Den russiske revolusjon

På begynnelsen av 1900-tallet var Russland et keiserrike med en tsar som overhode. Styreformen var et enevelde der tsaren hadde uinnskrenket makt. Etter revolusjonen i 1905 ble det opprettet en slags nasjonalforsamling (kalt Duma), men det førte ikke til noen vesentlige begrensninger av tsarens maktstilling. Borgerrettigheter som trykkefrihet og forsamlingsfrihet eksisterte ikke før revolusjonen i 1905, og var fortsatt mangelfulle senere. Politiske partier var forbudt før 1905, de sosialistiske partiene også etter 1905.

Det russiske keiserriket var et multinasjonalt imperium med et innbyggertall rundt 1900 på omkring 125 millioner. Foruten det nåværende Russland, omfattet det store områder i Europa og Asia der det bodde ikke-russiske folkegrupper. Mesteparten av det nåværende Ukraina, de baltiske land og store deler av Polen var inkludert i det russiske imperiet. Det samme gjaldt Moldova, Georgia, Armenia, Aserbajdsjan og de sentralasiatiske republikkene. Også Finland hadde siden 1809 vært underlagt tsarriket som et eget fyrstedømme.

De mange nasjonale minoritetene i riket var sterkt rammet av tsardømmets undertrykkende politikk.

Russlands økonomi og samfunnsstruktur var tilbakeliggende i forhold til vestlige land. Livegenskapet i Russland eksisterte helt fram til 1861, flere århundrer etter at det var avskaffet i Vest-Europa. Adelen, kirken og staten eide store deler av jorda. Sammen med en sterk folkevekst førte dette til at det oppstod jordhunger, altså mangel på ledig jord. Rundt år 1900 utgjorde bøndene om lag 80 prosent av befolkningen. Over halvparten av bondefamiliene hadde for lite jord til å klare seg, og måtte leie jord av godseierne eller finne annet arbeid. Bøndenes jordhunger førte til uro og bidro til deres deltakelse i revolusjonene i 1905 og 1917.

Først fra 1890-årene kom industrialiseringen for alvor i gang i Russland. I 1913 var det omkring 2,3 millioner industriarbeidere i riket. Selv om industrien i absolutt omfang var betydelig, utgjorde den bare små øyer i en tradisjonell jordbruksøkonomi. Som industrimakt lå Russland langt etter de vesteuropeiske landene og USA.

Den russiske arbeiderklassen levde under vilkår som var typisk for en tidlig industrialiseringsfase. Arbeiderne hadde lav lønn, lang arbeidstid, elendige boforhold, minimal utdannelse, ofte farefulle arbeidsplasser og mangel på sikkerhet for livsopphold i tilfelle arbeidsulykker, sykdom og arbeidsløshet. Et hardt og nedverdigende disiplinsystem på arbeidsplassene var særlig forhatt blant arbeiderne. Arbeiderboligene var overfylte, manglet sanitære forhold og mulighet for privatliv. Under slike forhold var alkoholisme utbredt, og epidemier av kolera, kopper og tyfus herjet.

Industrien var geografisk konsentrert til enkelte områder og besto overveiende av store bedrifter. Det at arbeiderne bodde og arbeidet så samlet, hadde betydning for utviklingen av en klassebevissthet og gjorde det lettere for dem å organisere seg.

De politiske partiene oppstod omkring århundreskiftet eller under revolusjonen i 1905. De konstitusjonelle demokrater («kadettene»), som var et sosialradikalt parti, og oktobristene, et mer konservativt, hadde støtte fra borgerskapet, deler av adelen og den ikke-revolusjonære del av middelklassen.

På den revolusjonære siden var de sosialrevolusjonære og det sosialdemokratiske partiet de viktigste. De sosialrevolusjonære mente at den russiske sosialismen måtte bygge på bøndene, og det sosialistiske samfunn måtte dannes på grunnlag av frie sammenslutninger av bondekommuner.

