August Lange var rektor ved flere lærerskoler og en pådriver for modernisering av lærerutdanningen. Han deltok også i den allmenne samfunnsdebatt, hvor hans bidrag var preget av en radikal grunnholdning og ekte humanisme.
Lange tilbrakte noen av sine første barneår i Brussel, mens faren var generalsekretær i Den interparlamentariske union der. Han tok examen artium i Kristiania 1924, studerte deretter filologi ved universitetet og ble cand.philol. 1933 med historie hovedfag. Han hadde også et par studieopphold i Genève. Det ble tidlig klart at han hørte hjemme på den radikale siden, og 1926 meldte han seg ut av Den norske kirke. Han var med og stiftet Sosialistisk Skolelag 1934, og 1936 deltok han i en arbeidsgruppe som tok opp disiplinproblemet i skolen.
Etter eksamen begynte Lange å arbeide i den høyere skolen i Oslo, og fra 1934 var han ansatt ved Vahl skole, først som timelærer og fra 1937 som fast ansatt lektor. Som så mange av Oslos sosialistiske lærere og skolepolitikere gikk han i en periode aktivt inn for den nye rettskrivningen av 1938, med det uttalte mål å fremme tilnærmingen mellom bokmål og nynorsk. 1939 utgav han sammen med Nic. Stang læreboken 6000 år. Verdenshistorie for den høgre skolen, der Lange skrev hoveddelen fra tiden omkring 1500. Boken kom i flere utgaver og var i bruk ved en rekke skoler.
Under den annen verdenskrig kom Lange tidlig med i motstandsbevegelsen. Han ble arrestert høsten 1941 og satt først et halvt år på Grini og deretter i konsentrasjonsleiren Sachsenhausen i Tyskland, hvor han var til frigjøringen. Etter krigen var han sammen med professor Johan Schreiner hovedredaktør for tobindsverket Griniboken. Langes personlige bidrag er en fyldig, nøktern redegjørelse for dagliglivet på “Gamle Grini”. De norske fangenes liv i Sachsenhausen har han gitt en rystende skildring av i artikkelen Ved livets grense. De helseproblemer som Lange senere slet med, var en følge av fangetiden.
Langes første stilling etter krigen var som kulturattaché ved den norske ambassade i Moskva 1946–48, et arbeid han sikkert gikk til med store forhåpninger. Til hans sterke sosialistiske forankring kom i denne første etterkrigstiden beundringen for Den røde hærs heroiske kamp mot Hitlers armeer og et ønske om å bidra til brobyggingsarbeidet mellom vestmaktene og Sovjetunionen. Da det viste seg at mistenksomheten mellom de tidligere alllierte vokste og etter hvert gikk over i kald krig, var det en dyp skuffelse for ham. Et varig resultat av oppholdet i Moskva ble en sterk og ekte sympati for det russiske folk og interesse for russisk kultur og samfunnsliv. At den ikke utelukket en kritisk vurdering, viser bl.a. hans artikkel Almenskolen i Sovjet-Samveldet.
1948 ble Lange ansatt som lektor ved Oslo offentlige lærerskole. Skolen hadde siden 1947 vært statlig, men miljøet bar fortsatt preg av at det var Indremisjonen som hadde grunnlagt skolen og drevet den de første 35 år. Med sin toleranse og lærerbegavelse ble Lange fra første stund en avholdt lærer og en høyt respektert kollega. Han engasjerte seg også i det faglige organisasjonsarbeidet, og allerede 1951, etter bare tre år i lærerskolen, ble han valgt til formann i Lærerskolelaget. Da hadde han alt markert seg sterkt som talsmann for omfattende reformer innenfor lærerutdanningen, og 1953 ble han konstituert som rektor ved Hamar lærerskole.
Etter gjeldende lov skulle lærerskolens rektorer “bekjende seg til Statens offentlige Religion”, og Lange var ikke medlem av Den norske kirke. Departementet la frem forslag om endring av loven, og det ble åpnet adgang til i særlige tilfeller å dispensere fra bestemmelsen om bekjennelsesplikt for lærerskolerektorer. Siden det først og fremst var Langes rektorstilling som hadde vært utgangspunktet for hele saken, ble loven siden omtalt som “Lex Lange”.
Lange var sterkt opptatt av å få utvidet den toårige lærerutdanningen for studenter. Under hans energiske ledelse ble de første treårige forsøksklasser utdannet. “Hamarforsøket” var et viktig nybrottsarbeid. Selv underviste Lange i norsk og samfunnsfag, og hans utførlige undervisningsnotater, i hans klare og vakre håndskrift, vitner om hans faglige og pedagogiske kvalifikasjoner. I sin siste tid på Hamar var Lange særlig opptatt av å skaffe lærerskolen et tidsmessig nybygg.
Lange var stadig sterkt engasjert i Lærerskolelagets arbeid for å tilpasse lærerutdanningen til den nye ungdomsskolens behov og ble også utnevnt til æresmedlem. Da Forsøksrådet for skoleverket ble opprettet 1954, ble Lange medlem, og gjennom fire grunnleggende år var han rådets nestformann. Han var i flere år medlem av Norges almenvitenskaplige forskningsråd (NAVF) og deltok ofte i den offentlige debatt om skolespørsmål. Mot de ensidige kravene til effektivisering og tilpasning til arbeidslivet holdt han opp som formål for skolen å gi den enkelte elev hjelp til vekst i samhørighet, erkjennelse, opplevelsesinnhold og skapende virksomhet.
1958 ble Lange utnevnt til rektor ved Statens lærerskoleklasser i Oslo (fra 1960 Sagene offentlige lærerskole). Også her kom han til å sette sterke spor etter seg, med sin demokratiske lederstil og sin aktive interesse for studentene. I hans siste år på Sagene gjorde ettervirkningene av fangeoppholdet seg så sterkt gjeldende, at han selv ikke fant å kunne fortsette i en krevende rektorstilling. Ved universitetet ville han stå friere, og han søkte seg derfor 1962 over til et universitetslektorat i historie. Også her var han avholdt av studentene, som særlig verdsatte hans pedagogiske evner. I noen år var han også timelærer ved Norsk forsøksgymnas. Meldingen om hans drukningsdød 1970 gjorde sterkt inntrykk i vide kretser.