Tydalsdialekt

Tydalsdialekt finnes i Tydal kommune, sørøst i Trøndelag. Dialekten er i nære slekt med dialekten i Rørosområdet, Holtålen og Selbu, samt Härjedalen i Sverige. Tydalsmålet skiller seg fra «vanlig» trøndersk ved at det ikke har apokope på overvektsord, altså heter det å skrive på tydalsmål, mot å skriv på de fleste andre trøndermåla. Jamvektsord har full utjamning som i å våttå («å vite») og å båkkå («å bake»).

• 1. pers. ental: E
• 1. pers. flertall: Mi
• 2. pers. ental: Du
• 2. pers. flertall: Dåkk(objektsform) og Di (subjektsform) Eks: Di må kose dåkk.
• 3. pers. ental: Hanj og Ho. Dativ: Hønnøm og Hinnja.

Itj (trykksvak) og ittje (trykksterk).

Eldre varianter: Injt og injte.

Tjukk l etter en vokal (utenom i og y) og i ord som elv, elg, blod, flå.

Tjukk l av eldre rð (nå skrevet rd) i ord som gard, ord og bord.

Tydalsmålet har kløyvd infinitiv som de fleste trønderske dialekter, men i motsetning til «vanlig» trøndersk blir ikke overvektsorda apokoperte. Jamvektsorda får full utjamning.

Jamvektsord: Vårrå, båkkå, kåmmå, småkkå, låsså, spållå.

Overvekstord: Kjøre, sønge, skrive, drekke, springe (altså uten apokope).

Et annet særtrekk er den markerte monoftongiseringa. En sier for eksempel en sö om en sau og å steke om å steike. Legg merke til at den monoftongerte ö-lyden skiller seg frå den vanlige ø-lyden vi finner i ord som "øl" og "tør". Ö-lyden uttales lengre inn i munnhula og er "djupare" enn vanlig ø. En kan dermed plassere tydalsmålet i samme kategori som dialekten på Røros, i Selbu og øvre del av Gauldalen (Haltdalen og Ålen). Disse målføre utgjør et overgangsmål fra trøndersk til austlandsk.

• Hankjønnord bøyes slik: En sækk, sækkinj, fler sækkæ, allje sækkænj. En kar, kar’n, flere kærræ, allje kærrænj.
• Hunkjønnsord bøyes slik: Svakt: I rute, ruta, flere rutå, allje rutånj. Sterkt: I myr, myra, flere myri, allje myrinj.
• Intetkjønnsord bøyes slik: I skåpp (skap), skåppe, flere skåpp, allje skåppa. I bord, borde, fler bord, allje borda.

I likhet med andre gamle trøndermål har tydalsmålet kasusbøying av substativ i bestemt form. Det er da dativforma som skiller seg ut fra de oblike kasus.

Entall: Hankjønnsord får -a-ending i dativ. Gubbinj drekk vatn, mens me servere kaffe åt gubba. Hunkjønnsord får inj-ending eller ånj-ending i dativ. Kjærringa va lita og Kanna e tom, mens det heiter gubbinj gjekk bortåt kjærringinj og Det e kaffe neppå kanjånj. Intetkjønnsord får a-ending i dativ: Det står smør oppi skåppa.

Flertall: Både hankjønnsord, hunkjønnsord og intetkjønnsord får endinga -øm i dativ. Hankjønn: Gardænj låg oppå en høg. Dativ: Det bodde my følk på gardøm. Hokjøn: Ho slo dørinj nerr ho gjekk. Dativ: Det va fire glasrutå ti allje dørøm