Færøyene

Øyene ble i norrøn tid kalt Færeyjar, som fortsatt er den islandske formen, mens det heter Føroyar [uttalt førjar] på færøysk. Tolkingen av første ledd i navnet har vært omstridt. Men det er nå allment akseptert at det er en vestnorsk form fær, samme ordet som dansk får, 'sau'. Navnet betyr altså 'saueøyene'.

Nasjonalsang er ‘Tú alfagra land mítt’ (‘Du ovfagre landet mitt’).

Færøyene ligger på den undersjøiske fjellryggen mellom Skottland og Island. Øygruppen har triangelform, den måler cirka 130 kilometer fra nord til sør og er rundt 80 kilometer på det bredeste fra øst til vest. Lengste avstand til kysten fra noe punkt på øyene er fem kilometer.

Øyene er oppbygd av 50 til 60 millioner år gamle tertiære vulkanske bergarter som er høyest i nord. Det høyeste punktet på Færøyene er Slættaratindur på Eysturoy, 882 meter over havet. Særlig på vestkysten er det mange høye og loddrette fuglefjell. Jordbunnen består hovedsakelig av grunne lag med morenejord.

Det er en rekke mindre innsjøer på øyene. Den største er Sørvágsvatn på 3,57 kvadratkilometer på Vágar. Vann utgjør totalt 0,5 prosent av arealet. Store vassdrag finnes ikke, men det er mange bekker og små fosser. Færøyene hevder et territorialfarvann på 275 000 kvadratkilometer.

Det er mange fjorder, viker og sund på og mellom de mange og kuperte øyene. Overflaten er utformet av iserosjon og avleiringer fra siste istid. På sør- og østkysten er kystrelieffet mindre dramatisk.

Færøyene ligger i Den nordatlantiske strømmen og har havklima preget av raske værskifter. Vintrene er milde og somrene kjølige. Det er mye nedbør og skydannelser omkring de høyeste fjellene, og det er ofte tåke. Havet fryser ikke til. Bare de innerste fjordarmene kan en sjelden gang være islagte noen få døgn. Det er cirka 280 døgn med nedbør. Årsnedbøren er på omkring 1500 millimeter.

Vegetasjonen preges av gresshei, som i de høyeste partiene går over i en fjellvegetasjon. Lynghei med røsslyng og blåbær er vanlig, og det er en del kratt med einer og vier. Naturlig skog forekommer ikke, og det er store myrlendte arealer. Plantelivet er relativt artsrikt med over 400 arter av karplanter, mer enn 400 arter av moser og omkring 250 arter av lav. Nasjonalblomst er soleihov (bekkeblom).

Opprinnelig fantes det ikke landpattedyr på Færøyene, men mus og rotter kom inn med skip, og hare ble innført i 1850-årene. Færøyponnien er en endemisk underart. På østkysten lever havert (gråsel), og det er mange arter av hval . Vanligst er grindhval og spekkhogger, men også andre delfiner, nise, nebbhval, seihval og blåhval forekommer.

Det er påvist omkring 260 fuglearter. Mange av disse opptrer under trekk og streif. Av vanlige hekkefugler finnes 40 arter, blant annet havhest, lunde, stormsvale, krykkje, lomvi og havlire. Havsule finnes bare på Mykines. Nasjonalfuglen er tjeld.

Det finnes rikelige mengder av kommersielt viktige fiskearter, som torsk, sei, hyse, kolmule og lodde.

Frosk finnes på Nólsoy. Reptiler forekommer ikke. Mange fluer, møll, edderkopper, biller, snegler og mark forekommer opprinnelig, mens iberiasnegl og veps har kommet seg til landet i nyere tid.

• Les mer om Færøyenes geografi.

Færøyenes befolkning er overveiende av norsk avstamning (noen av keltisk), og er etterkommere av norske nybyggere på 800-tallet. Av innbyggerne er 97,5 prosent danske statsborgere. Den største gruppen av utenlandske statsborgere er islendinger. Det bor cirka 90 nordmenn på Færøyene.

Bosetningen ligger ved fjorder og sund med muligheter for fiske og jordbruk. Mer enn 12 000 personer bor i Tórshavn by, og det er nærmere 20 000 personer i hovedstadskommunen. Omkring 90 prosent av befolkningen bor i byer og bygder.

Helsevesenet er godt utbygd. Forventet levealder ved fødsel er per 2011/2012 84,6 år for kvinner og 79,6 år for menn.

