Tungtvannsaksjonen

Tungtvannsaksjonen var en serie på fire militære, allierte sabotasjeaksjoner under andre verdenskrig som hadde som mål å stoppe produksjonen og utsendelsen av tungtvann ved Norsk Hydros hydrogenfabrikk på Vemork ved Rjukan i Telemark. Utvinningen av tungtvann fant sted i forbindelse med hydrogenproduksjonen, og den tyske atomforskningen trengte tungtvannet til sine forsøksreaktorer (som skulle skape spaltbart plutonium uten bruk av anriket uran).

Tungtvannsaksjonen besto av Operasjon Grouse og Operasjon Freshman, Vemork-aksjonen (Operasjon Gunnerside) og Tinnsjøaksjonen. Tungtvannsaksjonen er kjent som en av de mest vellykkede sabotasjeaksjoner under andre verdenskrig.

Produksjonsanlegget ved Vemork-stasjonen ble sprengt og ødelagt 27. februar 1943. Vemork-anlegget ble forgjeves bombet fra fly 16. november 1943 etter at tungtvannsproduksjonen igjen var kommet i gang. Produksjonen ble siden flyttet til Tyskland. Jernbanefergen DF «Hydro» ble senket på Tinnsjøen 20. februar 1944 for å hindre utskiping av tungtvannholdig lut som ble produsert etter at fabrikken kom i gang igjen.

Da andre verdenskrig var slutt ble det etter hvert klart at det tyske atomforskningsprogrammet var langt unna å kunne produsere et atomvåpen, og at Hitlers Tyskland heller ikke ville vært i stand til å produsere atomvåpen dersom produksjonen og transporten av norsk tungtvann hadde fått fortsette uten å bli utsatt for de alliertes sabotasjeaksjoner.^[1] Under andre verdenskrig var fabrikken på Vemork verdens eneste kommersielle produsent av tungtvann. Aksjonene hindret leveranse av 2,6 tonn tungtvann. Etteretningsopplysninger om at Albert Speer hadde stanset det tyske atomvåpenprogrammet i 1942 hadde ikke betydning for gjennomføring av aksjonen. Professor Hans Christofer Børresen^[hvem?] har hevdet at den mest kostbare operasjonen mot det norske tungtvannet ble iverksatt mot bedre vitende, og kunne vært unngått.

Sommeren 1943 konkluderte britiske kjernefysikere med at det tyske atomvåpenprogrammet ikke var en trussel og trygt kunne ignoreres. Tidlig i 1944 konkluderte britisk etterretning med at det ikke var noen fare for at Tyskland ville produsere radioaktive fisjonsprodukter i stor skala til bruk i såkalt skitne bomber. Fra slutten av 1942 hadde Tyskland nedprioritert atomprogrammet til fordel for V-1 og V-2. En del av etterretningsopplysningene kom trolig fra Paul Rosbaud, selv om han ikke er nevnt i den offisielle historien om britisk etterretning under krigen.^[2]

Det første forsøket på å ødelegge tungtvannsproduksjonen ble gjort i november 1942. Planen besto av to deler, hvor den første var å slippe en fortropp av lokalkjente norske fallskjermsoldater (Operasjon Grouse) som skulle være kjentmenn og lede sabotørgruppen frem til målet. Etter dem skulle det følge en gruppe britiske ingeniørsoldater i glidefly; denne gruppen skulle gjennomføre selve sabotasjen inne på fabrikken.

Den 19. oktober 1942 ble den fire mann store fortroppen fra Norwegian Independent Company no 1, senere kalt Kompani Linge, sluppet over Telemark. Fra droppunktet måtte de gå et godt stykke på ski for å komme seg til Møsvatn, hvor de skulle ta imot glideflyene. Det ble derfor planlagt slik at de hadde rikelig med tid.

Den 19. november skulle de britiske ingeniørsoldatene fra 1st British Airborne Division ankomme (Operasjon Freshman). To Halifax bombefly som tauet hvert sitt Horsa glidefly kom inn over Norge. Det første trekket sirklet over målområdet, men måtte på grunn av dårlig sikt gjøre vendereis. Over Rogaland begynte begge flyene å ise. Sleperen røk, og glideflyet styrtet sør for Lysefjorden mens trekkflyet klarte å vende tilbake til Storbritannia. Det er grunn til å tro at det andre trekkflyet også nærmet seg målområdet, men også de valgte å returnere til basen fordi de ikke fant fram. Glideren styrtet ved Helleland, lensmannsgården, innenfor Egersund, mens trekkflyet styrtet i Hæstadfjellet. Alle som var i trekkflyet omkom, mens de overlevende i glideren ble tatt med til Slettebøleiren på Bakkebø, utenfor Egersund, hvor de ble henrettet. I ettertid er det satt opp minnesmerker på Bakkebø samt en varde oppe i fjellet der glideren krasjet. Av de ni overlevende fra styrten ved Lysefjorden ble fem fraktet til Grini; disse ble senere henrettet i Trandumskogen den 18. januar 1943. Fire ble fraktet til Lagård fengsel i Stavanger, der de ble torturert, og henrettet den 24. november. Alle de 14 overlevende fra styrten ved Helleland ble henrettet allerede neste dag. Det var ingen overlevende fra det styrtede bombeflyet. Til sammen døde 41 i denne mislykte aksjonen.^[3]

