i 1886 ga Al Majali tillatelse til engelsk misjon ved Church Mission Society til å arbeide i byen.[46] Byens ortodokse skole hadde 120 gutter og 60 jenter. Den samme kilden bemerker at byens mufti (islamsk jurist) hadde blitt utdannet i Hebron og ved Al-Azhar-moskeen i Kairo, og at det var også en nybygd moské i byen.[45] Kjøpmenn fra Damaskus kom til byen to ganger hvert år.[47]

Opprøret i Karak

rediger

Karak-opprøret brøt ut den 4. desember 1910[48] og var et opprør mot den osmanske autoriteten. Det skjedde etter at Sami Pasha, guvernøren i Damaskus, ønsket å anvende de samme tiltakene med verneplikt, skattlegging og nedrustning på innbyggerne i Al-Karak som tidligere hadde utløst drusernes opprør i Hauran i osmanske Syria i 1909-1910 med et mål å oppnå uavhengighet, men resulterte i stedet i den brutale undertrykkelsen av druserne. Mange flyktet fra Syria til Sør-Amerika.[49][50]

 
Skole i Karek
 
Utsyn over byen

I Al-Karak bel det hissig stemning kort tid etter at en osmasnk gruppe for folketelling ankom, det brøt raskt ut i opprør som til nabobyene Ma'an og Tafila og en rekke stasjoner langs Hejaz-jernbanen. Sami Pashas soldater slo ned opprøret med vanlig brutalitet med å utøve tilfeldig massakre,[51]hundrevis av mennesker ble fengslet, sendt til Damasus til lange straffer fra årvis ved straffearbeid til livsvarig fengsling, og ti opprørsledere ble henrettet. Den brutale undertrykkelsen av opprøret hadde i stor grad gjort innbyggerne rasende og antas å ha bidratt til deres støtte til det store arabiske opprøret i 1916.[52]

Under det nevnte arabiske opprøret (1916–1918) forlot den tyrkiske hæren Al-Karak etter at Sherif Abdullah ibn Hamza ledet et angrep med 70 ryttere på Mezraa.[53] Denne osmanske marinebasen ble gjort ubrukelig, etter ødeleggelsen av flotiljen som ble brukt til å transportere korn over Dødehavet, den 28. januar 1918, noe som ble omtalt av Thomas Edward Lawrence.[54][55]

Britisk mandatet og emiratet i Transjordan

rediger

Etter San Remo-konferansen i 1920 fikk Storbritannia et mandat til å styre området. Den nyutnevnte høykommissæren i Jerusalem, Herbert Samuel, sendte flere tjenestemenn øst for elven Jordan for å opprette en lokal administrasjon. Major Alec Kirkbride hadde base i Al-Karak med en liten avdeling av politimenn. Han etablerte det han kalte The National Government of Moab med seg selv som president. I januar 1921 begynte emir Abdullah Hussein å samle en hær i Ma'an og kunngjorde sin intensjon om å angripe franskmennene i Syria. Etter en kort konsultasjon med hans overordnede ønsket Kirkbrides regjering velkommen til emiren. På Kairo-konferansen, mars 1921,[56] ble Abdullah anerkjent av britene som hersker over emiratet Transjordan.[57]

På 1920-tallet hadde Al-Karak en befolkning på rundt 8000 innbyggere og hadde den tredje største urbane befolkningen (etter Amman og As-Salt med rundt 20 000 hver) i Transjordan.[58]

Kongeriket Jordan

rediger
 
Kvinner i Al-Karak

Etter traktaten i London 1946 ble landet anerkjent som en uavhengig stat og den 25. mai 1946 ble Jordan erklært av Abdullah Hussein som et uavhengig kongedømme. Al-Karak ble en del av Kordan. I 1961 var befolkningen i Al-Karak på 7 422 innbyggere,[59] hvorav 1 622 var kristne.[60]

I august 1996 var det matopptøyer i byen etter at regjeringen økte prisen på brød.[61]

Byen og den gamle borgen var åsted for et væpnet angrep den 18. desember 2016 der minst 19 mennesker ble drept; 13 jordanske sivile og sikkerhetsstyrker, en kanadisk turist, og alle 5 angriperne. 27 mennesker ble såret, flere alvorlig.[62]