Offisielle språk er færøysk og dansk. Færøysk er morsmål, lovfestet hovedspråk og undervisningsspråket på alle skoletrinn.

Cirka 84 prosent av befolkningen tilhører den evangelisk-lutherske folkekirke. Rundt sju prosent tilhører Plymouthbrødrene og om lag fem prosent andre kirkelige retninger. Kristendomsforståelsen er gjennomgående mer pietistisk enn den norske.

• Les mer om Færøyenes befolkning.

Kong Frederik 10. er statsoverhode. I det danske Folketinget har Færøyene to representanter. Etter hjemmestyreloven av 1948 er det utstrakt indre selvstyre på Færøyene. Landets uavhengighet understrekes blant annet av at det har eget flagg og medlemskap i Nordisk Råd siden 1970.

Det nasjonalstatlige preget markeres av et eget parlament, Løgting (Lagtinget), med 33 medlemmer som velges hvert fjerde år. Løgting er sammensatt av fire oftest jevnstore politiske partier. Fra Løgting utgår regjeringen, som ledes av en statsminister. Den danske regjeringens representant kalles riksombudsmann.

Færøyene er inndelt i 30 kommuner. Øygruppen er også inndelt i seks sysler (administrative enheter): Norðoyar, Eysturoy, Streymoy, Vágar, Sandoy og Suðuroy.

Færøyene er representert i enkelte internasjonale organisasjoner, blant annet Den internasjonale hvalfangstkommisjon.

• Les mer om Færøyenes politiske system.

Den tidligste bosetningen var av irske munker, trolig fra omkring år 625. Norsk bosetning, med innslag av irer og skotter, begynte etter år 825. På denne tiden kan de irske munkene ha flyttet videre til Island. De norske landnåmsmennene grunnla en fristat med Alltinget som øverste lovgivende og dømmende myndighet. Det ensidige næringsgrunnlaget samt avhengighet av tilførsler fra Norge styrket de politiske og religiøse båndene dit.

Alltinget ble opprettet i år 900 på halvøya Tinganes ved Tórshavn, og er med sitt nåværende navn Løgting verdens eldste lovgivende forsamling. I 999 kom Sigmundur Brestisson på kong Olav Tryggvasons bud for å forkynne kristendommen.

Færøyenes eldste historie er dårlig kjent, og øyene fikk aldri noen stor betydning i det norske vesterhavsriket. Selvbergingssamfunnet på Færøyene ga ikke grobunn for sterk høvdingmakt. I 1035 ble Færøyene norsk skattland under den norske krone.

Kirkjubøur bispedømme ble opprettet i 1111 og ble underlagt Nidaros erkebispedømme i 1152. Kong Sverre ble fostret opp i Kirkjubøur fra han var omkring fem år gammel og ble satt i prestelære av biskop Roe. Da Sverres mor fortalte ham at han var sønn av den norske kongen Sigurd 2 Munn, dro han til Norge for å kreve sin rett. I Kirkjubøur finnes fortsatt Sverreshulen, en liten grotte der Sverre skal ha lekt som barn.

I 1274, da Yngre Gulatingslov trådte i kraft, ble lagmannen kongelig embetsmann, og Lagtinget ble omdannet slik at det fortsatt hadde rett til å dømme, men ikke til å utforme lover. På 1200-tallet hadde Færøyene og Hjaltland (Shetland) felles lagmann.

Svartedauden omkring 1350 halverte folketallet fra omkring 4000 til 2000. Senere innvandring førte til folkeøkning.

Færøyene fulgte Norge inn i nordiske unioner på 1300-tallet og ble en del av Danmark-Norge. Eksport til utlandet, for det meste av ull og ullvarer, gikk hovedsakelig til Bergen. I 1529 fikk tyske kjøpmenn i Hamburg monopol på handelen med Færøyene og rett til kronens inntekter derfra, noe som førte til utbytting.

I 1709 kom Færøyene under direkte dansk administrasjon som en del av Sjælland stift. Ved Kielfreden i 1814 forble Færøyene i det danske riket. Lagtinget ble lagt ned i 1816.

Omkring 1850 oppsto en nasjonal bevegelse på Færøyene, samtidig med at naturaløkonomisamfunnet gradvis ble omdannet til et pengesamfunn. Fisk ble den viktigste næringen, på bekostning av selvbergingsjordbruk. Etter den danske forfatningsreformen i 1849 fikk Færøyene representasjon i Rigsdagen, og i 1859 ble Lagtinget gjenopprettet. Det danske handelsmonopolet ble opphevet i 1856.

