Hjernesvulst er betegnelsen på alle typer svulster inne i hodeskallen (kraniet), det vil si i hjernen, hjernehinnene eller den intrakranielle delen av hjernenervene. Svulstene kan være godartede eller ondartede og behandling og prognose varierer mye med type svulst.
Det finnes en lang rekke svulsttyper (over 130), hvorav mange er sjeldne.
Primære hjernesvulster oppstår i hjernen, mens sekundære svulster har spredd seg fra kreft i et annet organ. De primære svulstene klassifiseres etter WHOs klassifikasjon for svulster i sentralnervesystemet.
Den hyppigste formen for hjernesvulst er hjernemetastaser (sekundære hjernesvulster), det vil si spredning (metastasering) til hjernen fra kreft som har oppstått i andre organer i kroppen. Av og til kan hjernemetastasene gi symptomer før man merker noe til den primære svulsten. Metastaser i hjernen stammer oftest fra karsinomer, det vil si fra svulster som er utgått fra epitel. De vanligste utgangspunktene for hjernemetastaser er lungekreft, brystkreft, melanom, nyrekreft, tarmkreft og gynekologisk kreft. Testikkelkreft kan også spre seg til hjernen.
De primære hjernesvulstene oppstår inne i hodeskallen. De vanligste vokser i og ligner nervesystemets støttevev (gliaceller) og kalles gliomer. Den vanligste formen for gliomer er astrocytomer. Disse kan ha ulike alvorlighetsgrader. Noen astrocytomer vokser langsomt over mange år, mens andre vokser svært raskt og har et aggressivt sykdomsbilde.
En annen vanlig form for hjernesvulst har utgangspunkt i hjernehinnene (meningene) og kalles meningeom. Rent språklig vil noen mene at disse ikke er hjernesvulster siden de utgår fra hinner og ikke hjernens bestanddeler, men de blir likevel oftest omtalt som hjernesvulster.
Hjernesvulster som utgår fra hypofysen (hjernevedhenget), kalles hypofysesvulst, og svulster fra hjernenerver kalles nevrinom eller schannom. Nevrinomer går vanligvis ut fra høre-balansenerven, såkalt acusticusnevrinom.
Hos barn oppstår andre typer svulster enn dem man ser hos voksne. Hjernesvulster hos barn går ofte ut fra umodne nerveceller og kalles da embryonale svulster. Medulloblastom, som oftest oppstår i lillehjernen, sees spesielt hos barn. Noen former for ependymom finnes også spesielt hos barn, oftest i fjerde ventrikkel (se hjerne). I tillegg til de ovennevnte finnes det en lang rekke typer som forekommer sjeldnere.
Vekstmønsteret og cellebildet har betydning for hvorvidt svulstene er godartede eller ondartede. Godartede svulster vokser ofte langsomt med en tydelig avgrensing fra omgivelsene. Ondartede svulster vokser raskere og vokser inn i omgivende vev, det vil si øvrige deler av hjernen og hjernehinnene. Hjernesvulster sprer seg seg nesten aldri til andre organsystemer.
Etter det mikroskopiske utseendet på svulstcellene og genetiske og molekylære markører i vevet deles de fleste hjernesvulstene inn etter en prognosegradering fra WHO grad 1 til 4. Grad 1 er mest langsomtvoksende og godartet. Graden av malignitet (ondartethet) øker med grad 2, 3 og 4. WHO Grad 4 astrocytom og glioblastom, er hurtigvoksende, dårlig avgrenset mot omkringliggende hjernevev, og tilbakefall ses ofte relativt raskt etter primærbehandling med kirurgi, strålebehandling og cellegift.
I Norge oppdages det omtrent 360 nye tilfeller av primære hjernesvulster hvert år. Hjernesvulster kan oppstå i alle aldre. Med økende bruk av bildediagnostikk oppdages stadig flere godartede, små svulster.
