Walter Pater

Walter Pater
Født		4. aug. 1839[1][2][3][4] Shadwell
Død		30. juli 1894[1][2][3][4] (54 år) Oxford[5]
Beskjeftigelse		Kunsthistoriker,[6] skribent,[7] romanforfatter, professor, litteraturkritiker,[8] essayist,[8] kunstkritiker[8]
Utdannet ved		Brasenose College The Queen's College Enfield Grammar School
Søsken		Clara Pater
Nasjonalitet		Det forente kongerike Storbritannia og Irland
Gravlagt		Holywell Cemetery
Morsmål		Engelsk
Språk		Engelsk[9]
Utmerkelser		Taylorian Lecture
Periode		1800-tallet, viktoriatiden
Viktige verk		Marius the Epicurean
Walter Pater på Commons

Walter Horatio Pater (født 4. august 1839, død 30. juli 1894) var en engelsk essayist, romanforfatter og skrev om billedkunst og litteratur.

Pater utga fra 1866 i Westminister Review med flere tidsskrifter et antall kunst- og litteraturhistoriske artikler etter en studiereise til Italia i 1869, hovedsakelig fra renessansens kulturverden, under tittelen Studies in the History of the Renaissance (1873, nye og utvidete utgaver 1877 og 1888). Blant hans øvrige arbeid er Marius the Epicurean (1885, en psykologisk roman fra Marcus Aurelius' tid), Imaginary Portraits (1887, filosofiske noveller) samt fire essaysamlinger. Han hentet sin filosofiske inspirasjon fra førsokratikerne og Epikuros, og koblet disse med samtidens evolusjonsteori, og kan bli betraktet som en ren estetisk livsoppfatning som i Storbritannia fikk gjennomslag hos forfattere som blant annet John Addington Symonds, Coventry Patmore, Oscar Wilde og George Moore. Hans samlede verker, Collected Works, ble utgitt i ti bind i tiden 1919-1921.^[10]

Pater ble født i Stepney i Londons East End som den andre sønnen til Richard Glode Pater, en lege som hadde flyttet til London tidlig på 1800-tallet og fungerte som doktor for fattige. Hans far døde mens han fortsatt var liten og familien flyttet da til Enfield i Middlesex hvor han begynte på stedets gymnas.

I 1853 ble Pater sendt til en skole i Canterbury hvor Canterburykatedralens skjønnhet gjorde et voldsomt inntrykk som forble hos ham resten av livet. Som skolegutt leste han John Ruskins Modern Painters, som bidro til hans livslange tiltrekning for studiet av kunst og ga ham en smak for velformulert prosa. En utmerkelse ved skolen førte til at han kunne fortsette i 1858 ved Queen's College ved University of Oxford.

Som student av lavere grad var han en sky lesehest med få venner. Akademikeren Benjamin Jowett merket seg hans potensial og tilbød ham privatundervisning. I Jowetts klasser var imidlertid Pater en skuffelse. Han tok literae humaniores (studiet av klassikerne) i 1862. Som gutt han omfavnet tanken om å gå inn i kirken, men ved universitetet hadde hans tro på kristendommen blitt rystet og tenkte deretter å bli en prest i den unitariske kirke, men til tross for hans tiltrekkelse for kirkens rituelle og estetiske elementer, mistet han interessen for troen og oppga prestegjerningen. Etter utedannelsen ble han ved Oxford og underviste i klassiskerne og filosofi for private studenter. Hans år med lesning og studier betalte seg: han ble tilbudt et medlemskap ved Brasenose College i Oxford på grunnlag av hans egenskap å forelese i moderne tysk filosofi og han slo seg ned med tanke på en akademisk karriere.

Dannelsesreiser til kontinentet, kombinert med muligheter for utvidede studier og forelesninger ved Oxford betydde at Paters distraksjoner økte betydelig. Han ble akutt opptatt av kunst og litteratur, og begynte å skrive artikler og anmeldelser. Det første som ble utgitt var et essay om poeten Samuel Taylor Coleridge i 1866 i Westminster Review. Noen få måneder senere kom hans essay om den tyske historikeren Johann Joachim Winckelmann, også i samme tidsskrift (1867). I det påfølgende året kom hans fintfølende studie av «Aesthetic Poetry», om William Morris og de litterære prerafaelittene, i Fortnightly Review, og som ble etterfulgt av essayer om de italienske renessansemalerne Leonardo da Vinci, Sandro Botticelli, Pico della Mirandola og Michelangelo. Disse fire siste ble samlet, sammen med andre tilsvarende tekster, i hans Studies in the History of the Renaissance (1873), omdøpt til The Renaissance: Studies in Art and Poetry i andre utgave og påfølgende utgivelser. Hans essay om Leonardo inneholdt hans omtalte drømmeri om maleriet Mona Lisa, og hans essay om Botticelli bidro til å gjenoppvekke interessen for denne store maleren.