Det sosialdemokratiske partiet var marxistisk. Sosialdemokratene mente at Russland var i ferd med å bli kapitalistisk og at det var hovedklassene i det kapitalistiske samfunn, borgerskapet og arbeiderklassen, som var bærere av den historiske utviklingen. En sosialistisk bevegelse måtte derfor bygge på den nye arbeiderklassen som var et produkt av industrialiseringen. Bare arbeiderklassen ville være i stand til å gjennomføre en sosialistisk revolusjon. Det som krevdes i første omgang var imidlertid en borgerlig revolusjon som skulle feie vekk eneveldet og de føydale restene i det russiske samfunnet og gi fritt spillerom for en ytterligere kapitalistisk utvikling og industrialisering.

Det sosialdemokratiske partiet var illegalt, og mange av lederne befant seg i eksil i Vest-Europa. Allerede i 1903, på partiets andre kongress som ble avholdt i Brussel og London, ble partiet splittet i to fraksjoner, bolsjeviker og mensjeviker («flertallsmenn» og «mindretallsmenn»).

Bolsjevikene, med sin leder Vladimir Lenin i spissen, gikk inn for at partiet skulle være et eliteparti som skulle lede arbeiderklassen. Det skulle bestå av de politisk og ideologisk mest bevisste. De som ikke fulgte partiets linje i alle hovedspørsmål og som ikke var aktive, skulle utelukkes. Mot dette ønsket mensjevikene et bredere parti som ikke stilte så strenge krav til medlemmene.

Etter hvert oppsto det også andre motsetninger mellom bolsjevikene og mensjevikene. Etter revolusjonsnederlaget i 1905 mente mange mensjeviker at man nå burde avvikle illegal revolusjonær aktivitet og satse på legalt politisk arbeid gjennom Dumaen. De var også åpne for et visst samarbeid med de liberale.

Begge deler ble avvist av bolsjevikene. De anklaget mensjevikene for å svekke arbeiderklassens kampkraft ved å stole for mye på middelklassen og legge for stor vekt på parlamentarisk og legal virksomhet til fortrengsel for den illegale kampen. Denne uenigheten pekte fram mot motsetningene mellom bolsjevikene og de andre sosialistiske partiene i synet på samarbeid med de liberale og om regjeringssamarbeid med dem i 1917.

Etter at første verdenskrig brøt ut i 1914, oppstod det enda en grunnleggende motsetning blant de russiske sosialistene. Mens det store flertallet av sosialistene i de krigførende land hadde sluttet opp om sine lands krigspolitikk, var dette ikke tilfelle for Russland. Lenin hadde fra første stund avvist å støtte til Russlands krigføring, og det samme gjaldt mange mensjeviker og sosialrevolusjonære.

Denne splittelsen mellom såkalte defensister og internasjonalister gikk tvers gjennom de sosialistiske partiene, særlig mensjevikene og de sosialrevolusjonære, og var en ytterligere faktor som kom til å spille en stor rolle under revolusjonen i 1917.

Krigens betydning for utbruddet av revolusjonen i februar 1917 har vært omstridt blant historikerne. En vanlig oppfatning har vært at uten krigen og Russlands nederlag, ville det ikke blitt noen revolusjon. Men det har vært pekt på at radikaliseringen av massene i Russland tok seg sterkt opp i de siste årene før 1914, noe som blant annet gav seg utslag i en styrking av bolsjevikene på bekostning av de mer moderate mensjevikene. Det var også opposisjon mot tsarstyret i andre samfunnsgrupper.

Regimet var ellers utsatt for en rekke utfordringer som forberedte grunnen for revolusjon: en mer utdannet befolkning, rask urbanisering, kulturell blomstring – i det hele tatt et samfunn i rask endring og med stadig sterkere opposisjon til et regime som ikke var i stand til å tilpasse seg en ny tid.

