Libanon, republikk i Midtøsten (Sørvest-Asia). Landet grenser til Syria i nord og øst, og Israel i sør, med en mindre kyststripe mot Middelhavet i vest. Hovedstad er Beirut. Befolkningen er på rundt 4 millioner. Det offisielle språket er arabisk, fransk og engelsk er utbredt.
Libanon er en nasjonalstat av moderne dato, men landets historie strekker seg langt tilbake. Kystområdet var befolket av fønikerne fra ca. 3000 før vår tidsregning. Ruiner i Byblos, Beirut, Saida, Sarafand og Tyr vitner om et rikt kunst- og handelsliv.
Libanon tilhørte lenge det historiske Syria, også som del av det osmanske riket. Landet ble formelt selvstendig i 1941, reelt i 1943. I nyere tid har Libanon gjennomgått både borgerkrig og utenlandsk invasjon, og omfattes også av Midtøsten-konflikten.
Navnet Libanon har semittiske røtter og betyr «hvit» – antagelig en referanse til det snødekte Mount Lebanon. Libanons nasjonalsang er Kulluna lil watan lil 'ula lil 'alam ('Alle sammen, for vårt land, for vårt flagg og vår ære').
Geografi og miljø
Libanon er et lite land på 10.452 kvadratkilometer; på størrelse med Aust-Agder. Kystlinjen mot Middelhavet er på 225 kilometer. Det frodige kystlandskapet i vest og Bekaa-dalen i øst deles av Libanon-fjellkjeden. Mot grensen til Syria ligger Anti-Libanon, med topper på vel 3000 meter og snø fra desember til mai. Det viktigste landbruksområdet i landet er Bekaa-dalen.
Libanon har et typisk middelhavsklima med lange, varme somre og kalde og regnfulle vintre, med betydelig snøfall i fjellene. Hele landet er bebodd, med størst konsentrasjon langs kysten, der også de største byene (Beirut, Tripoli, Saida) finnes.
Omfattende avskoging fant sted allerede i oldtiden, blant annet av sedertreet - Libanons nasjonalsymbol - noe som har medført erosjon. Industri i moderne tid har bidratt til luft- og havforurensing. Det er påvist forekomster av olje og gass i havet. Andre mineralressurser omfatter jernmalm, kalkstein og salt.
Les mer om Naturgeografi i Libanon, Klima og miljø i Libanon og Plante- og dyreliv i Libanon.
Folk og samfunn
Libanon har en sammensatt befolkning, og en høy grad av urbanisering. De fleste innbyggerne (87 %) bor i byer. Den etniske sammensettingen består av arabere (95 %), armenere (4 %), andre (1 %). Libanon har en stor andel gjestearbeidere, særlig fra Egypt og Syria. Landet har 455 000 palestinske flyktninger, hvorav de fleste bor i leire.
Omtrent en fjerdedel av befolkningen er under 15 år; forventet levealder er over verdensgjennomsnittet (75 år). Betydelige sosiale skiller med fattigdom på landsbygda, samt mange års krig, har bidratt til migrasjon og urbanisering. De økonomiske forskjellene mellom rik og fattig økte på 1990-tallet, ca. 28 % av befolkningen lever under fattigdomsgrensen (2009).
Libanon har størst religiøst mangfold i Midtøsten. Landet har 18 offisielt anerkjente religiøse grupper, alle forgreninger av islam og kristendommen, hvorav elleve er kristne.
Les mer om Libanons befolkning og Religion i Libanon.
Stat og politikk
Libanon er en republikk, og har i prinsippet holdt på et flerparti-demokrati, selv om det i perioder ikke er blitt avholdt valg. Grunnloven stammer fra 1926 og det franske mandatstyret, men er endret flere ganger. Domstolene er tuftet på fransk skikk, i tillegg finnes religiøse domstoler som håndterer private forhold.
Libanon er ett av få land med en styreform basert på konsensusmodellen, såkalt konsosiert demokrati. Tanken er at makten skal fordeles proporsjonalt med størrelsen på de mange religiøse grupperingene i landet. Basert på folketellingen av 1932, som viste kristent flertall, ble det besluttet at presidenten skal være maronitt, statsministeren sunni-muslimer, parlamentslederen sjiamuslim og visestatsministeren gresk-ortodoks. Alle 18 grupper ble representert i parlamentet. Taif-avtalen av 1989 endret representasjonen mellom kristne og muslimer til 50-50. Partiene er, med få unntak, knyttet til religion.
I tråd med fordelingsprinsippet er president Michel Suleiman kristen maronitt, statsminister Tammam Salam sunnimuslim og parlamentsleder Nabih Berri sjiamuslim.
Les mer om Libanons politiske system, Libanons internasjonale forbindelser og Libanons forsvar.
Historie
Libanons tidlige historie er vevd inn i Levantens og Midtøstens historie. I oldtiden dominerte den fønikiske sivilisasjonen kysten, senere kom Libanon under blant annet assyrisk, gresk, romersk, egyptisk og osmansk styre. Da det osmanske riket kollapset under den første verdenskrig tok en libanesisk stat form. Frankrike styrte landet etter mandat fra Folkeforbundet fra 1920, sammen med det moderne Syria. Selvstendighet ble utropt i 1941, og landet ble endelig selvstendig i 1943.
