I godt og vel halvparten av 1800-tallet var Christopher Hansteen en av Norges ledende naturvitenskapsmenn. Internasjonalt var han kjent for sine arbeider om klodens magnetfelt og her hjemme blant annet for å ha beregnet hovedstadens nøyaktige beliggenhet, det nøyaktige tidspunktet for slaget på Stiklestad 1030 og for i nesten 50 år å ha stått ansvarlig for den norske almanakken, som ved siden av Bibel og salmebok var den viktigste folkebok i landet.
Hansteen vokste opp i Christiania. Han skulle egentlig bli sjøoffiser, men da faren døde tidlig og moren satt igjen med fem uforsørgede barn, ble den 9 år gamle Christopher satt i byens katedralskole (hvor morens fetter Niels Treschow var rektor), og han tok examen artium der 1802. Etter denne og den obligatoriske anneneksamen begynte han 1803 å studere jus ved universitetet i København. Her kom han til å vanke i kretsene der dikteren Adam Oehlenschläger leste sine dikt og Hans Christian Ørsted holdt forelesninger om sine vitenskapelige undersøkelser; studier hvor Ørsted senere skulle vise sammenhengen mellom elektrisitet og magnetisme.
Hansteens interesse for jusen minket, og som han senere selv uttrykte det: Han fant “ingen Interesse i at lære disse vilkaarlige alene for Norge og Danmark gjeldende Love, som i et andet Land og i et andet Liv ingen Betydning havde”. Han tok isteden tjeneste som hovmester (lærer) for den unge adelsmannen Niels Rosenkrantz von Holstein, som av sin far ble kalt hjem fra et utsvevende liv i København for å forberede seg til eksamen i fredelige Sorø. Her møtte unge Hansteen sin fremtidige hustru, Andrea Borch, som var datter av en norskfødt professor ved Sorø Akademi. Etter halvannet år i Sorø (og dels på kortere reiser) gjenopptok Hansteen for en kort tid sine juridiske studier i København, før han 1806 ble ansatt som adjunkt i matematikk ved latinskolen i Frederiksborg (Hillerød) – ansatt, som det het, “paa Grund af hans Kundskaber i Mathematik, Kyndighed i det engelske Sprog og ydre Holdning”.
Hansteens interesse for magnetisme ble, ifølge ham selv, vakt ved en tilfeldighet, da han 1807 ble sendt til Helsingør for å ta imot to svenske globuser som var testamentert til skolen. Hansteen la straks merke at det på en av globusene var avsatt noen magnetiske kurver, og at det i nærheten av Sydpolen var avmerket to punkter som kompassnålen angivelig skulle rette seg mot. Disse magnetiske knutepunktene var beregnet etter beretninger fra kaptein James Cooks annen oppdagelsesreise 1772–75. Etter å ha studert disse beretningene nøye, kastet Hansteen seg over alle reisebeskrivelser fra den nordlige halvkule på jakt etter magnetiske observasjoner. Spørsmålet og ideen som hadde slått rot i ham, var: Kunne jordens magnetiske forhold forklares som virkningen av to magnetakser gjennom kloden? 1811 fremsatte Det kgl. Videnskabernes Selskab i København følgende prisoppgave: “Kan man forklare alle Jordens magnetiske Særsyn af en enkelt Magnetaxe eller nødes man til at antage flere.” Hansteen vant prisen ved å påvise at det var nødvendig med to magnetakser; et resymé av arbeidet ble trykt i Ørsteds Journal de Physique.
Allerede våren 1813 ble Hansteen utpekt som vordende professor ved det nyopprettede norske universitetet, og han fikk stipend for å forberede seg til stillingen. Året etter, sommeren 1814, ble han utnevnt til lektor i anvendt matematikk og reiste sammen med sin kone tilbake til Christiania. Deres farefulle hjemferd gikk det siden gjetord om: De hadde tatt sjøveien for å unngå å avlegge troskapsed til svenskekongen (som ferdsel over svensk territorium krevde), og med viktige papirer til kong Christian Frederik innsydd i fru Hansteens kjole hadde de, om bord på kaperluggeren Mazarino (sammen med 20 norske matroser som hadde sittet i britisk fangenskap), blitt forfulgt av en svensk kaper og oppbrakt av en britisk fregatt før de etter fem dager endelig kunne ankre opp ved tollboden i Christiania.