Demografi

rediger

Al-Karaks befolkning ble estimert til å være rundt 18 633 i 1914, og 32 216 innbyggere ved folketellingen i 2015.[1]

Tradisjonelt kjøkken

rediger

Al-Karak er kjent for sin tradisjonelle jordanske lammerett kalt mansaf.[63]

Vennskapsbyer

rediger

Al-Karak har følgende vennskapsbyer:

Bilder

rediger
  •  
    En gate i Karak
  •  
    En annen gate
  •  
    Byens moské
  •  
    En heltestatue av Saladin i sentrum av byen

Referanser

rediger
  1. ^ a b c «Al-Karak, Jodan», City Population
  2. ^ «Al Karak City», Welcome Jordan
  3. ^ Milwright, Marcus: «The Architecture of Karak: Town and Castle», Karnak Resources Project
  4. ^ «Karak», Umayyad Route
  5. ^ Nettbibelen: Fjerde Mosebok 21:15. Sitat: «...som strekker seg ned mot Ar og støter mot grensen til Moab.»
  6. ^ Easton, Matthew George (1897): «Kir», Easton's Bible Dictionary (New and revised ed.). T. Nelson and Sons.
  7. ^ Nettbibelen: Andre Kongebok 16:9. Sitat: «Og assyrerkongen gjorde som han ba om. Han dro opp mot Damaskus og inntok byen. Befolkningen førte han bort til Kir...»
  8. ^ Nettbibelen: Amos 1:5. Sitat: «Arams folk skal i eksil til Kir.» Og i Amos 9:7. Sitat: «...og arameerne fra Kir.»
  9. ^ Easton, Matthew George (1897): «Kir-haraseth», Easton's Bible Dictionary (New and revised ed.). T. Nelson and Sons.
  10. ^ El-Kerak Inscription, West Semitic Research Project, USCDornsife
  11. ^ Reed, William L.; Winnett, Fred V. (desember 1963): «A Fragment of an Early Moabite Inscription from Kerak», Bulletin of the American Schools of Oriental Research 172, s. 1-9
  12. ^ «Al-Karak», Jordan Travel
  13. ^ Hitti (1970), s. 641.
  14. ^ Catherwood, Christopher (2011): A Brief History of the Middle East. Little, Brown Book Group. ISBN 9781849018074.
  15. ^ «Karnak», History of Jordan
  16. ^ Moujaes, Anthony (29. april 2015): «Four refugee families living in Jordan share their stories with Mid-East delegation», United Church of Christ. Arkivert fra originalen den 24. september 2016.
  17. ^ Bishara.org
  18. ^ Nazareth Parish - Church of the Annunciation, Latin Patriarchate of Jerusalem
  19. ^ Millar, Fergus (2008): «Rome, Constantinople and the Near Eastern Church under Justinian: Two Synods of CE 536», The Journal of Roman Studies. 98, s. 62–82.
  20. ^ Lequien, Michel (1740): Oriens christianus in quatuor Patriarchatus digestus, Paris , Vol. III, coll. 729-734
  21. ^ Gams, Pius Bonifacius (1931): Series episcoporum Ecclesiae Catholicae, Leipzig, s. 454
  22. ^ Runciman (1951), s. 230
  23. ^ Barber, Malcolm (2012): The Crusader States. Yale University Press. ISBN 978-0-300-11312-9; s. 106.
  24. ^ Bellusci, David (19. juni 2019): «Silence of Al Karal», Catholic Pilgrim
  25. ^ The Knights Templar and the Battle of Hattin 1187 Arkivert 1. desember 2023 hos Wayback Machine., Defender of Jerusalem
  26. ^ Runciman (1951), s. 468
  27. ^ Hitti (1970), s. 652
  28. ^ a b c Le Strange (1890), s. 479
  29. ^ Pormann, Peter E., Savage-Smith, Emilie (2007): Medieval Islamic Medicine, Edinburgh University Press. ISBN 978-0-7486-2066-1; s. 61.
  30. ^ Le Strange (1890), s. 479−[1]
  31. ^ Baibars II, Encyclopaedia of Islam, First Edition (1913-1936), BRILL
