C-4: Forskjell mellom sideversjoner

C-4, eller Composition C-4, er et plastisk sprengstoff med stor detonasjonshastighet og sprengkraft, noe som gjør det egnet til militær bruk.

C-4 er sammensatt av eksplosiver (heksogen), plastbindemiddel, mykner for å gjøre det formbart, og vanligvis en markør eller luktende kjemikalier. C-4 har en tekstur som ligner på modelleringsleire og kan støpes til hvilken som helst ønsket form. C-4 er relativt ufølsom og kan detoneres bare av sjokkbølgen fra en detonator eller fenghette.

Et lignende britisk plasteksplosiv, også basert på heksogen, men med en mykner som er forskjellig fra den som brukes i sammensetning C-4, er kjent som PE-4 (Plastic Explosive No. 4).

C-4 er en del av Composition C-familien av sprengstoff, opprinnelig basert på RDX og utviklet av britene under andre verdenskrig.^[1] Det ble først brukt av det amerikanske militæret som Composition C, videreutviklet til C-2 og C-3, med økt RDX-konsentrasjon og redusert giftighet for økt sikkerhet. Forskning på en erstatning for C-3 startet før 1950, og C-4 ble lansert i 1956 med en patentinnsendelse i 1958 fra Phillips Petroleum.^[2]:125[3]

Composition C-4, brukt av USAs forsvar, inneholder 91% RDX, 5.3% dioctyl sebakate eller dioctyl adipate som mykgjører, 2.1% polyisobutylen som bindemiddel, og 1.6% mineralolje. Britisk PE4 består av 88% RDX, 1% pentaerytrit-dioleat og 11% litiumfett. Den nyere PE7 inkluderer 88% RDX, 1% taggant og 11% lavmolekylært polybutadien. PE8 har 86.5% RDX, 1% taggant og 12.5% bindemiddel av di(2-ethylhexyl) sebakate.^[4]

C-4 produseres ved å blande ingrediensene med bindemidler oppløst i løsemiddel, før løsemiddelet fjernes gjennom tørking og filtrering. Det endelige produktet har en hvit til lys brun farge og en leireaktig tekstur.^[5][6][7] Sammensetningen kan variere, for eksempel kan C-4 for den amerikanske hæren inneholde 89,9% RDX og 10% polyisobutylene. Produksjonsprosessen inkluderer en våt RDX og plastbindemiddelblanding i rustfrie stålblandekar, etterfulgt av tørking for å eliminere fuktighet.^[8] Ulike typer C-4 har unike egenskaper og kan skilles fra hverandre ved analytiske teknikker.^[9]

C-4 er svært stabilt og lite følsomt for fysiske sjokk, og kan ikke detoneres ved skudd eller fall. Det eksploderer ikke ved brann eller mikrobølger.^[10] Detonasjon krever en sjokkbølge, som fra en detonator.^[6] Ved detonasjon frigjør C-4 nitrogen, vann og karbondioksider med en detonasjonshastigheten på 8,092 m/s.^[11] En stor fordel med C-4 er dens evne til å formes, noe som gjør det mulig å endre eksplosjonens retning.^[12] For eksempel kreves det mellom 680 og 910 gram C-4 for å skjære helt gjennom en 36 cm dyp I-bjelke.^[13]

Militærgrad C-4 pakkes vanligvis som M112 sprengladning, som er et rektangulært blokk på omtrent 51 mm × 38 mm og 280 mm langt, med en vekt på 570 g.^[14][15] M112 er innpakket i en Mylar-filmbeholder og festet med trykksensitiv tape.^[16][17] M112-blokkene brukes ofte i M183 sprengladningssystemet, som inneholder 16 blokker og fire primer-assemblies for å bryte ned hindringer eller raser store strukturer. Ved detonasjon omdannes sprengstoffet til komprimert gass, som skaper en sjokkbølge for å ødelegge målet.^[14][15]

Testene utført av det amerikanske forsvaret viser at Composition C-4 er mindre følsom enn C-3, noe som skyldes den høye mengden bindemiddel.^[18] I en test med riflekuler brant bare 20 % av prøvene, og ingen eksploderte. C-4 besto av visse tester, men feilet i sjokksensor, sympatrisk detonasjon og formet ladningsjettester. Minimumsinitierende ladning er 0,2 gram blyazid eller 0,1 gram tetryl. C-4 er stort sett ikke-hygroskopisk, og testene viste ingen betydelig nedbrytning ved varme opp til 100 °C.^[5]

Sjokkfølsomheten til C-4 er knyttet til størrelsen på nitraminpartiklene; finere partikler bidrar til bedre sjokkabsorpsjon. Bruk av 3-nitrotriazol-5-on (NTO) eller 1,3,5-triamino-2,4,6-trinitrobenzen (TATB) som erstatning for RDX kan forbedre stabiliteten mot termiske og mekaniske stimuli. TATB er imidlertid ikke kostnadseffektivt, og NTO er vanskeligere å bruke i produksjonen.^[18]

C-4 kan ha giftige effekter på mennesker ved inntak, noe som fører til anfall, oppkast og endringer i mental aktivitet innen noen timer.^[19] Det er en sterk sammenheng med sentralnervesystemets dysfunksjon.^[20] Behandling kan inkludere aktivt kull for å absorbere giftstoffene, samt haloperidol og diazepam for å kontrollere anfall. Imidlertid er ikke inntak av små mengder C-4 kjent for å forårsake langsiktige skader.^[21]

I 2016 ble en norsk soladat innlagt på sykehus etter at han hadde spist C-4.^[22]

Under Vietnamkrigen ble små mengder C-4 noen ganger brukt av amerikanske soldater som brensel for å varme rasjoner, selv om forbrenning av C-4 produserte giftige gasser.^[23] Soldater visste at inntak av C-4 kunne gi en «rus» lik den av etanol, og noen inntok det fra sektorminer for å bli midlertidig syke og få sykmelding.^[21][19][24] C-4 har også blitt brukt av terrorgrupper i flere angrep, inkludert angrepet på USS Cole i 2000 og bombingen av Khobar Towers i 1996.^{[25][7][26][27]}