Rock, kortform av rock'n'roll, samlebetegnelse for de delene av moderne vestlig populærmusikk som har utviklet seg på grunnlag av rock'n'roll-«revolusjonen» i USA i midten av 1950-årene. Det finnes ingen entydig definisjon av begrepet rock, og oppfatningene av hvor vidt det favner, er subjektive og varierende. Se også popmusikk, populærmusikk og rock'n'roll.
Historie
Moderne pop og rock kan trekke sine røtter helt tilbake til populærmusikk tidlig på 1900-tallet. Musikkformer som blues og folk fikk en avgjørende betydning, men også elementer fra jazz har satt sin preg. Rockens begynnelse dateres gjerne til slutten av 1940-årene, da artister som John Lee Hooker og Muddy Waters gjorde seg bemerket for den musikkformen som ble kjent som rhythm & blues.
I 1950-årene ble begrepet rock'n'roll lansert som en betegnelse på den nye sjangeren innen den elektriske musikken. Bill Haley & The Comets regnes som tidlige pionerer. Artister som Elvis Presley, Chuck Berry, Jerry Lee Lewis og Little Richard oppnådde etter hvert stor suksess, og flere av deres låter blir regnet som klassikere. Musikken kunne ledsages av den populære danseformen swing. Sangene var gjerne enkelt oppbygd og tok opp temaer som interesserte ungdom.
1960-årene
1950-årenes rock'n'roll var den første spesifikke ungdomsmusikken, og markerte fremveksten av en egen ungdomskultur. Etter noen år kjølnet den første rockefeberen, og platemarkedet ble delvis overtatt av en nokså konvensjonell «slager»-musikk. Fornyelsen innen rocken kom i begynnelsen av 1960-årene, dels i USA med bl.a. The Beach Boys og The Byrds, men først og fremst i Storbritannia, med grupper som The Beatles, The Animals, The Rolling Stones og The Who. De begynte med å spille egne versjoner av amerikanske blues- og rock'n'roll-sanger, men mange laget etter hvert egen musikk, som til dels fikk et britisk preg med elementer fra music hall-tradisjonen og folkelig, urban musikk. Dette er svært tydelig hos en gruppe som The Kinks. Mange av de britiske gruppene slo an i USA og medvirket til en ny oppblomstring av den amerikanske rocken, og utviklingen har siden vært preget av en stor grad av gjensidig påvirkning mellom USA og Storbritannia.
I andre halvdel av 1960-årene, under inntrykk av bl.a. Vietnamkrigen og hippiebevegelsen, skjedde det en utstrakt eksperimentering innen rocken. Den ble mer komplisert og mangfoldig, noe The Beatles' album Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band (1967) er et eksempel på. Dette hang dels sammen med at musikerne utviklet seg, med gitarvirtuoser som Eric Clapton og Jimi Hendrix i spissen, og dels med at ny teknologi åpnet for nye muligheter. Tilsvarende ble tekstene, som inntil da i stor grad hadde vært enkle parafraser over temaet forelskelse og ungdomskjærlighet, langt mer varierte, ofte inspirert av mer seriøs lyrikk. Bob Dylan var en pioner på dette området. Borgerrettighetsbevegelsen i USA spilte også en stor rolle, og soulmusikken vokste frem som en sentral retning.
1970-årene
Fra omkring 1970 skjedde det en stadig sterkere oppsplitting i til dels svært ulike sjangere. Den «tyngste» rocken, med grupper som Led Zeppelin, utviklet seg til heavy metal, mens andre grupper, f.eks. Pink Floyd og Genesis, utviklet en kompleks, klassisk inspirert «symfonisk» rock. En del artister eksperimenterte med teatralske effekter som sminke og outrerte kostymer; fremst blant disse såkalte glam- eller glitterrockerne var David Bowie. Soulmusikken gled over i disco, mens funkmusikken vokste frem, sterkt inspirert av James Brown. Stevie Wonder framsto som en viktig nyskaper, bl.a. gjennom sin bruk av de nye synthesizerne. Andre pionerer i bruken av moderne elektronikk og datateknologi var gruppen Kraftwerk, som har betydd mye for rap-, house- og techno-musikken. Disse nye maskinene innebar imidlertid også at mye av musikken fikk et glatt, upersonlig preg. Punkrocken, som oppstod i Storbritannia omkring 1976, var et opprør mot alt dette, og representerte en vitamininnsprøytning til tross for sine snevre musikalske rammer. En annen viktig fornyelse kom i form av reggae, personifisert av Bob Marley, som ble rockens første superstjerne fra den såkalte tredje verden.