Om Russland kunne unngått revolusjon uten krigen, er til syvende og sist ikke mulig å besvare. Uansett spilte krigen en viktig rolle for revolusjonens utvikling og resultat. De militære nederlagene og masseslakteriene ved fronten – 3,6 millioner falne eller hardt sårede ved slutten av 1916 – virket demoraliserende på soldatene og svekket disiplinen.

Krigsnederlagene og regjeringens udugelighet førte til forsterket misnøye også innenfor den samfunnsbevisste del av dem med utdannelse. Både blant liberale og mer konservative var det et krav om en mer effektiv krigføring, men også om grunnleggende endringer i det politiske systemet. Tsar Nikolaj 2. var imidlertid imot enhver politisk innrømmelse.

Det var et sterkt ønske både blant soldatene og vanlige folk om å få en rask slutt på krigen. Dette spørsmålet kom til å dominere det politiske liv under revolusjonen i 1917. Den økonomiske situasjonen ble mer og mer desperat. Det oppsto forsyningsproblemer, særlig til storbyene, med mangel på mat og råvarer. Varemangelen, sammen med en inflatorisk pengepolitikk førte til en sterk prisstigning. Denne ble ikke kompensert med tilstrekkelig økning i lønningene. Den synkende levestandarden for de brede masser, særlig i byene, skjerpet den alminnelige misnøyen og var den umiddelbare foranledningen til begivenhetene i februar 1917.

Den 23. februar 1917 (8. mars etter gregoriansk kalender) brøt det ut demonstrasjoner i Petrograd (nåværende St. Petersburg) mot krigen, dyrtiden og matmangelen. Demonstrasjonene fortsatte i dagene som fulgte, med stadig større deltakelse. Den 26. februar ble det, etter krav fra tsar Nikolaj 2., satt inn soldater mot demonstrantene, og mange ble drept. Men ordren om å skyte på demonstrantene hadde skapt usikkerhet og tvil blant soldatene. Dagen etter spredte opprøret blant arbeiderne seg til soldatene som var stasjonert i byen. Dette var avgjørende for revolusjonens utvikling. Den 2. mars abdiserte tsaren.

Petrograd var nå i opprørernes hender, og ulike politiske krefter søkte å få kontroll over situasjonen. Enkelte representanter fra Dumaen dannet en «midlertidig Duma-komité» som snart ble forvandlet til en provisorisk regjering. Samtidig dannet representanter for de sosialistiske partiene et «arbeiderråd», senere omdøpt til «arbeider- og soldatråd»: Petrograd-sovjetet (etter det russiske ordet ‘sovjet’= råd). Russland hadde nå to institusjoner som konkurrerte om makten. Perioden fram til bolsjevikenes maktovertakelse i oktober er blitt betegnet som en periode med «dobbeltmakt».

Den provisoriske regjeringen representerte det jordeiende aristokratiet, borgerskapet og den ikke-revolusjonære delen av middelklassen. Petrograd-sovjetet var støttet av arbeiderne, bøndene og soldatene. Den provisoriske regjeringen var ikke valgt, og var tenkt å være midlertidig inntil det kunne sammenkalles en grunnlovgivende forsamling som skulle ta stilling til de viktigste politiske sakene. Blant disse var spørsmålet om hvorvidt adelens jordeiendommer skulle deles opp og gis til bøndene.

Regjeringen var i begynnelsen dominert av representanter for kadettene og oktobristene. Den var ledet av fyrst Georgij Lvov, med kadettenes leder Pavel Miljukov som utenriksminister. Aleksandr Kerenskij, en sosialrevolusjonær, var justisminister.

Petrograd-sovjetet var ledet av mensjevikene og de sosialrevolusjonære. Disse mente at revolusjonen var en borgerlig revolusjon og at Russland ennå ikke var modent for en sosialistisk omveltning. De ønsket derfor ikke å ta makten og heller ikke å delta i regjeringen, men de ville samarbeide med den så lenge den førte en arbeidervennlig og demokratisk politikk.

