CT-undersøkelse er en medisinsk undersøkelse som lager bildesnitt av en kroppsdel. Bildesnittene settes sammen slik at man får en tredimensjonal fremstilling av kroppsdelen. CT er mye brukt på sykehus og røntgeninstitutter. CT-undersøkelser tas gjerne ved mistanke om hjerneslag, beinbrudd, kreft eller tette blodårer i hjertet eller beina.
For å lage bildesnittene sender CT-maskinen røntgenstråler gjennom kroppen. Stråledosen ved CT er større enn ved vanlig røntgenundersøkelse.
For å tolke en CT-undersøkelse må man vite hvordan ulike organer og vev svekker røntgenstrålene. Dette kalles røntgentetthet (attenuasjon). På bildesnittene representerer gråtoner ulik grad av røntgentetthet. Luft og gass er minst røntgentette og ser svarte ut, mens beinvev og metall er mest røntgentett og lyser hvitt på bildene.
Med tynne snitt, under 1 millimeter tykke i flere plan, kan man bla seg gjennom hele det undersøkte området. Legen ser etter områder som avviker fra et forventet normalt område.
Hver undersøkelse har et eget navn avhengig av hvilke organ som undersøkes og hvilken problemstilling som skal løses. Noen navn på vanlige CT-undersøkelser er:
For å forsterke forskjellene mellom ulike vev kan CT-undersøkelsen gjøres med røntgenkontrastmidler. Med kontrastmidler kan man for eksempel få blodårene til å bli tydeligere. Bildeopptaket tilpasses hvor og når kontrastmiddelet er gitt, slik at man kan gjøre målrettede analyser. Avhengig av hva som undersøkes og hvilket kontrastmiddel som brukes, kan middelet sprøytes inn i en blodåre (vanligvis en vene) eller drikkes.
Avanserte undersøkelser kan måle kontrastopptak i et organ for eksempel hjernen hos pasienter med hjerneslag.
Bildefremstilling med CT og MR er ofte sammenlignbar. Fordeler ved MR er at man ikke bruker radioaktive stråler og at man får bedre bilder ved undersøkelser av hjernen, blodårene og muskel- og skjelettsystemet. Samtidig tar MR-undersøkelsen mye lengre tid enn CT, og mange pasienter misliker å ligge inne i en trang MR-trommel. Det sterke magnetfeltet i MR-maskinen gjør det vanskelig å undersøke pasienter med metall i kroppen, for eksempel pacemaker.
Strålebelastningen på pasient er mye høyere ved bruk av CT enn med tradisjonelle røntgenundersøkelser. CT blir vanligvis ikke brukt ved graviditet.
Utstrakt bruk gjør at CT utgjør en vesentlig del av strålebelastningen i befolkningen. Det er en pågående diskusjon om hvor farlig dette er og om hvordan man kan redusere strålebelastningen, men samtidig beholde bildekvaliteten.
Prinsippet for CT-undersøkelser. En røntgenstrålekilde og detektor roterer rundt pasienten. Samtidig flyttes pasienten i forhold til strålefeltet. En datamaskin analyserer røntgenstrålene som mottas av detektoren etter å ha passert gjennom pasienten, og konstruerer tredimensjonale bilder.
I en CT-maskin er det et røntgenrør som sender røntgenstråler gjennom kroppen. Røntgenstrålene fanges opp av røntgendetektorer på andre siden av kroppen. Røntgenrøret og -detektorene roterer svært hurtig omkring pasienten under bildeopptaket. Pasienten ligger på et bevegelig bord. Pasientbordet beveger seg inn i CT-maskinen mens røntgenrøret roterer. På den måten sendes røntgenstrålene gjennom kroppen i et spiralmønster.
Røntgenstrålene blir svekket på vei gjennom vevene. Ulike vev svekker strålene i ulik grad. Beinvev og fremmedlegemer av metall svekker strålene i størst grad og blir hvite på CT-bilder, mens luft som i lungene i liten grad svekker strålene og blir svart på bildet.
Når røntgenrøret roterer, vil røntgenstrålene sendes gjennom kroppen fra mange ulike vinkler, og signalene blir lagret og behandlet av en datamaskin. Deretter bygges det opp et bilde i tre dimensjoner som gjør det mulig å skille vev og organer fra hverandre. Bildene er skarpe. Med CT kan man i løpet av sekunder få undersøkt store områder av kroppen. Det skyldes stor bredde på opptaket og at man bruker inntil to røntgenrør samtidig. Vevstettheten oppgis i Hounsfield-enheter eller CT-tall.
Ideen til prinsippet som ligger til grunn for CT-undersøkelser ble i 1967 fremkastet av den britiske ingeniøren Godfrey Hounsfield. Den praktiske utforming skjedde i samarbeid med røntgenologene James Ambrose og Louis Kreel, og i 1971 var den første computertomografen konstruert.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.