Mandarin brukes om tre forskjellige språkformer:
- Moderne standardkinesisk, som er offisielt skriftspråk i Kina, Taiwan og Singapore. Moderne standardkinesisk bygger på Beijing-dialekten, som er en mandarin-dialekt. Denne bruken av begrepet «mandarin» er den vanligste i allmenntale.
- Mandarin-dialekter (på kinesisk guānhuà fāngyán, 官话方言), det vil si nordkinesiske dialekter som gruppe, i motsetning til sørkinesiske dialektgrupper som wu, min, kantonesisk, og så videre.
- Det historiske talemålet brukt ved hoffet og allment i kommunikasjon mellom embetsmenn fra forskjellige deler av det kinesiske keiserriket i Ming- og Qing-dynastiene. Dette talemålet var basert på nordkinesiske dialekter, til å begynne med særlig Nanjing-dialekt, senere også Beijing-dialekt. Denne bruken har sin opprinnelse i en annen betydning av ordet «mandarin», nemlig «embetsmann», derav den kinesiske termen guānhuà 官话 — «embetsmannsmål».
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.