I 1882 stiftet færøyske studenter i København Føroyingafelag, og i 1889 ble et tilsvarende selskap, Føringafelag, stiftet i Tórshavn. På begynnelsen av 1900-tallet ble det reist krav om selvstyre for Færøyene. Politikeren Jóannes Patursson fremsatte i 1906 et krav om at Lagtinget skulle bli et folkevalgt organ med myndighet i lokale saker og rett til utskrivning av skatt. De lokale politiske lederne reagerte med å stifte Sambandspartiet, men Patursson svarte med å stifte Selvstyrepartiet.

Under andre verdenskrig besatte britene (med færøyingenes velvilje) Færøyene 12. april 1940, tre dager etter den tyske okkupasjonen av Danmark. Kontakten med Danmark ble brutt. Dette aktualiserte selvstyrespørsmålet.

I 1946 ble det holdt en folkeavstemning om hvorvidt Færøyene skulle oppløse fellesskapet med Danmark eller få et omfattende lokalt selvstyre. Befolkningen var delt omtrent på midten i dette spørsmålet. Resultatet av forhandlinger med Danmark ble innføring av et utstrakt indre selvstyre. Det ble vedtatt en hjemmestyrelov som ble godtatt av både Rigsdagen og Lagtinget, og i 1948 ble denne sanksjonert av kongen. Færøysk ble godkjent som offisielt språk, en færøysk krone og egne pengesedler ble utstedt, og embetet som lagmann (statsminister) ble gjeninnført.

Da Færøyene ikke kunne godkjenne EFs fiskeripolitikk, ble landet i 1974 stående utenfor EF-avtalen, men fikk året etter gjennomført en særavtale som sikret fiskerieksporten til EF-landene.

I 1990-årene kom Færøyene inn i en økonomisk nedgangstid. Bedrifter gikk konkurs, arbeidsledigheten økte, inflasjonen var høy og utenlandsgjelden steg. Skattene økte og lønnsnivået sank. En større og modernisert fiskeflåte ga kortsiktige gevinster, men pengestrømmen gikk til privat forbruk og offentlige tjenester, ikke til nedbetaling av den lånebaserte investeringsøkningen. Fiskeflåten ble overdimensjonert i forhold til fiskeriressursene og bestemmelsene i FNs havrettstraktat.

Bankvesenet ble hardt rammet, og støttetiltakene fra Danmark førte til en tillitskrise mellom Færøyene og Danmark. I 1998 ble det inngått en avtale om langsiktig tilbakebetaling og delvis ettergivelse av gjeld. De økonomiske forholdene ble bedre og inflasjonen mindre i senere år. Fremdeles er den færøyske befolkningen delt i synet på uavhengighet.

I 2005 åpnet en lov for gradvis utvidelse av færøysk indre selvstyre. Forventinger om at olje og gass kunne avlaste fiskerinæringen og bli en ny bærebjelke i Færøyenes økonomi, var per 2014 ikke blitt innfridd.

• Les mer om Færøyenes historie.

Til tidlig på 1900-tallet var Færøyene et jordbrukssamfunn. De fleste levde av sauehold, kystfiske og fuglefangst. I dag er Færøyene en fiskerinasjon med fiskeforedlingsindustri.

Omkring seks prosent av arealet er oppdyrket, mesteparten til gress. Svært få har jordbruk som eneyrke, men mange driver dette i kombinasjon med andre yrker. Jordbruket domineres av saueavl, og utmark brukes til beite for sauene. På grunn av det milde klimaet kan dyrene gå ute hele året. Fuglefangst spiller en mye mindre rolle i dag enn tidligere.

Fisket er kyst- og havfiske. Halvparten av fangsten tas i færøyske farvann, resten ved Island, Norge, i Nordsjøen og i EU-farvann. Eksporten fra fiskerisektoren utgjør 98 prosent av den totale eksporten. Oppdrettsnæringen er Færøyenes nest største eksportnæring etter fiskeri. Omkring 950 grindhvaler fanges årlig og utgjør cirka 25 prosent av kjøttforbruket på øyene. Importen av olje er betydelig. Den brukes til drivstoff og til omforming til elektrisk kraft.

De viktigste eksportlandene er per 2012 Danmark og Storbritannia med henholdsvis 23,4 og 21 prosent, mens de viktigste importlandene er Danmark og Norge med henholdsvis 42 og 32 prosent.

Sysselsettingen i offentlig sektor er stor, og årlige tilskudd fra Danmark kan opprettholde en stor ikke-tjenesteytende sektor og offentlig administrasjon.