Hans kortfattede «Conclusion» til The Renaissance ble hans mest innflytelsesrike utgivelse. Det inneholdt kjernen av hans estetiske filosofi som fremmet en kultivering av heftig reseptivitet til skjønnhet og til sensasjonens øyeblikk, i livet, kunsten, musikken og litteratur, men sier ingenting i støtte for Ruskins framhevelse av kunst som kilde for moral eller sosial oppbyggelse. Nå var han blitt sentrum for en liten, men begavet sirkel i Oxford (han underviste Gerard Manley Hopkins og Oscar Wilde) og fikk respekt i Londons litterære verden og hinsides. Flere av pre-raphaelittene var blant hans venner.

I 1874 mistet han i siste liten et tidligere løfte om et protektorskap (overoppsyn av studenter) av hans tidligere mentor Benjamin Jowett, lektor av Balliol College ved Universitetet i Oxford. Grunnen til den overraskende helomvendingen har vært et mysterium fram til ganske nylig da det dukket opp nedtegnelser som dokumenterte en affære med en nitten år gammel student, William Money Hardinge. Studenten hadde fått ufortjent oppmerksomhet som et resultat av hans frimodige homoseksualitet og blasfemiske dikt.^[11] Mange av Paters verker hadde fokus på mannlig skjønnhet, vennskap og kjærlighet, enten på et platonisk vis eller i et mer direkte fysisk vis.^[12]

Pater ble deretter en kandidat for et professorat i poesi ved et annet fakultet i Oxford, men trakk seg fra konkurransen i kjølvannet av personlig kritikk, delvis fremmet av W. H. Mallock i en satirisk nøkkelroman kalt The New Republic (1878) hvor blant annet Walter Pater ble avbildet som stereotypisk feminin engelsk litterat.

Bevisst på hans voksende innflytelse og oppmerksom på at hans ovennevnte «Conclusion» kunne bli feiltolket som umoralsk forsøkte Pater på å klargjøre og gi eksempler på sine tanker med skjønnlitterære virkemidler. I hans filosofiske roman Marius the Epicurean (1885) med handling fra romertidens Roma. Han viser, med utførlig intellektuell og poetisk innlevelse, men av liten berettende interesse, sitt ideal for estetisk liv, hans filosofi om skjønnhet herdet av askese, og hans teori om den stimulerende effekt av å strebe etter skjønnhet som et ideal i seg selv. Romanens begynnelse og avsluttende episoder avslører hans fortsatte nostalgi for en atmosfære, ritualer og fellesskap for den religiøse tro som han hadde tapt.

I 1887 utga han sin andre roman, Imaginary Portraits, bestående av fire psykologiske studier av fiktive figurer i historiske omgivelser, hver av dem var delvis skjulte selvportrett. Denne formen for «oppdiktede portrett» var en egen litterær sjangre som han kom til å spesialisere seg på. Her undersøkte han spenningene mellom intellekt og følelse, askese og estetikk, sosial skikker og umoral, som økende komplekse. Det lå underforståtte advarsler mot å forfølge intellektuelt det ekstreme i henhold til det estetiske eller sanselige. Et tredje portrett, «Sebastian van Storck», var en kraftfull kritikk av filosofisk solipsisme (jeget er det eneste som eksisterer), og er kanskje hans fremste skjønnlitterære stykke.

Appreciations, with an Essay on Style (Vurderinger, med et essay om stil) ble utgitt i 1889 og med en revidert andre utgave året etter. Dets forord argumenterte for en subjektiv, impresjonistisk reaksjon på kunst og litteratur i motsetning til den mer tørre, mer objektive og noe mer moralistiske kritikk som ble praktisert av Matthew Arnold (1822–1888) og andre. Paters undertrykkelse i den reviderte utgaven av hans fine essay om «Aesthetic Poetry» antyder imidlertid enten en økende konservatisme fra hans del, eller kanskje mer sannsynlig en økende forsiktighet i henhold til en fiendtlig kritikk fra et samfunn som var skremt av hans rykte som «hedonist».

I 1893 kom han med sitt akademiske verk om Platon og platonismen som også omfattet et sympatiske studie av antikkens Sparta, og året etter utga han den delvis selvbiografiske boken Imaginary Portrait, The Child in the House. Hans sinnelag begynte på denne tiden å oppholde seg ved den religiøse interessen hadde som ung. De som mente å kjenne ham best mente at om han hadde levd lengre ville han ha forfulgt sin ungdommelige forsett om å bli geistlig. Det var sannsynligvis ønsketenkning. Hans siste skrifter peker heller mot en fornyet interesse for gotiske katedraler, utløst av en gjentatte reiser til nordlige Europa sammen med sine søstre som han da levde sammen med i nordlige Oxford. Walter Pater døde i en trapp på fakultet av hjertesvikt frambrakt av reumatisk feber da han var 55 år gammel. Han ble gravlagt ved gravlunden Holywell i Oxford.