Den norske Grouse-gjengen måtte deretter tilbringe en lengre ventetid på sitt skjulested på Hardangervidda. Der overlevde de i hovedsak på reinsdyr, inkludert mageinnhold som de varmet opp under tilnavnet «gørr». Dette ble supplert med smør, mel, sukker og litt poteter etter jul.^[4]

Operasjon Gunnerside, som man i Norge like gjerne kaller Vemork-aksjonen etter stedet det skjedde, var den aksjonsgruppen som til slutt greide å gjennomføre den planlagte sabotasjen inne på selve hydrogenfabrikken.

Etter katastrofen med de britiske ingeniør-soldatene som dels forulykket, dels ble henrettet, var den britiske overkommandoen klar over at den norske fortroppen (Grouse) fra det første sprengningsforsøket hadde overlevd, og det ble derfor besluttet å bygge videre på denne gruppen ved å velge ut og sende inn seks nye norske fallskjermsoldater fra Norwegian Independent Company no 1. Disse landet i fallskjerm på Hardangervidda i februar 1943, og slo seg sammen med Grouse, som forøvrig nå fikk det nye navnet "Swallow" (svale). Før operasjonen startet, ble gruppenes to telegrafister beordret til å holde seg i beredskap på en annen hytte for om nødvendig å være bindeledd for videre forsøk, dersom dette forsøket skulle slå feil. Natt til 28. februar 1943 tok de øvrige ni seg fram til Våer, forserte juvet med den islagte elva Måna, og tok seg fram til fabrikken langs jernbanesporet, et område som ikke var minelagt. Mens dekningspartiet holdt vakt, trengte sprengningspartiet inn i tungtvannsanlegget og sprengte tungtvannscellene. 900 kg tungtvann (inklusive produksjonstap) ble ødelagt. De to som hadde blitt igjen i fjellet kunne da gi beskjed til ledelsen i London om at oppdraget hadde blitt utført som planlagt. Forpartiet ble igjen på vidda, mens sprengningspartiet gikk på ski til Sverige. Aksjonen ble gjennomført uten at noen av sabotørene løsnet skudd.^[5]

Dette blir av mange regnet som den viktigste og mest vellykkede sabotasjeaksjonen under hele andre verdenskrig. «Vi hadde flaks. Absolutt flaks, men også svært god etterretning om målet», sa lederen Joachim Rønneberg 70 år etter. Rønneberg visste ingenting om tungtvann da de utførte oppdraget; først etter nyheten om atombombene over Hiroshima og Nagasaki forsto han betydningen av oppdraget.^[5] Professor Olav Njølstad tviler på at tungtvannet innenfor krigens varighet ville hatt noen militær betydning. Tyskerne ville neppe ha klart å utvikle en atombombe i løpet av krigen, men etterretningsbildet var uklart og de allierte hadde grunn til å være bekymret.^[5]

Etter et par måneder ble produksjonen satt igang igjen, og da de allierte fikk nyss om dette, planla de et nytt angrep. 16. november 1943 gikk 143 B-17 bombefly løs på anlegget, men minst 600 av de totalt 711 bombene bommet radikalt. Dette stoppet allikevel produksjonen en liten stund.^{[trenger referanse]} Leif Tronstad hadde advart mot flybombing fordi hydrogenfabrikken var beskyttet av tykk betong som ville motstå bombene og fordi det var stor fare for sivile tap. Etter bombingen ga tyskerne opp tungtvannsproduksjonen på Vemork.^[2]

Ikke alt tungtvann var tapt for tyskerne. Det resterende tungtvannet ble transportert til Mæl fergekai under streng bevoktning for transport med jernbanefergen D/F «Hydro» over Tinnsjøen til jernbaneforbindelse med resten av Norge. Motstandsfolk fra Hjemmefronten lette etter en mulighet til å hindre at tyskerne fikk sendt resten av tungtvannet til Tyskland, og de fant ut at fergen var et svakt punkt i sikkerheten.

Tinnsjøaksjonen eller senkingen av D/F «Hydro» var en militær sabotasjeaksjon der den sivile jernbanefergen DF «Hydro» ble senket på Tinnsjø 20. februar 1944 for å hindre utskiping av tungtvannholdig lut som ble produsert etter at tungtvannsfabrikken på Vemork kom i gang igjen etter sprengningen. 14 nordmenn og 4 tyskere omkom. Fergen sank ved Rudsgrend og ble liggende på 440 meters dyp. Ved fylkesvei 37 (Tinnsjøveien) er det satt opp en informasjonstavle ved stedet der fergen sank.

