Walter Fyrst

Walter Fyrst
Født		6. juli 1901[1] Oslo
Død		23. feb. 1993[1] (91 år) Oslo
Beskjeftigelse		Filmregissør, filmprodusent, manusforfatter, TV-produsent, reklamearbeider
Far		Valentin Fürst
Parti		Nasjonal Samling (–1945*)
Nasjonalitet		Norge
Medlem av		Norges Kommunistiske Ungdomsforbund (ukjent–1921) Fedrelandslaget (1929–)
IMDb		IMDb

Walter Fyrst (født Fürst; 1901–1993) var en norsk reklame-, film- og TV-mann. Fyrst var politisk aktivist før og under andre verdenskrig, særlig innen propagandavirksomhet. Han var tidlig medlem av Nasjonal Samling, offiser i Schutzstaffel (SS) under den andre verdenskrig, og ble dømt i det norske landssvikoppgjøret. Etter løslatelsen ble Fyrst ansatt av Max Manus, til arbeid med reklame i Manus' foretak. Fyrst var også kjent som produsent av TV-programmer for NRK i etterkrigstiden.

Walter Fyrst var etter eget utsagn en ganske sorgløs og planløs vestkantungdom og tok seg etterhvert deltidsjobber som selger av såpe og oljelamper – dette var før første verdenskrig og elektrisk strøm var ikke vanlig. Han strøk i to fag etter første klasse på gymnasiet og trivdes nok i stedet bedre med sommerens gårdsarbeid som faren sendte ham til på Foynland utenfor Tønsberg. Bonden på sin side hadde stor glede av den unge Fürsts evne til å selge alt unna på det daglige sommertorget i byen.

I 1919 gjorde den 18-årige Fürst et forsøk på å gi ut en ungdomsavis med navnet «Det Store Vi», men det ble med to numre før pengene tok slutt. Han avtjente verneplikten som menig i Garden. Han tilbrakte også et år i Frankrike.

Høsten 1921 ble han rekruttert til Norges Kommunistiske Ungdomsforbund, men meldte seg snart ut igjen. Hans politiske interesser var lenge ikke store, men våren 1929 ble også han preget av frykt for kommunistisk overtakelse. Han meldte seg samme år inn i Fedrelandslaget. Han ble en aktivist i gatene og arrangerte motdemonstrasjoner mot 1. mai-tog og andre av arbeiderbevegelsens arrangementer.

I 1932, da han var disponent i Sporveis-Annonsene A/S, arrangerte han en annonsekampanje for «optimisme og økt omsetning» som et tiltak mot den økonomiske nedgangen. Samtidig forsøkte han å arrangere en tverrpolitisk mobilisering for at arbeidsløse skulle settes inn i samfunnsnyttig arbeid, og særlig veibygging, men dette falt på grunn av motstand fra Martin Tranmæl. En aksjon uten Arbeiderpartiets støtte ble allikevel startet opp i 1933 hvor private midler ble samlet inn sammen med statlige midler. Arbeid ble igangsatt flere steder i landet.

Fürst arrangerte også på denne tiden en møte- og diskusjonsserie innenfor en ramme som ble kalt «Den Nasjonale Klubb», av omgivelsene oppfattet som en fascistisk forsamling, noe han selv avviste.

Han arbeidet på denne tiden med filmproduksjon og reklame, den første av mange reklamefilmer ble laget i 1924. Filmene Troll-elgen (1927) og Cafe X (1928) var «sommerjobber» mens han jobbet mest med reklame. Den første var basert på Mikkjel Fønhus' roman. I 1930 var han sentral da Norske Filmprodusenters Forening ble stiftet og var formann de to første årene. I 1932 laget han lydfilmen Prinsessen som ingen kunne målbinde, basert på folkeeventyret med samme navn.

Fürst hadde ved flere anledninger truffet Johan B. Hjort og Vidkun Quisling, i håpet at det i disse kretser kunne finnes den sterke mann som mange i hans miljø etterlyste. Etter hvert ble det klart for dem at Hjort var den kandidat som ble foretrukket. Men Fürsts praktiske grep og gjennomføringsevne var viktige bidrag da Nasjonal Samling ble stiftet våren 1933 for å rekke stortingsvalget samme høst. Fürst var partiets første propagandasjef, men meldte seg ut i mars 1935 etter intrigemakeri og skuffelse over Quislings manglende lederegenskaper. Han ble samtidig ekskludert for angivelig illojalitet.

I årene 1927–1935 var Fürst disponent i Sporveis-Annonsene A/S. Både filmarbeidet og det politiske arbeidet var noe han drev på si. Da Oslo kommune overtok aksjene i Oslo Sporveier og ordfører Oscar Torp fra Arbeiderpartiet ble ny styreformann, ble Sporveis-Annonsene lagt ned, og Fürst mistet jobben. Han så dette som politisk forfølgelse, særlig fordi dette kom rett etter at Fürst hadde vunnet en ærekrenkelsessak som Einar Gerhardsen hadde anlagt mot ham. Fürst fikk imidlertid ny stilling som disponent i Nordisk Reklamebyrå.

Fürst ble utover våren 1935 med i kretsen rundt tidsskriftet Ragnarok, med særlig Hans S. Jacobsen i spissen. Geirr Tveitt, Tor Strand, Per Imerslund, Stein Barth-Heyerdahl, Otto Sverdrup Engelschiøn og Albert Wiesener var også sentrale deltakere i denne gruppen.