De ledende bolsjevikene i byen vurderte revolusjonen langt på vei på samme måte som mensjevikene. Dette endret seg med Lenins hjemkomst fra sitt eksil i Sveits i begynnelsen av april. Han lanserte sine såkalte «aprilteser» der han hevdet at revolusjonens borgerlige fase var forbi, og at Sovjetet nå måtte gripe makten og avsette den provisoriske regjeringen. Denne politikken brakte bolsjevikene i skarp opposisjon til mensjevikene og de sosialrevolusjonære.

Den provisoriske regjeringen erklærte amnesti for politiske fanger, dødsstraffen ble avskaffet og det ble innført likhet for loven og borgerlige friheter og rettigheter. En grunnlovgivende forsamling skulle innkalles når krigen var slutt. Dette vant stor tilslutning, men spørsmålet om styreform – monarki eller republikk – ble utsatt.

Mer alvorlig var det at også spørsmålet om en jordreform som ville gi jord til bøndene, ble utsatt. Mange steder tok bøndene saken i egne hender og konfiskerte godseierjorden. Det ble utstrakt desertering blant soldatene som ønsket å dra hjem for å delta i jordfordelingen. I byene var det voksende misnøye på grunn av fortsatte forsyningsproblemer og matmangel.

Den provisoriske regjeringen ønsket å fortsette deltakelsen i første verdenskrig, men blant arbeiderne og soldatene var det sterk motstand mot en offensiv krigspolitikk. Petrograd-sovjetet gikk inn for en fred uten krigserstatninger og anneksjoner. I midten av april ble det kjent at regjeringen hadde sendt en note til de allierte som ble tolket som at regjeringen gikk inn for en tradisjonell imperialistisk erobringspolitikk. Dette førte til store demonstrasjoner mot regjeringen. Utenriksminister Miljukov måtte gå av, og det ble opprettet en ny regjering der også representanter for mensjevikene og de sosialrevolusjonære i Petrograd-sovjetet deltok. Bolsjevikpartiet var nå det eneste politiske partiet av betydning som var i opposisjon til regjeringen.

I løpet av våren var det blitt etablert en rekke «sovjeter» over hele Russland. I juni ble den første allrussiske sovjetkongress avholdt i Petrograd. Her hadde mensjevikene og de sosialrevolusjonære flertall.

I juni iverksatte regjeringen en ny offensiv mot de tyske og østerrikske styrkene. Offensiven brøt snart sammen, og dette utløste en ny krise. 3. og 4. juli var det store demonstrasjoner av arbeidere og soldater som gikk inn for å ta makten – de såkalte «julidagene». Siden demonstrantene ikke fikk støtte fra Petrograd-sovjetet, og flere militære enheter forble lojale overfor regjeringen, førte oppstanden ikke fram.

Lenin og bolsjevikpartiets ledelse hadde advart mot opprørsforsøket, men hadde støttet det når det først var i gang. Regjeringen satte nå i gang en kampanje mot bolsjevikene, som fikk skylden for opprøret og dessuten ble anklaget for å være tyske agenter. Bolsjevikpartiet, som hadde fått økt oppslutning gjennom mai og juni, opplevde et tilbakeslag. Mange ledende bolsjeviker ble arrestert, og Lenin gikk i dekning i Finland. Aleksandr Kerenskij overtok som statsminister.

Bolsjevikenes tilbakeslag ble imidlertid kortvarig. I august sendte øverstkommanderende for hæren, general Lavr Kornilov, tropper mot Petrograd. Frykten for et militærkupp som ville oppløse Sovjetet og avsette regjeringen, samlet de som ville forsvare revolusjonen til motstand. Kornilov klarte ikke å føre styrkene sine til Petrograd, blant annet på grunn av streik blant jernbanearbeiderne.