De aller fleste hjernesvulster oppstår sporadisk og tilfeldig, uten at den rammede har spesielle risikofaktorer. Hjernesvulst er sjelden arvelig, men det finnes noen få sjeldne tilstander som øker risiko for enkelte typer hjernesvulst (for eksempel multippel endokrin neoplasi, Li Fraumeni, nevrofibromatose og von Hippel Lindau). Eksponering for ioniserens stråler, som tidligere strålebehandling er en felles risikofaktor for alle hjernesvulster. Gliomer er vanligere hos menn og forekomst stiger med alder, mens meningeom er vanligere hos kvinner. Overvekt og progesteronbehandling, for eksempel som ledd i kunstig befruktning (IVF) er risikofaktorer for meningeom, men risiko er likevel lav. Risiko for gliom synes å være lavere ved sesongallergi/atopi, uten at man vet hvorfor. Det er ikke vist at kosthold, bruk av mobiltelefon, rusmidler eller eksponering for elektromagnetisk stråling påvirker risiko for hjernesvulst.
Symptomene ved en hjernesvulst avhenger av hvilket område svulsten utgår fra. De avhenger også av størrelsen og veksthastigheten på svulsten og i hvor stor grad den forårsaker et forhøyet hjernetrykk. Ved langsom veksthastighet rekker hjernen å tilpasse seg og eventuelt flytte på funksjoner, såkalt plastisitet, og svulstene kan vokse seg store før de gir symptomer. Ved rask vekst vil symptomene komme tidligere.
Hjernevevet som ligger omkring svulsten blir ofte ødelagt eller sammenklemt. Fordi hodeskallen gjør at hjernen nærmest ligger i en lukket boks, vil prosesser som krever plass inne i skallen, også over tid gi økt trykk inne i hodet. Dette er uavhengig av om svulsten er godartet eller ondartet. Forhøyet hjernetrykk kan gi hodepine. Den er oftest en nokså konstant pressende hodepine som kan være ledsaget av kvalme og brekninger, og som kjennes ut som den sitter «i hele hodet». Likevel er hodepine sjelden det første symptomet ved hjernesvulst.
Hjernesvulster som rammer storehjernen og påvirker hjernebarken der kan gi anfall med bevissthetsforandringer eller kramper (epilepsi). Epileptiske anfall kan også en sjelden gang arte seg som anfall med luktopplevelser, anfall med angstopplevelser eller andre sensoriske fenomener som lysglimt, eller lydopplevelser. Hos pasienter som opplever epileptiske anfall for første gang er det derfor vanlig å undersøke hodet med MR for å se om en hjernesvulst kan være årsaken. Dersom MR er normal bør MR ofte gjentas om noen måneder da svært små hjernesvulster kan overses på første MR.
Det kan forekomme taleforstyrrelser (dysfasi). Dette kan arte seg som utydelig, snøvlete tale (dyartri) eller redusert evne til å finne riktige ord (motorisk dysfasi), eller at pasienten har problemer med å forstå og planlegge tale (sensorisk dysfasi). Kombinasjoner kan ofte forekomme.
Personlighetsforandringer, kognitiv svekkelse eller psykiske forandringer forekommer også, men ikke hos alle.
Svekkelse eller lammelse av forskjellige muskler kan opptre i en arm, et bein eller i hele den ene siden av kroppen, avhengig av hvor i hjernen svulsten befinner seg. Ved svulster lokalisert til lillehjernen har pasienten ofte dårlig styring over muskelfunksjonene slik at gangen blir ustø og klossete og balansen dårlig.
Dersom bildediagnostikk har gitt mistanke om hjernesvulst blir det oftest henvist nærmeste nevrokirurgisk avdeling for vurdering. Dersom behandling er nødvendig vil primærbehandling oftest være kirurgisk. I mange tilfeller kan man fullstendig fjerne (operere bort) en hjernesvulst, for eksempel et meningeom. Utsiktene til helbredelse er da ofte meget gode. Andre ganger er det ikke mulig å fjerne hele svulsten, for eksempel hvis den ligger i et område som anatomisk sett er vanskelig å nå, eller den vokser på en måte som gjør at den er vanskelig å avgrense mot friskt hjernevev (infiltrerende vekst). Tilbakefall kan da komme og kreve mer behandling senere.
Cellegift og strålebehandling har effekt på flere typer hjernesvulst, og tilleggsbehandling med strålebehandling og eventuelt også cellegiftbehandling gis der det er stor risiko for tilbakefall etter kirurgi, for eksempel ved hjernemetastaser og hos mange pasienter med gliom.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.