Gruppen representerte en Quisling-skeptisk venstreopposisjon innen den norske nasjonalsosialismen, hvor fellesskapløsninger («fellesinteressen fremfor egeninteressen»), planøkonomi, sterk stat med offentlig eide institusjoner og sosiale systemer var nødvendig, Denne tenkningen var sterkt skeptisk til førerprinsippet.

Denne kretsen la også vekt på sammenhengen mellom rase og land, eller «jord og blod» som ble mottoet for Arbeidstjenesten som Fürst var sentral i å få i gang i 1936. Senere endret den navn til Norsk Riksdugnad for å distansere seg fra lignende NS-tiltak. Han hadde lenge arbeidet for frivillig arbeidstjeneste, ikke minst for å sette arbeidsløse i virksomhet, men også på grunn av den oppdragende dugnadsånden dette ville fremme blant unge. Dette ble ved siden av hans «sivile» jobb Fürsts politiske oppgave fram til krigsutbruddet. I 1938 ble han disponent for tidsskriftet Farmand hvor han arbeidet nært sammen med redaktøren Trygve J. B. Hoff.

Om morgenen 9. april 1940 meldte han seg til krigstjeneste ved den lokale politistasjon i Sandvika i Bærum, men fikk beskjed om at det ikke var satte i gang mobilisering og ble sendt hjem. Fürst, som de andre medlemmene av den radikale nasjonalsosialistiske venstreopposisjonen så på det tyske angrepet som et overgrep.

Etter kort tid ble han bedt om å organisere Administrasjonsrådets Arbeidstjeneste. Formålet var å «gjenopprette den økonomiske yteevne» i Norge. Han sluttet i Farmand i mai 1940. Utover sommeren kom det i gang et stort antall leire, men da Fürst skulle undertegne deltakerdiplomene, kom det reaksjoner fra deltakerne om hvorvidt det var en «tysker» som ledet denne arbeidstjenesten. Fürst trakk da tilbake diplomene, ba dem om å vente med å dele ut noen til han 8. juli 1940 fikk navnebevilling, og fornorsket etternavnet fra Fürst til Fyrst. Men også fra denne arbeidstjenesten var det mange som ville ha ham bort, ut fra hans bakgrunn og politiske rykte. Fyrst fikk sparken av NS-statsråden for idrett og arbeidstjeneste Axel Stang 6. oktober 1940 og fikk stilling som konsulent i informasjonsavdelingen.

Fyrst meldte seg inn igjen i Nasjonal Samling desember 1940. I NS følte han seg imidlertid mistenkeliggjort av andre NS-medlemmer på grunn av gamle stridighetene. Han hadde derfor stort sett bare kontakt med de gamle Quisling-skeptiske vennene fra før krigen.

Etter Tysklands invasjon av Sovjetunionen 22. juni 1941, ble det propagandert for å sette opp norske enheter i «kampen mot verdenskommunismen», og Fyrst meldte seg til fronttjeneste for Den norske Legion. Gulbrand Lunde ba ham lede det såkalte «propagandakompaniet», og han fikk rang som norsk kaptein. Fyrst befant seg imidlertid snart i tysk Waffen-SS-uniform med den tilsvarende graden Hauptsturmführer. Han ble sendt til fronten i Ukraina hos Leibstandarte SS Adolf Hitler under ledelse av Sepp Dietrich, og ikke Finland som han angivelig hadde sett for seg. Han ble etter kort tid sendt hjem til Oslo og skrev en del artikler om sitt besøk ved fronten før han ble dimittert av medisinske årsaker.

Ved hjemkomsten til Oslo ble han satt til å lage propagandafilmer, i første omgang for de norske frontkjemperne. Filmene var mest til internt bruk i nazistiske miljøer, men partifilmen Unge viljer var ment for et større publikum. Den kan betraktes som en ideologisk spillefilm som har til hensikt å forklare nazistenes ståsted, og er slikt sett en rendyrket propagandafilm.

I maidagene 1945 fikk han beskjed om å melde seg hos politiet i Sandvika og ble internert på Ilebu, som fangeleiren på Grini ble omdøpt til da den ble tatt i bruk som interneringsleir for landssvikdømte og -mistenkte. Han ble dømt til 4½ års fengsel for medlemskapet i NS, deltakelsen i Den norske Legion, frontbrevene og propagandafilmene.

Etter å ha sonet i tre år på Ilebu og Oslo kretsfengsel, begynte Fyrst å arbeide deltid for den tidligere sabotøren og motstandsmannen Max Manus med salg og reklame. Samtidig etablerte han sitt eget filmselskap Fokus-Film som produserte reklamefilmer. Fyrst fikk til tross for sin bakgrunn støtte av Rolf Hofmo i styret for Norsk Film, slik at han fikk produsert spillefilmen Hjem går vi ikke i 1954/1955.

I 1965, i en alder av 64 år, fikk han innpass i NRK og laget etter hvert hele 80 TV-produksjoner.

• 1955 – Hjem går vi ikke
• 1944 – Villmarkens lov
• 1944 – Brudekronen
• 1943 – Unge viljer
• 1942 – Vi er Vidkun Quislings hirdmenn
• 1932 – Prinsessen som ingen kunne målbinde
• 1928 – Cafe X
• 1927 – Troll-elgen

• 1927 – Teddy paa biltur (animasjon)

• Fyrst, Walter: Min sti, Eget forlag 1981 ISBN 82-990753-0-0

• (en) Walter Fyrst på Internet Movie Database
• (no) Walter Fyrst hos Filmfront
• (sv) Walter Fyrst i Svensk Filmdatabas
• (da) Walter Fyrst på Filmdatabasen
• (en) Walter Fyrst hos The Movie Database