Kornilov-affæren radikaliserte de revolusjonære massene i byen. Bolsjevik-lederne ble satt fri og tok aktivt del i organiseringen av væpnede «røde garder» med sikte på å skulle slå ned kontrarevolusjonen. Bolsjevikene kom i det hele tatt styrket ut. Partiets medlemsmasse vokste sterkt, og i september fikk bolsjevikene flertall i Petrograd-sovjetet.

Regjeringen, der Kerenskij hadde spilt en tvetydig rolle under Kornilovs kuppforsøk, var derimot blitt ytterligere svekket. Etter Lenins oppfatning var tiden nå kommet for å ta makten, og etter en tid fikk han de fleste av bolsjeviklederne med på dette.

Den 25. oktober (7. november) ble strategiske punkter i hovedstaden besatt av røde garder under bolsjevikisk ledelse. Regjeringen ble erklært avsatt, og om natten ble Vinterpalasset, der regjeringsmedlemmene holdt til, inntatt. Det hele skjedde med svært lite blodsutgytelse. Om kvelden samme dag ble Den andre allrussiske sovjetkongressen åpnet. Bolsjevikene hadde et flertall av delegatene. Mensjevikene og høyrefløyen av de sosialrevolusjonære marsjerte ut av kongressen i protest mot bolsjevikenes maktovertakelse. Bolsjevikene dannet så en ny regjering kalt Sovnarkom (folkekommissærenes råd).

Oktoberrevolusjonen har vært omtalt som et kupp. Dette var imidlertid en maktovertakelse som tok sikte på en omfattende samfunnsomveltning. Det er videre ingen tvil om at oppslutningen om regjeringen hadde smuldret bort og at bolsjevikene hadde bred støtte blant Petrograd-befolkningen. Det at maktovertakelsen ble nærmest ublodig, viser hvor liten støtte regjeringen hadde. Massenes aktive deltakelse i sovjetbevegelsen og andre folkelige organer, som var en forutsetning for regjeringens fall, kan også gjøre det berettiget å karakterisere begivenhetene 25. og 26. oktober som en revolusjon.

Et stridsspørsmål blant bolsjevikene etter maktovertakelsen var regjeringens sammensetning. Skulle bolsjevikene regjere alene, eller skulle andre sosialistpartier også inkluderes? Det endte med en regjering dominert av bolsjevikene, men med tre representanter for venstrefløyen av de sosialrevolusjonære.

Valgene på den grunnlovgivende forsamling ble gjennomført i november. Der ble de sosialrevolusjonære, som representerte bøndene, det største partiet. Bolsjevikene, som hadde sterkest støtte blant arbeiderne i byene, fikk omkring 25 prosent av stemmene og var altså i mindretall. Forsamlingen møttes i januar 1918. Da forsamlingens flertall ikke godtok bolsjevikenes krav om at den skulle akseptere sovjetstyret, ble forsamlingen oppløst.

En grunn til at bolsjevikenes oppløsning av den grunnlovgivende forsamling kunne foregå uten omfattende protester, var at mange av de politiske tiltakene den skulle iverksette allerede var gjennomført. Kravet om fred, som hadde spilt en så stor rolle for svekkelsen av den provisoriske regjeringen, hadde den nye sovjetregjeringen foreløpig løst ved å inngå en våpenhvile med tyskerne. Kravet fra bøndene om jord var også tilfredsstilt, og arbeidernes ønsker om «arbeiderkontroll» med bedriftene var blitt imøtekommet.

For kvinnene medførte bolsjevikenes politikk store endringer. Kvinner ble nå juridisk likestilt med menn på alle områder. Abort og skilsmisse ble legalisert. Det ble opprettet en egen kvinneavdeling i partiet, Zjenotdel, som gjennomførte disse reformene.