  32. ^ 'Amr, Abdel-Jalil (1989): «A New Ayyubid Inscription from al-Karak, Jordan», Zeitschrift des Deutschen Palästina-Vereins. 105, s. 166-172
  33. ^ Holt (1986), s. 86, 128
  34. ^ Hütteroth & Abdulfattah (1977), s. 171
  35. ^ Bliss (1895), s. 217
  36. ^ Palestine Exploration Fund (1869): Quarterly statement, s. 328, 329
  37. ^ a b Doumani, B. (1995): Rediscovering Palestine: Merchants and Peasants in Jabal Nablus, 1700-1900. University of California Press. ISBN 9780520203709; s. 46
  38. ^ a b c Rogan, Eugene L. (4. november 2002): Frontiers of the State in the Late Ottoman Empire: Transjordan, 1850–1921. Cambridge, UK; New York: Cambridge University Press. ISBN 0521892236; s. 31-32.
  39. ^ Doughtey (1921), s. 26
  40. ^ David, Ariel (13. september 2018): «When God Wasn't So Great: What Yahweh's First Appearance Tells About Early Judaism», Archaeology, Haaretz.com
  41. ^ Bliss (1895), s. 203
  42. ^ a b Kerak in 1896 (PDF), Palestine Exploration Quarterly, Routledge, s. 320
  43. ^ Bliss, Frederick Jones: Narrative of an Expedition to Moab and Gilead in March, 1895 (PDF), Palestine Exploration Quarterly, Routledge, s. 217
  44. ^ Bliss (1895), s. 220
  45. ^ a b Dowling (1896), s. 329
  46. ^ Hill (1896), s. 24
  47. ^ Hill (1896), s. 24. Som også bemerker at det i 1896 bodde tre jøder i byen.
  48. ^ Fischbach, Michael R. (2000): State, Society, and Land in Jordan. BRILL. ISBN 9004119124.
  49. ^ Landsberg, Grace (26. desember 2022): «Yerba Maté in the Middle East», Al Fusaic
  50. ^ Heydemann, Steven; Joint Committee on the Near and Middle East (2000): War, Institutions, and Social Change in the Middle East. University of California Press. ISBN 9780520224223.
  51. ^ Salibi, Kamal S. (1998): The Modern History of Jordan, IB.Tauris. ISBN 9781860643316; s. 40.
  52. ^ Shoup, John A. (2007): Culture and Customs of Jordan. Greenwood Publishing Group. ISBN 9780313059803; s. 18.
  53. ^ «Mezra, Al Karak, Jordan», VYMaps
  54. ^ Lawrence, T.E. (1935): Seven Pillars of Wisdom. Garden City: Doubleday, Doran & Company, Inc. s. 484
  55. ^ Faulkner, Neil (2016): Lawrence of Arabia's War: The Arabs, the British and the Remaking of the Middle East in WWI. New Haven: Yale University Press. ISBN 9780300226393; s. 377.
  56. ^ «Cairo Conference - 1921 - and T.E. Lawrence», Clio, VIsualizing History
  57. ^ Sykes (1965), s. 52, 53
  58. ^ Encyclopædia Britannica (1929), bind 22, s. 414.
  59. ^ Government of Jordan, Department of Statistics, 1964, s. 6 (PDF)
  60. ^ Government of Jordan, Department of Statistics, 1964, s. 115-116 (PDF)
  61. ^ Mannheim, Ivan (2000): Jordan Handbook. Footprint Handbooks. ISBN 1-900949-69-5; s. 227.
  62. ^ «Jordan attack: Canadian among seven dead in Karak shooting», BBC News. 18. desember 2016
  63. ^ «Mansaf Making (and Eating!) in Al-Karak», Viavii.com
  64. ^ Birmingham Sister Cities, BhamWiki
  65. ^ Guffey, Summer (20. mars 2022): How Birmingham Sister Cities connects us globally + their partnership with The World Games, Bham Now

Litteratur

rediger

Eksterne lenker

rediger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Al_Karak&oldid=24670741»