Det er blitt gjennomført en stor undersøkelse av vraket i nyere tid. Man ønsket å sjekke om tønnene som overlevde sprengningen av fergen, fortsatt inneholdt tungtvann etter over 60 år på bunnen av Tinnsjøen. Man greide å heise opp et fat, nummer 26, fra lasten på fergen. Det viste seg at den inneholdt kalilut med en konsentrasjon på 2,6 vekt-% tungtvann^[6]. Kalilut er utgangspunktet for destillasjonsprosessen som benyttes for å produsere tungtvann. Det var destillasjonsanlegget som ble ødelagt i sabotasjeaksjonen på Vemork.

D/F Ammonia er ikke søsterskip til D/F «Hydro», men har mange likhetstrekk. Den ligger pr. 2022 ved Mæl fergekai, og har vært under restaurering de siste årene, men er åpen for publikum.

Agenten på innsiden av tungtvannsfabrikken

• Einar Skinnarland

Grouse/Swallow

• Jens-Anton Poulsson (leder av Operasjon Grouse)
• Arne Kjelstrup (nestkommanderende)
• Knut Haugland (radiotelegrafist)
• Claus Helberg

Gunnerside

• Joachim Rønneberg (leder av Operasjon Gunnerside)
• Knut Haukelid
• Fredrik Kayser
• Kasper Idland
• Hans Storhaug
• Birger Strømsheim
• (Leif Tronstad) (i Storbritannia, planlegger)

Tinnsjøaksjonen

• Knut Haukelid («Bonzo»)
• Rolf Sørlie (fra den lokale motstandsbevegelsen)
• Einar Skinnarland (radiooperatør)
• Knut Lier-Hansen (Milorg)
• Gunnar Syverstad (laboratorieassistent på fabrikken)
• Kjell Nielsen (transportleder på fabrikken)
• («Larsen») (ingeniør på fabrikken)
• (Ukjent) (skaffet tilveie bil og var sjåfør)

• Kampen om tungtvannet fra 1948; norsk-fransk produksjon; flere av de involverte spiller seg selv i filmen.
• Helter i Telemark (The Heroes of Telemark) fra 1965. Britisk produksjon; kritisert for å være Hollywood-preget.

• Kampen om tungtvannet (2015)

• Asgeir Ueland: Tungtvannsaksjonen - historien om den største sabotasjeoperasjonen på norsk jord, Gyldendal (2013), ISBN 978-82-05-43037-2

• Saboteurs av Sabaton^[8]

• Knut Haukelid (1953). Kampen om tungtvannet. Oslo: Essforlagene. 
• Thomas Gallagher: Assault In Norway: Sabotaging the Nazi Nuclear Program – Harcourt Brace Jovanovich, New York, 1975
• Jens-Anton Poulsson: Aksjon Vemork : vinterkrig på Hardangervidda – Gyldendal, Oslo, 1982
• Jomar Brun (1985). Brennpunkt Vemork, 1940-1945. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 8200068641. 
• Richard Wiggan: Operation Freshman : The Rjukan heavy water raid 1942 – Kimber, London, 1986
• Dan Kurzman: Blood and Water – Henry Holt, New York, 1997
• Ray Mears: The real heroes of Telemark – Hodder & Stoughton, London, 2003
• Jostein Berglyd: Operasjon Freshman : Forløp og etterspill – Vigmostad & Bjørke, Bergen, 2005
• Jens-Anton Poulsson: Tungtvannssabotasjen – Orion, Oslo, 2006
• Rune Borgan Isaksen: I sabotørenes fotspor ESMA Forlag, Lalm, 2010
• Gunnar Myklebust: Tungtvannssabotøren, Aschehoug, Oslo, 2011
• Jack Rostøl og Nils Helge Amdal: Kasper Idland, fra krig til kamp Commentum forlag, Sandnes, 2011
• Asgeir Ueland (2013). Tungtvannsaksjonen : Historien om den største krigsoperasjonen på norsk jord. Gyldendal. ISBN 9788205430372. 
• Ion Drew, Helge Sognli, Marie Smith-Solbakken og Hans-Jørgen Wallin Weihe. Tause helter: Operasjon Freshman og andre falne. Hertervig Akademisk, Stavanger, 2011 ISBN 9788282170215

• Nasjonalbiblioteket Kampen om tungtvannet: Tidsvitnene lenker til dokumenter og lydopptak om aksjonen fra Nasjonalbibliotekets samlinger
• Grundig omtale av tungvannsaksjonene
• Norsk Industriarbeidermuseum, Vemork
• Operasjon "Freshman" og Eigersundsdistriktet
• Dokumentar: The Real Heroes Of Telemark