Julij Osipovitsj Martov

Julij Osipovitsj Martov var en russisk revolusjonær politiker. Han var en av lederne for mensjevikene, den moderate fløyen av det russiske sosialdemokratiske arbeiderparti (RSDRP).

Martov samarbeidet tidlig med Vladimir Lenin. I 1895 var de to med på dannelsen av «Forbundet for kampen for arbeiderklassens frigjøring». Året etter ble de begge arrestert og sendt i forvisning i Sibir. Etter utløpet av eksiltiden reiste Martov utenlands. Her arbeidet han sammen med blant annet Lenin med utgivelsen av avisen Iskra (Gnisten) og i kampen mot de såkalte «økonomistene», som ville konsentrere seg utelukkende om arbeiderklassens økonomiske kamp.

Under RSDRPs andre kongress i 1903 ble imidlertid de to nære samarbeidspartnerne uenige om hvordan partiet skulle organiseres. Lenin mente at partiet skulle være et eliteparti av yrkesrevolusjonære, mens Martov ønsket et parti med muligheter for medlemskap også for mindre aktive folk. Konflikten endte med en splittelse mellom de som kalte seg bolsjeviker (flertallsmenn) og mensjeviker (mindretallsmenn). Martov ble sammen med Iraklij Tsereteli og Fjodor Dan en av mensjevikenes ledere.

Martov deltok under revolusjonen i Russland i 1905, men under reaksjonsperioden som fulgte ble han tvunget til å dra i eksil utenlands. Ved utbruddet av første verdenskrig ble mensjevikene splittet i synet på russisk krigsdeltakelse. Martov ble en av lederne for en venstrefløy, de såkalte mensjevik-internasjonalistene, som bekjempet den russiske krigsdeltakelsen.

Under den russiske revolusjonen i 1917 protesterte han mot mensjevikenes deltakelse i den provisoriske regjering og deres støtte til krigsbestrebelsene. Han gikk mot bolsjevikenes maktovertakelse i oktober (oktoberrevolusjonen) og mot oppløsningen av den grunnlovgivende forsamling i januar 1918. Martov arbeidet for en mer demokratisk utvikling av sovjetstyret, men støttet de røde under borgerkrigen som fulgte.

I september 1920 reiste han utenlands. Han hadde tenkt å vende tilbake til Russland, men etter at mensjevikene året etter i praksis ble forbudt i Sovjet-Russland, forble han i emigrasjon. Han var syk av tuberkulose og døde i april 1923.