1980-årene
1980-årene ble kanskje først og fremst kjennetegnet av at rocken ble «voksen». Et utall stilretninger blomstret side om side, dels filtret inn i hverandre. To nokså marginale retninger som trosset mange spådommer og vokste seg store, var heavy metal og rap. Countrymusikken gjennomgikk en fornyelse, riktignok til en viss grad på bekostning av sitt særpreg, og fikk enda større utbredelse. Ellers oppstod world music, verdensmusikk, som et temmelig uklart begrep, i et forsøk på å kategorisere musikk fra, eller sterkt påvirket av, andre deler av verden enn Nord-Amerika og Vest-Europa. At disse nye impulsene har vært til berikelse, er Paul Simon ett av mange eksempler på. Blant de største navn i 1980-årenes rock må ellers nevnes Bruce Springsteen, Dire Straits, U2 og R.E.M..
En av de største begivenhetene i 1980-årenes rock var Live Aid-konsertene i 1985, med Bob Geldof som initiativtaker. Han fikk en imponerende samling av verdensberømte artister til å stille opp i solidaritet med de sultrammede i Afrika, og mange har siden fortsatt å engasjere seg i ulike veldedighets- og solidaritetssammenhenger. Dette var naturligvis ikke nytt, men med Live Aids globale omfang fikk det helt nye dimensjoner.
Teknologien fortsatte å utvikle seg, og 1980-årene ble preget av musikkvideoens fremvekst, både som markedsføringsredskap og som et kunstnerisk uttrykksmiddel. Mange av tiårets superstjerner visste å benytte det nye mediet, bl.a. Michael Jackson, Madonna og Prince. Denne forbindelsen mellom musikk og bilder er blitt stadig tettere de senere årene, og den gir seg også utslag i bruken av rockemusikk i filmer og en samkjørt markedsføring av filmen og albumet med filmmusikken.
Etter 1990
I 1990-årene kom det en oppblomstring av nye sjangere, f.eks. house, techno, triphop, jungle og drum'n'bass, som i stor grad er basert på lydmanipulasjon ved hjelp av maskiner. Grunge ble lansert som en revitalisering av den mer tradisjonelle rocken, med grupper som Nirvana og Pearl Jam. Disse betegnelsene er imidlertid minst like lite entydige som de fleste andre på området. Mange av de nye gruppene, f.eks. Oasis og Blur, trakk sterke veksler på materiale fra sine forgjengere. En rekke av disse forgjengerne er for øvrig fremdeles høyst aktive inn i det nye årtusenet, og samler et publikum som består av flere generasjoner. Nevnes kan Bob Dylan, The Rolling Stones og Neil Young.
Rocken er altså ikke lenger forbeholdt ungdommen, selv om de nyeste stilretningene nok fremdeles er deres domene. I all sin forvirrende mangfoldighet er den et resultat av at folkemusikktradisjoner fra Afrika og Europa havnet i Nord-Amerika, utviklet seg og møttes. Etter hvert har den spredd seg over det meste av kloden, og er utvilsomt verdens mest utbredte musikkform. På godt og ondt er den det moderne vestlige samfunnets fremste kulturelle uttrykksform.
