Hviterussisk, språk som hører til de slaviske språkene i den indoeuropeiske språkfamilien. Sammen med russisk og ukrainsk hører hviterussisk til de østslaviske språkene. Det tales av ca. 8 mill. i Hviterussland, hvor det er offisielt språk, og i mindre, tilstøtende områder i Litauen, Polen og Russland. Det skrives med det kyrilliske alfabetet.
I hviterussisk blir «bløt» t og d (t', d') til affrikatene ts (ts') og dz (dz'). Ellers finnes det i hviterussisk ingen språklige trekk som ikke deles enten med russiske dialekter eller ukrainsk. Som i sørrussisk og ukrainsk spirantiseres g til h. Sammenfallet av ubetont a og o i a deler språket med sørrussisk. Språkets ordforråd er sterkt påvirket av polsk. De eldste tekstene dateres til 1200-tallet. Hviterussisk var statsspråk i Det litauiske storfyrstedømmet og i den litauiske delen av Det polsk-litauiske samveldet frem til 1697. På 1800-tallet begynte en nyere hviterussisk skriftkultur å vokse frem i Russland. I 1920-årene ble det lagt stor vekt på styrking av språkets egenart og bruksområder. I 1933 ble standardspråket renormert for å ligne på russisk. Hviterussisk har siden vært i tilbakegang. Mens 93,2 % av alle hviterussere i Hviterussland i 1959 anså hviterussisk som sitt morsmål, gjaldt dette 83,5 % i 1979 og 80,2 % i 1989. I perestrojka-tiden ble det derfor krevd styrking av det hviterussiske språket, og i 1990 ble hviterussisk erklært som republikkens offisielle språk. Videre lovgivning har ytterligere styrket språket i senere år.