Jupiter (romersk gud)

Jupiter var den høyeste og mektigste gud hos romerne og de italiske folkene. Han tilsvarer grekernes Zevs som Jupiter tidlig ble identifisert med. Jupiter var gift med himmeldronningen Juno.

Jupiter var romernes viktigste guddom og ble fra den eldste tid dyrket som hersker over himmel og jord og alt som kommer fra himmelen til Jorden (lys, regn, lyn). Han bestemte naturens gang, og overvåket verdens orden. Det var Jupiter som sendte regn, snø og hagl; til ham ofret bøndene i såtiden for å få godt vær og stor avling, og utfallet av jordbruk og husdyrhold, og dermed hele samfunnets velferd, var avhengig av ham.

Særlig betraktet man torden og lyn som åpenbaringer av hans kraft; stedet der lynet hans hadde slått ned var hellig. I sin helligdom på Marsmarken ble han dyrket med tilnavnet Fulgur ('lynet'). Etter etruskisk mønster tok augurene varsler av lyn og torden som uttrykk for gudens vilje. Som lynets herre ble Jupiter også en kamp- og krigsgud og ble dyrket som Jupiter Victor ('seiersvinneren') og som den som gav mot og motstandskraft til hæren. Det var en lett forklarlig overgang fra naturens til menneskenes verden at himmelguden ble troskapsforpliktelsenes hevnende beskytter (Jupiter Fidius), og dermed den som overvåket at lov og rett samt ro og orden i stat og samfunn ble opprettholdt.

I kongetiden bad kongen Jupiter om hjelp og beskyttelse, under republikken påkalte de øverste myndigheter ham ved alle større tiltak av betydning for staten, og i keisertiden var han ikke bare statsmaktens beskytter, men ble ansett som keiserens personlige skytsgud, på samme måte som keiseren ble oppfattet som Jupiters representant på Jorden. Til ham ofret embetsmennene når de tiltrådte, og den seirende feltherres triumftog hadde hans hovedhelligdom på Kapitol som mål.

Fra tempelets innvielse i 509 fvt. var det etter etruskisk forbilde delt i tre rom, hvorav det midterste var viet Jupiter Optimus Maximus ('den ypperste og største') og hadde et gammelt leirbilde av ham sittende på en trone med lynstrålen i hånden; de andre to var helliget Juno og Minerva. Skattene som ble oppbevart i tempelet, tilhørte ham. Jupiters særlige prest kaltes flamen dialis, en av de tre flamines majores, som var underkastet en mengde gamle taburegler som ble opprettholdt i historisk tid, enda deres betydning var glemt.