Rock i Norge
Rockemusikken kom til Norge i kjølvannet av rock'n'roll-revolusjonen i USA og Storbritannia i slutten av 1950-årene. Artistene og plateutgivelsene var i stor utstrekning kopier av de utenlandske forbildene. Blant de toneangivende gruppene i 1960-årene var The Beatniks, Vanguards og The Pussycats, som for det meste sang på engelsk. Også 1970-årenes progressive rockgrupper, f.eks. Junipher Greene, Aunt Mary og Popol Ace, uttrykte seg på engelsk, mens norsk språk lenge var forbeholdt den mer tradisjonelle slager- og popmusikken. Flere utøvere hadde imidlertid et bein i hver «leir», f.eks. New Jordal Swingers og Jahn Teigen. Norsk rock fostret raskt en rekke dyktige musikere, men naturlig nok var uttrykket sterkt preget av musikkformens anglo-amerikanske utgangspunkt.
Fra midten av 1970-årene ble det etter hvert akseptabelt å synge på norsk, og det ble også eksperimentert med elementer fra folke- og gammeldansmusikk. Den fremste pioneren for rock på norsk var nok «trønderrockeren» Åge Aleksandersen. Ellers var det mange som hentet inspirasjon fra den svenske progressive musikkbevegelsen og fra britisk folkrock.
I kjølvannet av Woodstock-festivalen i 1969 og Isle of Wight-festivalen i 1970 ble det satset på festivaler og store utendørskonserter i Norge også. Kalvøyafestivalen i Sandvika ble arrangert første gang i 1971 og siste gang i 1997, Ragnarock gikk av stabelen i Holmenkollen 1973/74 og på Ullevål stadion i 1975, og Norwegian Wood i Oslo og Quart-festivalen i Kristiansand startet begge opp i 1992 og har vokst seg større år for år. Dessuten arrangeres det en mengde store og små festivaler rundt om i landet. Bl.a. er bluesmiljøet i Norge svært aktivt i så måte, og Notodden Bluesfestival, som ble avholdt første gang i 1988, er den største i Skandinavia.
Begynnelsen av 1980-årene var preget av sterk påvirkning fra britisk punk og new wave, med grupper som Stavangerensemblet, Kjøtt, Raga Rockers, De Press, The Aller Værste!, Can Can og The Monroes. Sistnevnte ble forsøkt lansert i utlandet, uten særlig hell. Bedre gikk det med a-ha, som med sin melodiøse poprock fikk et stort internasjonalt gjennombrudd i 1985.
Utviklingen siden har fortsatt å reflektere det som skjer internasjonalt, med en rik flora av stilretninger og blandingsformer. Blant grupper som har vært fremtredende i nyere norsk rock kan nevnes DumDum Boys, deLillos, Mercury Motors, The September When, Bel Canto, Dance With a Stranger, Velvet Belly, Seigmen, CC Cowboys, Hellbillies, D.D.E., Clawfinger, Motorpsycho, Briskeby, Turboneger, Madrugada og Kaizers Orchestra. Særlig de tre sistnevnte har også fått et publikum i flere europeiske land. Dette gjelder i høyeste grad også flere grupper innen black metal, en stilretning der norske utøvere som Dimmu Borgir og Satyricon er blant de helt store navnene. Internasjonal oppmerksomhet er ellers blitt dyktige popartister som Lene Marlin og Sondre Lerche til del, foruten elektronikaduoen Röyksopp og den samiske «verdensmusikeren» Mari Boine.
Blant soloartistene er det flere som nyter høy anerkjennelse både hos publikum og kritikere, f.eks. Anne Grete Preus, Lynni Treekrem, Jonas Fjeld, Bjørn Eidsvåg, Sigvart Dagsland, Jørn Hoel, Steinar Albrigtsen, Unni Wilhelmsen, Bertine Zetlitz, Thomas Dybdahl og Maria Mena. Nevnes må også et knippe veletablerte artister som vanligvis kalles visesangere, men som sjangermessig favner videre, nemlig Kari Bremnes, Jan Eggum, Lillebjørn Nilsen, Halvdan Sivertsen, Øystein Sunde og Ole Paus.
De senere årene har rocken også fått anerkjennelse av myndighetene, i form av, riktignok begrensede og omdiskuterte, bevilgninger til klubb- og kursvirksomhet, festivaler o.l.