I mars 1918 endret bolsjevikpartiet navn fra Det russiske sosialdemokratiske arbeiderparti (bolsjevikene) til Det russiske kommunistparti (bolsjevikene). Senere samme år vedtok sovjetkongressen en grunnlov for Den russiske sosialistiske føderative sovjetrepublikk (RSFSR). Den ga stemmerett til alle innbyggere over 18 år, men utelukket enkelte grupper, blant annet dem som levde av andres arbeid og folk som hadde vært ansatt i tsarens hemmelige politi.

I mars 1918 ble det inngått en fredsavtale mellom Russland ved bolsjevikene og sentralmaktene (Tyskland, Østerrike-Ungarn, Bulgaria og Det osmanske riket (Tyrkia)), omtalt som Brest-Litovsk-freden. Russland måtte avgi store landområder til tyskerne, blant annet Ukraina og de baltiske landene. Med tyskernes nederlag i verdenskrigen i november 1918 ble de tyske styrkene trukket ut av disse områdene. Fredsavtalen skapte strid blant bolsjevikene, der mange var imot de strenge fredsbetingelsene. Også de venstresosialrevolusjonære var imot fredsslutningen og forlot nå regjeringen.

Våren 1918 brøt den russiske borgerkrigen ut mellom bolsjevikenes motstandere, «de hvite», på den ene siden og bolsjevikene og deres støttespillere, «de røde», på den andre. En lang rekke utenlandske makter intervenerte på de hvites side, blant annet Storbritannia, Frankrike, USA og Japan.

Borgerkrigen ble utkjempet med ekstrem nådeløshet fra begge sider. I perioder sto det og vippet om hvem som ville vinne, men mot slutten av 1920 var det klart at de røde hadde gått seirende ut av striden. En av grunnene til dette var sterk splittelse blant de hvite. Noen ville ha tilbake tsaren, andre var tilhengere av en liberal republikk. Også de sosialrevolusjonære deltok på de hvites side den første tiden. Sommeren 1918 så det ut til at de hvite ville erobre byen Jekaterinburg, der tsarfamilien ble holdt fanget av de røde. Bolsjevikene besluttet da å henrette tsaren og hans familie.

De hvite var også splittet geografisk og militært. Mens de røde hadde kontroll over kjerneområdene i Russland, var de hvite spredd rundt i periferien av riket, og de manglet en sentral kommando. De hvite var, i motsetning til de røde, ikke villige til å akseptere nasjonal autonomi eller uavhengighet for nasjonale minoriteter, og hvite godseiere krevde å få tilbake jorda som var blitt fordelt til bøndene. De hvite klarte derfor ikke å skaffe seg støtte verken fra de nasjonale minoritetene eller fra bøndene i områdene de okkuperte.

I desember 1917 opprettet bolsjevikene en organisasjon som skulle bekjempe «kontrarevolusjon og sabotasje», den såkalte Tsjeka. Med utbruddet av borgerkrigen, og særlig etter attentater rettet mot ledende kommunister, inkludert Lenin selv, ble Tsjekaen sterkt involvert i det som er blitt kalt «den røde terror». Tsjekaen var en forløper for senere sikkerhetsorganer som NKVD og KGB.

Som resultat av Tysklands og Østerrike-Ungarns nederlag i første verdenskrig ble Polen gjenopprettet som en selvstendig stat. Det var lenge uklart hvor Polens østgrense skulle trekkes. Dette ble avgjort etter en kortvarig krig mellom bolsjevikene og Polen i 1920, også kjent som den polsk-russiske krig, som endte med polsk seier. Grensen ble trukket langt øst slik at Polen fikk store områder med et flertall av ukrainere og belarusere.

Den første tiden etter maktovertakelsen i oktober 1917 hadde bolsjevikene stor tro på at revolusjonen ganske raskt ville spre seg til resten av Europa. Noen tradisjonell utenrikspolitikk var derfor ikke aktuelt. Men ettersom revolusjonen i vest uteble, oppsto behovet for et diplomati som kunne forholde seg til det øvrige statssamfunnet, og det ble bygd opp et nett av utenriksrepresentasjoner underlagt et «utenrikskommissariat».

