Sammenhengskraft

Sammenhengskraft er et sosiologisk begrep som er en oversettelse fra det engelske ordet «Social Cohesion» og henviser de krefter som knytter samfunnet sammen.

Allerede i 1893 hadde sosiologen Émile Durkheim skrevet om solidariteten som holder samfunn sammen – limet som han kalte det. Han brukte flere ganger begrepet sammenhengskraft synonymt med solidaritet – at borgerne står sammen – at de er solidariske med hverandre. Durkheims solidaritet var en samfunnssolidaritet. Trusselen, ifølge Durkheim, var stigende egoisme og anomi (normoppløsning).

Sammenhengskraft er et mye brukt begrep innen sosiologien for å forklare sosial tillit og sosial kapital. Sammenhengskraft er i sosiologi og statsvitenskap et begrep som brukes til å beskrive de medmenneskelige ressurser som er i et samfunn. Hvis sammenhengskraften i et samfunn er god, innebærer det at avstanden mellom gruppene i samfunnet ikke er stor, verken sosialt eller kulturelt, samt at der er mange kontaktflater mellom de forskjellige grupperinger i samfunnet.

Tanken bak begrepet er at individene, ved å inngå i sosiale relasjoner, får adgang til noen ressurser som kommer ut fra medmenneskelighet. Samtidig får disse sosiale relasjonene individene til å føle seg som gjensidig knyttet, og ikke bare som enkeltbrikker i et spill. En kan si at sammenhengskraft består av tre faktorer:

• sosiale nettverk (omgangskrets, foreningsliv, frivillig arbeid, osv.)
• tillit (til medmennesker, til myndigheter samt trygghet)
• normer (hjelpsomhet og hensyn til de svakeste medborgere, osv.)

Disse tre faktorer danner en symbiose – en sum, som professoren Robert D. Putnam kalles for sosial kapital. Når en sammenstiller disse faktorene, kan en konstatere om et samfunn har en høy eller lav sammenhengskraft. Sammenhengskraft i et samfunn kan knyttes til andre faktorer, som f.eks. kriminalitet, trygghet, helse og sykdom, økonomisk vekst og integrasjon, osv.

Den som introduserte «sammenhengskraft» til Norden var den tidligere sosialdemokratiske statsminister i Danmark Poul Nyrup Rasmussen.^[1] Han plukket opp begrepet i de mange internasjonale diskusjonene på 1990-tallet mellom forskjellige samfunnsforskere og fra rapporter fra EU, Verdensbanken og OECD. Mye av diskusjonen handlet om globaliseringens trusler: Arbeidsledighet, velferdsstatens fremtid og innvandring. Tanken var at for å møte disse utfordringene måtte den sosiale sammenhengskraft styrkes. Et annet ord for sammenhengskraft var solidaritet.

Både OECD, Europarådet^[2] og EU har jobbet mye med begrepet, og brukte det særlig mye på 1990-tallet. Det er også gitt ut en rekke forskningsrapporter om tematikken.