Færøyene har egne færøyske pengesedler, men danske mynter. Sedlene finnes i valørene 50, 100, 200, 500 og 1000 kroner og har samme verdi som danske. Færøyske pengesedler blir sjeldent akseptert i Danmark, men kan vederlagsfritt veksles til danske sedler. På Færøyene blir danske sedler akseptert over alt.

• Les mer om Økonomi og næringsliv på Færøyene.

Det er sjuårig obligatorisk skole for barn i alderen syv til fjorten år. Alle kan fortsette i åttende til tiende klasse. Færøyene har to videregående skoler. I tillegg finnes teknisk skole og handelsskole. Det gis utdanning for sykepleiere, lærere og ingeniører. Folkehøyskolen underviser på færøysk. Universitetet på Færøyene ble opprettet i 1965 og tilbyr studier innen en rekke fagfelt. Videre universitetsutdannelse må tas utenfor Færøyene, for de fleste i Danmark.

Færøyene har to store aviser, Dimmalætting og Sosialurin, som utgis fem ganger ukentlig i Tórshavn. I tillegg kommer noen mindre aviser, en forretningsavis og en ukeavis som utgis i Klaksvík.

Radioselskapet Utvarp Føroya ble grunnlagt i 1957. Alle sendinger er på færøysk. Det statlige TV-selskapet Sjónvarp Føroya ble grunnlagt i 1981, og hadde sin første sending 1. april 1984. Útvarp og Sjónvarp fusjonerte i 2005 til det nye selskapet Kringvarp Føroya. Det finnes også en kristen radiostasjon, Lindin.

Den tidligste diktningen er episke danseviser og ballader fra middelalderen. De synges fremdeles, i en ubrutt tradisjon til den færøyske kvededansen. Visene og balladene ble nedskrevet før midten av 1800-tallet. Her gjorde presten Venceslaus Ulricus Hammershaimb (1819–1909) en betydelig innsats. De 236 bevarte færøyske folkesangene (kvæði) danner grunnlaget for den norske folkevisedansen som ble brakt til Norge rundt år 1900 av Hulda Garborg.

Jens Christian Djurhuus (1773–1853) skrev populære danseviser med motiver fra norsk og færøysk historie. Hammershaimbs arbeid med å fastsette en færøysk skriftform på grunnlag av dialektene førte til en oppblomstring av den færøyske litteraturen i andre halvdel av 1800-tallet. Jens Hendrik Oliver Djurhuus (1881–1948) ble med sin lyrikk i romantisk stil Færøyenes første betydelige dikter. Broren Hans Andrias Djurhuus (1883–1951) skrev lyrikk i folkelig stil.

1900-tallets fremste færøyske forfatter er William Heinesen (1900–1991), som skrev på dansk og fikk Nordisk råds litteraturpris i 1965. Jørgen Frantz-Jacobsen (1900–1938) skrev bare romanen Barbara. Denne regnes som en av de fineste kvinneskildringer i nordisk litteratur.

Sentrale navn i færøysk etterkrigslitteratur er Jens Pauli Heinesen (1932–2011) og Hanus Andreassen (1942–), som i 2000 endret navn til Hanus Kamban. En fin novelleforfatter er Lydia Didriksen (1957–), og Rói Patursson (1947–) er en kjent lyriker.

Den første betydelige færøyske maleren var ekspresjonisten Samuel Joensen-Mikines (1906–1979). Forfatteren William Heinesen var også en merittert tegner og maler. Janus Kamban (1913–2009) var både abstrakt og figurativ billedhogger. Elinborg Lützen (1919–1995) var en kjent grafiker. Ingólvur av Reyni (1920–2005) malte abstrakte bilder. Hans Pauli Olsen (1957–) er en av de mest kjente nålevende skulptørene.

I senere tid har folkesangtradisjonen vært grunnlag for nykomponert musikk. En kjent moderne komponist er Kristian Blak (1947–). Sunleif Rasmussen (1961–) regnes som den fremste færøyske komponisten av klassisk musikk og har som eneste færøying komponert en symfoni (Ólavsøka-kantaten).

Norge har generalkonsulat i Tórshavn.

• Økonomi og næringsliv på Færøyene
• Færøyenes historie
• Færøyenes politiske system
• Færøyenes geografi
• Færøyenes befolkning.

• Faroeislands.fo – offisiell besøksguide
• BBCs faktasider om Færøyene
• CIA World Factbook om Færøyene