Hansteen fikk straks mange posisjoner og oppgaver i det nye Norge. 1816 ble han utnevnt til professor i anvendt matematikk og astronomi, og ved siden av å forelese i mekanikk, astronomi og jordmagnetisme ved universitetet var han 1826–49 lærer ved den Militære Høyskole, som bl.a. utdannet ingeniører. Allerede 1815 ble han redaktør for den offisielle norske almanakken (beregnet for Christianias og Trondheims breddegrader), en oppgave han hadde helt til 1863, og 1815–61 bestyrte han universitetets astronomiske observatorium. Fra 1817 var han meddirektør, 1832–61 enedirektør og 1861–72 førstedirektør for Norges Geografiske Oppmåling. Han var sentral i arbeidet med å skape et nytt mål- og vektsystem i Norge (innført 1824, avløst av metersystemet 1875), og 1838–72 var han medlem av kommisjonen for tilsyn med rikets mål og vekt. Han var 1822 med på å starte landets første naturvitenskapelige tidsskrift, Magazin for Naturvidenskaberne, og var medutgiver og redaktør for de 8 første årgangene. Han var i mange år medlem av direksjonen i Det Kgl. Selskab for Norges Vel og styremedlem (til sist formann) i direksjonen for Den kgl. Kunst- og Tegneskole.
Med økonomisk støtte fra kong Karl Johan fikk Hansteen 1819 utgitt sitt store arbeid om jordmagnetisme, Untersuchungen über den Magnetismus der Erde – 650 kvartsider, trykt og gravert i Christiania; en bok som straks vakte oppsikt både ved sitt innhold og sitt flotte utstyr, og som gav Hansteen internasjonalt ry innen et nytt og spennende forskningsområde. Hansteen formulerte lover og formler for Jordens magnetiske system og søkte å bevise at det alt sammen lot seg forklare som virkningen av to magnetakser gjennom Jorden; en teori som senere blant annet skulle føre ham til Sibir på leting etter denne annen nordpol.
I de første årene utførte Hansteen sine astronomiske observasjoner fra et lite åttekantet skur på Vippetangen nedenfor Akershus festning, senere også fra sin bolig og hage i Pilestredet. Ved hjelp et passasjeinstrument, et pendelur, en sekstant, en liten refraktor, et kronometer og et speilteleskop kontrollerte han sine ur og bestemte hovedstadens beliggenhet. Om hans posisjon og stilling vitner det faktum at den første bygning som ble reist for det nye norske universitetet, var Observatoriet på Solli løkke ved Drammensveien. På en sølvplate festet til grunnsteinen til denne landets første universitetsbygning stod det skrevet et nos petimus astra (lat. 'også vi søker stjernene'), og den vakre bygningen var tegnet av landets mest anerkjente arkitekt, Chr. H. Grosch.
Her flyttet Hansteen med familie og tjenere inn 1833, og han tok for alvor fatt på det arbeidet den nye nasjonen enstemmig ventet på: bokstavelig og nøyaktig å sette Norge på kartet! Først når polhøyde (breddegrad) og lengdegrad var bestemt, kunne den korrekte klokketid fastsettes i samsvar med tidene ute i Europa. Et hovedinstrumentet til dette formålet var en såkalt meridiansirkel, som består av en kikkert som er svingbar om en horisontal akse. Dette instrumentet var plassert i Observatoriets østfløy på et fundament av norsk marmor. Det andre hovedinstrumentet var ekvatorealet – en kikkert som fritt kan dreies om to akser, og som samtidig korrigerer for jordens daglige rotasjon om jordaksen. Dette instrumentet ble plassert i tårnværelset, det sylindriske observasjonsrommet med dreibart kjegleformet tak, med en spalte som kunne åpnes mot stjernehimmelen. Observatoriets polhøyde og lengdegrad ble fastsatt, og fra dette sikre punktet kunne nå alle landets steder bokstavelig og nøyaktig settes på kartet.
Hansteen bestemte hovedstadens beliggenhet (sammenlignet med dagens presisjonsmålinger – utført ved hjelp av 24 satellitter med innebygde atomur – viser det seg at Hansteen angav sitt målepunkts beliggenhet 139 meter for langt sør og 191 meter for langt øst), han målte Vøringsfossens høyde og bestemte og målte mange andre steder, avstander og høyder omkring i landet. Han publiserte vitenskapelige artikler om magnetisme, meteorologi og nordlys i norske og utenlandske tidsskrifter, han skrev lærebøker og vakte folkelig interesse for sin vitenskap med hyppige bidrag og innlegg i norske aviser og ukeblad. Mest kjent ble han i så måte for å ha beregnet – etter oppdrag fra historikerne – at den solformørkelsen som ifølge sagaene hadde funnet sted på Stiklestad i året 1030, måtte ha skjedd 31. august (og ikke 29. juli). I sine lærebøker var han opptatt av å gi elevene kunnskaper de kunne ha praktisk nytte av, og han la mindre vekt på stringente matematiske bevis. I en avispolemikk (med prof. B. M. Holmboe) uttrykte han seg programmatisk på denne måten: “Ingen skjøtter om Beviis for at Solen er oppe, naar den skinner ham i Øinene.”