Samtidig var ikke håpet om verdensrevolusjonen skrinlagt. I mars 1919 ble Den kommunistiske internasjonale, forkortet Komintern, stiftet. Komintern var en verdensorganisasjon som skulle fremme en revolusjonær utvikling i de enkelte land. Organisasjonen besto av nasjonale kommunistiske partier som i prinsippet var likestilt. Også det norske Arbeiderpartiet deltok. Etter hvert kom likevel Komintern i realiteten til å bli dominert av sovjetiske statsinteresser.

Under borgerkrigen ble det innført et økonomisk system som i ettertid har gått under betegnelsen «krigskommunisme». Den innebar omfattende nasjonalisering av industrien, gradvis avvikling av privat handel og pengeøkonomi. For å sikre forsyninger til byene gjennomførte bolsjevikene tvangsrekvirering av korn og andre matvarer. Etter borgerkrigens avslutning ble krigskommunismen avviklet og erstattet med en «ny økonomisk politikk», kalt NEP. Tvangsrekvireringene ble erstattet av en skatt, og privat handel og småindustri ble igjen tillatt.

Ved borgerkrigens slutt kom revolusjonen inn i en krise. Tvangsrekvireringen av korn utløste omfattende bondeopprør. I partiet var det sterke brytninger, og det oppstod flere opposisjonsgrupper. I mars 1921 gjorde matrosene på flåtebasen i Kronstadt opprør. De sentrale kravene var slutt på ettpartistyret, ytringsfrihet, trykkefrihet og forsamlingsfrihet, overføring av all politisk makt til demokratisk valgte sovjeter, samt slutt på tvangsrekvirering av korn og den sentralstyrte økonomien. Oppstanden ble slått ned med våpenmakt. Matrosene på Kronstadt utenfor St. Petersburg hadde i 1917 deltatt aktivt i revolusjonen og var regnet blant dens helter. Kronstadtopprøret var et sjokk for bolsjevikene; partiets prestisje og selvtillit fikk en knekk.

Kronstadtoppøret fant sted mens kommunistpartiet avholdt sin 10. kongress. Krisen for revolusjonen førte til krav om større enhet. Opposisjonsgruppene i partiet ble fordømt, og det ble vedtatt et forbud mot fraksjoner i partiet.

Utviklingen i en autoritær retning innenfor partiet avspeilet en tilsvarende utvikling i samfunnet for øvrig. De ikke-sosialistiske partiene ble oppløst kort etter maktovertakelsen i oktober 1917, men de sosialistiske partiene fortsatte sin aktivitet. De deltok i valgene til de lokale sovjetene og fikk noen steder valgt inn en del representanter. Enkelte fagforeninger var dominert av mensjevikene. Utviklingen gikk imidlertid i retning av maktmonopol for kommunistpartiet. Krisen for revolusjonen våren 1921 bidro sterkt til at opposisjon utenfor partiet i realiteten ble kriminalisert; Russland var blitt en ettpartistat.

Ved sammenbruddet av det russiske keiserriket ble Finland, Polen, Estland, Latvia og Litauen selvstendige stater. Andre steder innenfor det gamle tsarriket ble det opprettet sovjetrepublikker der kommunistene hadde makten. I tillegg til Russland gjaldt dette Ukraina, Belarus og de transkaukasiske landene Armenia, Aserbajdsjan og Georgia; i Georgias tilfelle etter at landet var blitt invadert av Den røde armé som avsatte den mensjevikdominerte regjeringen der.

I begynnelsen var også sovjetrepublikkene selvstendige stater, men økonomisk og militært samarbeid trakk i retning av en forening. Kommunistpartiet, fagbevegelsen og Den røde armé var for øvrig organisert uavhengig av grensene mellom republikkene. Dette virket også forenende. Det endte med en samling av de ulike republikkene i en felles union – Sovjetunionen, opprettet 30. desember 1922.