Mordvinere

Mordvinere er et finsk-ugrisk folk bosatt mellom Volga og Oka. Det er den største finsk-ugriske folkegruppe i Russland, og regnes som del av volgafinnene. De oppdeles (også språklig - som deler av mordvinsk) i to hovedgrupper, erzia i nord og moksja i sør. Navnet erzia nevnes fra 900-tallet gjentatte ganger i arabiske kilder. Navnet moksja forekommer første gang i 1200-tallet i formen Moxel. Det kjennes fra fransiskaneren Vilhelm av Ruysbroek, som var sendebud hos mongolene.

På komi betyr mort og på udmurtisk murt «menneske». Det er imidlertid uvisst om dette i mordvinsk ukjente permiske ord kan ha vært det alminnelige kallenavnet for et folk. Snarere torde dette navn være et lån fra russisk. I flere tilfeller er nemlig navn på folk og nasjonaliteter lån fra andre språk.^[1]

Først hørte mordvinerne til de tatariserte karatai og de russifiserte terjuchanere.^[2] Ifølge opplysninger fra Ethnologue anvendte 36.700 mordvinere erzia som morsmål,^[3] og 2 030 mordvinere anvendte moksja som morsmål.^[4]. I alt tales erzia og moksja av 568 141 mordvinere.^[5]

Gamle religiøse skikker er bevart nesten frem til 2000-tallet. Derfor utgjør mordvinerne det beste undersøkelsesobjekt når det gjelder de finsk-ugriske folkeslags tidligere trosforestillinger. I disse inntar dødekulten en sentral plass. Livet hinsides graven ses som en fortsettelse av livet her på jorden. Man dyrket først og fremst naturguddommer, som himmelguden og tordenguden. Også solen og månen ble ansett som guddommer. Andre hadde status som feer, og de ble vanligvis kalt med navnet «moder». Slike er Vir-ava, Ved'-ava, Tol'-ava, det vil si skogsmoder, vannets moder, vindenes moder.^[6]

Antallet av mordvinere ble ved folketellingen år 2002 oppgjort til 850 000, men herav bor kun 32 % i Republikken Mordovia.^[7] I antall er mordvinerne den tredje største gruppe blant de finsk-ugriske folk etter ungarere og finner.^[8]

De eldste bebyggelsehistoriske spor innenfor mordvinernes utbredelsesområde er fra neolitikum. Forfedre til mordvinerne bodde i området mellem Volga og Oka.

Mordvinerne kan i strøkene omkring Oka følges tilbake til 500-tallet. Den første sikre historiske nedtegnelse om dem stammer fra Jordanes krønike fra 551, hvor den alminnelige benevnelse mordens forekommer for første gang. I 950 betegnet den bysantinske keiser Konstantin VII mordvinernes land ved navnet Mordia.^[1] Arkeologisk kan man følge utviklingen av de mordvinske stammer fra 600-tallet, da den kultur med utspring Gorodets var fremherskende i området. Kulturen utviser fellestrekk med den kulturform som på samme tid hersket i Baltikum og det sørlige Finland. Også merier og muromer anses at ha tilhørt samme kulturkrets.^[9]

Nestorkrøniken beretter om strider mellom russere og mordvinere. Muroms fyrste Jaroslav forsøkte i 1103 å underkue mordvinerne. Mordvinerne beskyttet seg mot russernes gjentatte angrep ved å bygge festningsvoller. Men kampen mot russerne ble vanskeliggjort av at det ikke fantes noen sentral statsmessig administrasjon og at det hersket innbyrdes rivalisering mellom to stammehøvdinger. Stammehøvdingen for de nordlige områder var Purgas (erzia) og for de sørlige Pureš (moksja). Pureš inngikk et forbund med russerne med hvis hjelp han beseiret konkurrenten Purgas.

Fiendtlighetene opphørte mot slutten av 1200-tallet, da både russere og mordvinere havnet under tatarsk overhøyhet. Tatarene lot mordvinerne beholde sitt tidligere økonomiske system og sitt samfunnssystem, som forklarer mordvinernes og tatarenes relativt fredelige sameksistens. Mordvinerne deltok til og med som soldater i tatarenes tokt mot Sentral- og Vesteuropa. Tatarene kunne imidlertid ikke forhindre russernes inntrengen på mordvinske områder i 1300- og 1400-tallet. En del av mordvinerne inngikk forbund med russerne og begynte sammen med dem å kjempe mot tatarene.

Da Ivan den grusomme knuste Kazan-khanatet i 1552, havnet mordvinerne under russisk overhøyhet. Nå antok også den russiske innflytting til området store proporsjoner. Den russiske undertrykkelse (med livegenskap) og deres omvendelsearbeide i 1700-tallet førte til mordvinsk tilslutning til flere opprør (som Stenka Rasins og Pugatsjovs). Mordvinernes «koppskatt», som ble betalt i korn, var i år 1737 dobbelt så høy som russernes. Det siste opprør skjedde i 1808-1810. De mordvinske stormenn som gikk over til kristendommen ble opptatt i den russiske adel og fikk samtidig økonomiske fordeler. Dette fremmet russifiseringen. Mordvinerne utgjorde da omkring en million, men de dannet ingen samlet gruppe, men mindre, isolerte språkområder. Mange mordvinere flyttet etter nederlaget østover. Spredningen er en direkte følge av fiendtlighetene.

I forbindelse med revolusjonen i 1905 forekom store uroligheter, hvor en femtedel av alle gods ble ødelagt. Etter den russiske revolusjon i 1917 tiltok industrialisering og innflytningen av russere, mens mordvinernes utflytting vokste.^[10]

I 1930 ble det opprettet et autonomt område mellom Oka og Volga på ca. 26.200 km², som i 1934 fikk status som Den mordvinske autonome sosialistiske sovjetrepublikk (Mordvinske ASSR), for å sikre bevarelsen av mordvinsk språk og kultur. Samtidig vokste innflyttingen av russere i republikken:

• Facta, 6 (1970)
• Nationalencyklopedin, 13 (1994)
• Svensk uppslagsbok, 19 (1934)
• Valev Uibopuu: Finnougrierna och deras språk; Lund 1988; ISBN 91-44-25411-3

• (en) Mordvins – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Arnaud Fournet: "Mokša Mordvin verbal negationdescribed and compared with other Uralo-Altaic languages" (Rice Working Papers in Linguistics 1 vol. 3; Spring 2012)
• Gennady P. Luzin, Michael Pretes, Vladimir V. Vasiliev (1994): The Kola Peninsula: Geography, History and Resources, Arctic, Vol 47, No 1 ; s. 1-15). Hentet 8. juli 2014
• Frändefolksutskottet: Om mordvinska språk. Hentet 8. juli 2014
• Fenno-Ugria Asutus: Erzyas and Mokshas. Hentet 8. juli 2014}