Libanon var på den tapende side i den første arabisk-israelske krig 1948. Den palestinske frigjøringsbevegelsen startet sine militære aksjoner mot Israel fra Sør-Libanon på 1970-tallet. Dette medførte represalier mot Libanon, med israelske invasjoner og perioder med okkupasjon. Israel invaderte Libanon på ny 2006.
Libanon opplevde en svært ødeleggende borgerkrig fra 1975–1990. Utløsende faktor var palestinsk tilstedeværelse i landet, samt sosioøkonomiske, politiske og religiøse motsetninger. Syria sendte militære styrker til Libanon under borgerkrigen og fikk stor innflytelse i landet. Styrkene ble først trukket ut etter demokratidemonstrasjoner i 2005. Syria og Iran har bidratt til at sjia-militsen Hizbollah har kunnet bygge seg opp som en vesentlig maktfaktor i Libanon.
Les mer om Libanons historie.
Økonomi og næringsliv
Libanon har begrensede naturressurser, og i den moderne økonomien – særlig utviklet siden 1960-tallet – har bank og finans spilt en vesentlig rolle. Tradisjonelt, helt fra oldtiden, har internasjonal handel vært en viktig næringsvei.
I moderne tid har Libanon og Beirut vært et regionalt kommersielt sentrum. Med en åpen økonomi og et liberalt styresett, samt lave skatter og avgifter, tiltrakk landet seg utenlandske investeringer. Finanssektoren og andre næringer led under borgerkrigen, da kapital og virksomheter ble trukket ut av Libanon. Militsgrupper tok kontroll med ulike deler av landet, inkludert havnene. En omfattende illegal økonomi, med blant annet smugling av narkotika og våpen, blomstret.
Mange års krig påførte infrastrukturen store ødeleggelser, og et omfattende gjenreisingsprogram er iverksatt etter 1990. Dette har bidratt til gjeldsbyrde og budsjettunderskudd. Israels angrep på Hizbollah i 2006 førte til ytterligere ødeleggelser. Spredning av antipersonellminer har ført til at landbruksområder er tatt ut av drift, eller drives med fare for bøndenes liv.
Deler av Libanons økonomi er tett knyttet til Syria, og opprøret der fra 2011 har fått økonomiske konsekvenser også for Libanon.
Les mer om Økonomi og næringsliv i Libanon, Jordbruk i Libanon, Bergverk, industri og energi i Libanon, Libanons utenrikshandel, Samferdsel i Libanon og Mynt, mål og vekt i Libanon.
Kunnskap og kultur
Libanon har en rik kulturarv og et høyt utdanningsnivå som dels reflekterer ulike gruppers forskjellige tradisjonelle tilhørighet: Eksempelvis har den maronittiske befolkningen langvarige bånd til Frankrike, fransk språk og kultur, mens den muslimske befolkningen er mer orientert mot arabiske stater.
Libanon har nære bånd til Vesten. Hovedstaden Beirut er et liberalt kulturelt knutepunkt i Midtøsten, med stor utflytting til Europa, Amerika og Australia. Libanon størst grad av presse- og ytringsfrihet i den arabiske verden. De fleste medier er privateide.
Et av Libanons best kjente kulturminner er de romerske ruinene i Baalbek, Bekaa-dalen, som i mange år var åsted for en internasjonal kulturfestival; gjenopptatt etter krigen – i likhet med mye av det øvrige kulturliv. Blant landets mest kjente kunstnere utenfor Libanons grenser hører forfatterne Amin Maalouf og Khalil Gibran, blant musikerne sangeren Fairuz.
Libanon har en av de høyeste utdanningsnivå og alfabetiseringsgrader i Midtøsten. Skolesystemet er godt utbygd, med et betydelig innslag av private institusjoner. Blant universitetene hører American University of Beirut og Université Saint-Joseph, etablert i 1866 og 1875.
Les mer om Skole og utdanning i Libanon, Massemedier i Libanon, Libanons litteratur, Kunst i Libanon, Musikk i Libanon og Libanesisk teater.
Libanon og Norge
Forholdet mellom Libanon og Norge er i alt vesentlig preget av norsk militær deltakelse i FNs fredsbevarende styrke i landet (UNIFIL), før dette mest gjennom skipsfart. I perioden 1978–1998 deltok vel 23 000 nordmenn i UNIFIL, og Norge bidro med mindre elementer igjen fra 2006. Den militære tilstedeværelsen var foranledningen til at Norge opprettet ambassade i Beirut, og derved til at de bilaterale forbindelsene mellom de to land ble styrket.
Mange FN-veteraner har opprettholdt kontakten med Libanon, og i hovedkvarteret for den norske bataljonen, Ebel es Saqi, markeres årvisst 17. mai med norsk deltakelse. Landsbyen har også et museum som viser tiden norske soldater var i området. I alt mistet 21 nordmenn livet under tjeneste i UNIFIL; flere steder i Sør-Libanon er det minnesmerker over norske soldater. Flere ekteskap ble inngått mellom norske soldater og libanesiske kvinner.
Norske soldater bidro, med offisiell norsk støtte, til humanitært hjelpearbeid i Sør-Libanon. Norge har gjennom flere kanaler ytt humanitær støtte til landet, i senere tid især til palestinske flyktninger gjennom FN. Etter at det er oppdaget forekomster av olje og gass utenfor kysten, har Statoil vist interesse for å engasjere seg.