Walter Paters Greek Studies, med dens poetiske drømmeri over Hippolytus, og hans Miscellaneous Studies, ble samlet posthum i 1895. Sistnevnte inneholdt ytterligere to selvavslørende Imaginary Portraits. Hans uferdige roman Gaston de Latour kom også ut posthum i 1896, produktet av en voksende interesse i hans senere år for fransk filosofi, historie, litteratur og arkitektur; og hans essays fra avisen The Guardian trykket privat i 1897. En samlet utgave av Paters verker ble utgitt i 1901 og ble hyppig trykket i nye opplag fram til slutten av 1920-tallet.

Mot slutten av hans liv fikk Paters forfatterskap en betydelig innflytelse. De prinsippene som kom til å bli betegnet som Aesthetic Movement – Den estetiske bevegelse kan delvis spores tilbake til ham, og hans effekt var delvis merkbar på en av bevegelsens ledende skikkelser, Oscar Wilde. En del av de tidlige modernister som Marcel Proust, Andre Gide, og W.B. Yeats beundret hans forfatterskap og hans innflytelse kan bli sporet i de subjektive, bevissthetsstrøm-romaner fra tidlig på 1900-tallet. Idealister har funnet, og vil alltid finne, inspirasjon i hans ønske om «alltid brenne med denne harde, edelsteinlignende flamme», og i hans bestrebelse på å finne «den høyeste kvalitet» i «øyeblikk som passerer».

Walter Pater var høyt beundret for sin prosastil som han strebet å gjøre verdig hans egne estetiske idealer, og han gjorde store anstrengelser i å korrigere sine tekster. «Jeg har kjent skribenter av alle typer, men ingen hvor arbeidet med komposisjonen ble gjort med slike fødselssmerter og sjelekval som det var med Pater,» skrev Edmund Gosse som også beskrev Paters metode for komposisjon: «Så bevisst var han av modifikasjoner og tillegg som ville inntre at han alltid skrev på linjert papir og etterlot hver andre linje åpen».^[13] Som et resultat var Paters stil, ordnet og ettertenksom i tonen som den var, i ordene til G. K. Chesterton, et «umåtelig forsøk på objektivitet».^[14] Faktisk var dens rikdom, dybde, og skarpsindighet i dens følsomme rytme, perfekt samstemt til hans livsfilosofi.

• Aldington, Richard (red.): Walter Pater: Selected Writings (Heinemann, London, 1948).
• Clark, Kenneth (red.): Walter Pater: The Renaissance – Studies in Art and Poetry (med essayet om Raphael fra 'Miscellaneous Studies') (Collins, London, 1961; 1964; 1976).
• Bloom, Harold (red.): Selected Writings of Walter Pater (Signet, N.Y., 1974; 1982).
• Hill, Donald L. (red.): Walter Pater: The Renaissance – Studies in Art and Poetry; the 1893 text (University of California Press, 1980).
• Levey, Michael (red.): Walter Pater: Marius the Epicurean (Penguin, Middlesex, 1985; 1994).
• Brzenk, Eugene J. (red.): Imaginary Portraits by Walter Pater: a new collection (Harper, N.Y., 1964).

• Walter Paters The Rennaissance er lovprist som en «vidunderlig nytt bind» i Edith Whartons roman fra 1920 The Age of Innocence, med handling plassert på 1870-tallet.
• Pater, sammen med flere av hans kollegaer, opptrer som mindre betydelige figurer i Tom Stoppards skuespill The Invention of Love.
• Pater er et emne i et dikt av Billy Collins kalt The Great Walter Pater.
• Sitater fra Paters The Rennaissance er spredd gjennom Frederic Tutens roman The Adventures of Mao on the Long March.

• Levey, Michael (1978): The Case of Walter Pater, Thames & Hudson, London (biografi)
• Shuter, William F. (1997): Rereading Walter Pater, Cambridge; 'Cambridge Studies in Nineteenth-Century Literature and Culture' series, ISBN 0-521-01981-8 / 0-521-01981-8
• Cecil, David (1955): Walter Pater the Scholar Artist, [Rede Lecture]
• Sharp, W. (1912): Papers Critical and Reminiscent

Wright, T. (1907): The Life of Walter Pater

• WikiQuote: Walter Pater
• Foto av Walter Paters grav
• Walter Pater: An Overview, Victorianweb
• (en) Verker av Walter Pater i Prosjekt Gutenberg
• Michael Matthew Kaylor, Secreted Desires: The Major Uranians: Hopkins, Pater and Wilde (2006) Arkivert 4. juni 2023 hos Wayback Machine., en akademisk utgivelse på 500 sider som plasserer Walter Pater blant viktorianske forfattere i den uranianske poesi og prosa (forfatteren har frigitt denne boken som PDF-fil)