Med basis i bedre kunnskaper om klodens magnetisme mente Hansteen det ville være mulig å skape et nytt navigasjonssystem som kunne være til nytte for alle reisende. For å underbygge sin teori om at jorden måtte ha fire magnetiske poler, hadde han i alle år foretatt målinger – på egne reiser i Norge, Danmark, Tyskland, Sverige og rundt Bottenviken, og han hadde fått mange andre (studenter, kapteiner på norske skip m.fl.) til å foreta magnetiske målinger på sine reiser. Hansteen konstruerte selv et apparat som gjorde det lett å måle magnetisk intensitet.
Med utgangspunkt i alle måleresultatene mente Hansteen at den annen magnetiske nordpol måtte ligge et eller annet sted i Sibir, og 1828 la han ut på en to år lang reise dit. Med seg hadde han to assistenter, to tjenere og en uvanlig generøs økonomisk støtte fra Storting, konge og regjering. Ferden gikk over St. Petersburg, Moskva, Nizjnij Novgorod, Kazan, Jekaterinburg, Tobolsk, Tomsk og Krasnojarsk til Irkutsk, og derfra foretok ekspedisjonens medlemmer ulike avstikkere – over Baikalsjøen til grensen mot Kina (nå Mongolia), langs elven Lena til Jakutsk og langs elvene Angara (til Jenisejsk) og Jenisej tilbake til Krasnojarsk. Hjemturen gikk via Tomsk, Semipalatinsk, Kasakh-høylandet (i nåværende Kasakhstan), Orenburg og Astrakhan ved Kaspiske hav. Hansteen fant ikke noen magnetisk nordpol, men fortsatte sine undersøkelser, og hans mange måleresultater ble senere videreført av tyskeren Carl Friedrich Gauss, som fant at alle de observerte jordmagnetiske data lot seg forklare ut fra én sydpol og én nordpol.
Fra sine vitenskapelige tokt skrev Hansteen artikler og bøker; særlig ble hans skildringer fra Sibir-reisen populære, og hans Reise-Erindringer (1859), som også inneholder bergensreisen fra 1821 og en selvbiografi, ble oversatt til fransk, tysk og svensk.
Professor Hansteens kombinerte hjem og arbeidssted i Observatoriet kom til å bli et kulturelt og vitenskapelig samlingssted i hovedstaden både til hverdag og fest, og i memoarlitteraturen er det mange historier og anekdoter knyttet til Observatoriet. Fru Hansteen synes å ha vært en usedvanlig kvinne: Hun stelte sitt hus mønstergyldig, deltok i amatørteateroppsetninger og ville gjerne også forstå den nye naturvitenskap, og hun vakte oppsikt ved å møte opp til forelesninger i slike emner. Vår verdensberømte matematiker Niels Henrik Abel kalte henne sin “anden Mor”, og fru Hansteen synes utvilsomt å ha vært det unge matematikkgeniets mest betrodde venn. Men danske fru Hansteen synes ofte å ha vært bekymret over at hun var for frimodig og frittalende i det norske hovedstadsmiljøet. Mye tyder på at hun ikke helt fant seg til rette i Christiania; hun ble ofte “traurig” og “melankolsk”, betrodde hun sin dagbok.
Studentene fortalte at det alltid var interessant å høre på Hansteen, han hadde en god og behagelig stemme, og han forklarte tydelig og illustrerte sine påstander med enkle og treffende eksempler. Ellers blir han omtalt som varmhjertet og vennesæl, men kunne også bli hissig og en ilter polemiker. Som familiefar var han hjelpsom, forstående og utradisjonell i sitt syn på barneoppdragelse. Aasta Hansteen, som skulle bli en av de mest markante kvinnesakskvinner i Norge på 1800-tallet, var ett av hans fem barn som vokste opp på Observatoriet.
Fra 1856 ble Hansteen av helsemessige grunner fritatt for undervisning, og fem år senere fikk han av helsegrunner avskjed fra sitt professorat med generøs pensjon, 77 år gammel. Da han feiret sitt 50-årsjubileum som embetsmann 1856, lot universitetet prege en medalje til hans ære, kongen tildelte ham Borgerdådsmedaljen i gull, og studentene samlet inn penger til en byste av ham, som ble stilt opp i Observatoriet.
Hansteen var medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab fra 1818 og av Videnskabs-Selskabet i Christiania (nå Det Norske Videnskaps-Akademi) fra stiftelsen 1857, og han var medlem og æresmedlem av en lang rekke utenlandske vitenskapsselskaper. Han ble utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden ved dens innstiftelse 1847 og fikk storkorset 1855, og han var innehaver av storkors av Dannebrogordenen og den svenske Nordstjärneorden foruten flere andre utenlandske ordener.
Christopher Hansteen døde 1873, 89 år gammel. Bisettelsen ble bekostet av universitetet og fant sted i dets søylehall. Han er gravlagt på Gamle Aker kirkegård.