Utjevningsmandat

Artikkelen inngår i serien om Valg

Grunnleggende
Representativt demokrati Valgkrets Stemmerett · Stemmeplikt Tilbakekallingsvalg
Valgordning
Direkte valg Indirekte valg · Valgkollegium Flertallsvalg Personvalg Forholdstallsvalg Sainte-Laguës metode Listevalg Preferansevalg Kumulasjon Sperregrense Utjevningsmandat Overskuddsmandat

Utjevningsmandat er et mandat (en partirepresentant) som blir tildelt for å sikre at de politiske partiene ved et stortingsvalg får en større forholdsmessig representasjon etter stemmetallene på landsbasis enn det tildelingen av distriktsmandater tilsier. Ordningen med utjevningsmandater brukes også blant annet ved valg til Folketinget i Danmark, og til Sveriges riksdag og regionvalg i de svenske regionene.

Norge

Det politiske valgsystemet ved stortingsvalg har flere ganger ført til en skjev fordeling mellom partiene. Dette skyldes at valgoppgjøret skjer fylkesvis, slik at hvis 4–5 mandater fra et valgdistrikt (fylke) skal fordeles på 7–8 partier, kan det ikke bli en mandatfordeling som fullt ut representerer de stemmeberettigedes stemmer. Flere partier kan derfor ikke bli representert. For å rette på dette ble det i 1989 innført en ordning med åtte utjevningsmandater.^[1]

For at et parti skal kunne få et utjevningsmandat må det ha passert en sperregrense, det vil si oppnådd en oppslutning på minst fire prosent på landsbasis (Grunnloven § 59). Det er derimot ingen sperregrense for valget av distriktsrepresentantene.^[2]

Fra og med stortingsvalget 2005 ble det innført ett utjevningsmandat fra hvert fylke, og den gamle ordningen med åtte utjevningsmandater fordelt på hele riket falt bort.^[3] Det velges dermed 169 stortingsrepresentanter: 150 som distriktsrepresentanter og 19 som utjevningsrepresentanter.

Ordningen med utjevningsmandater kan medføre at et parti som oppnår lav oppslutning i et fylke likevel mottar et utjevningsmandat der på grunn av oppslutningen i resten av landet. Ved valget i 2005 fikk Venstre 5,9 prosent av stemmene på landsbasis og fikk i alt 10 mandater, hvorav fire utjevningsmandater. Ett av Venstres utjevningsmandater gikk til Finnmark, hvor representanten Vera Lysklætt ble valgt inn selv om partiet i fylket kun mottok 826 stemmer, eller 2,2 prosent av stemmene. Med andre ord ble Lysklætt innvalgt av Venstres velgere i andre fylker enn Finnmark – partiet hadde et stort antall reststemmer i det sentrale østlandsområdet som virket inn her. Høyre mottok til sammenligning 3 439 stemmer i Finnmark, en oppslutning på 9,3 prosent og lå nærmest til å vinne et mandat (Sosialistisk Venstreparti lå nærmest til å tape sitt mandat, med 4 768 stemmer), men mistet likevel sitt ene finnmarksmandat.^[4]

En ordning med utjevningsmandater ved fylkestingsvalgene, for å sikre representasjon fra alle kommuner i et fylke, ble praktisert fra 1975 til 1999.

Sverige

Fra og med 1970 brukes et lignende system med utjevningsmandater ved valg til Sveriges riksdag og til regionvalg, tidligere kalt landstingsvalg (valg til de svenske fylkestingene). Det er det en sperregrense på fire prosent til Riksdagen, og en grense på tre prosent i regionvalgene. Siden 1976 er det 39 utjevningsmandater i riksdagsvalget.^[5]

Referanser

^ Se Dok. nr. 10 (1983-1984) forslag nr. 5 (side 8-10), Innst. S. nr. 175 (1987-1988).[1]
^ Et forslag om å innføre en sperregrense på fire prosent også for distriktsmandater ble avvist av Stortinget i mai 2003. Se Innst. S. nr. 205 (2002–2003) Innstilling fra kontroll- og konstitusjonskomiteen om forslag fra Gunnar Halvorsen om endring av Grunnloven § 59.[2],[3] (forslag 10, side 33) Et lignende forslag ble igjen fremmet av Gunnar Halvorsen i 2004, i dette forslaget ble det gjort unntak fra kravet om fire prosent oppslutning på landsbasis for partier som har oppnådd en oppslutning på minst 12 prosent i et valgdistrikt (fylke). Stortinget forkastet dette forslaget i mai 2007.[4], [5] (PDF)
^ Se Dokument nr. 12:7 (1999–2000)[6] (side 17), Innst. S. nr. 209 (2002–2003). Forslag fra Gunnar Skaug, Carl I. Hagen, Einar Steensnæs, Jan Petersen, Kristin Halvorsen og Lars Sponheim om endringer av Grunnloven §§ 50, 53, 57, 58, 59, 61, 62, 63 og ny § 82. (Valgordningen).[7]
^ Se http://www.regjeringen.no/krd/html/valgresultat2005/bs4_20.html^{[død lenke]} (valgresultatet for Finnmark), Dagbladet 13. september 2005.
^ Vallag (2005:837) Arkivert 7. oktober 2007 hos Wayback Machine. (Sverige).

Eksterne lenker

http://www.regjeringen.no 2009: Valgoppgjør: hvem blir valgt ved stortingsvalg

[1] Se Dok. nr. 10 (1983-1984) forslag nr. 5 (side 8-10), Innst. S. nr. 175 (1987-1988).[1]

[2] Et forslag om å innføre en sperregrense på fire prosent også for distriktsmandater ble avvist av Stortinget i mai 2003. Se Innst. S. nr. 205 (2002–2003) Innstilling fra kontroll- og konstitusjonskomiteen om forslag fra Gunnar Halvorsen om endring av Grunnloven § 59.[2],[3] (forslag 10, side 33) Et lignende forslag ble igjen fremmet av Gunnar Halvorsen i 2004, i dette forslaget ble det gjort unntak fra kravet om fire prosent oppslutning på landsbasis for partier som har oppnådd en oppslutning på minst 12 prosent i et valgdistrikt (fylke). Stortinget forkastet dette forslaget i mai 2007.[4], [5] (PDF)

[3] Se Dokument nr. 12:7 (1999–2000)[6] (side 17), Innst. S. nr. 209 (2002–2003). Forslag fra Gunnar Skaug, Carl I. Hagen, Einar Steensnæs, Jan Petersen, Kristin Halvorsen og Lars Sponheim om endringer av Grunnloven §§ 50, 53, 57, 58, 59, 61, 62, 63 og ny § 82. (Valgordningen).[7]

[4] Se http://www.regjeringen.no/krd/html/valgresultat2005/bs4_20.html^{[død lenke]} (valgresultatet for Finnmark), Dagbladet 13. september 2005.

[5] Vallag (2005:837) Arkivert 7. oktober 2007 hos Wayback Machine. (Sverige).

[1]