Meslinger

Meslinger
Barn med meslinger
Område(r)		Infeksjonsmedisin
Symptom(er)		Feber,[1] hoste,[1] rennende nese,[1] makulopapulært utslett,[1] lymfeknutesvulst,[1] anoreksi,[1] diaré,[1] Kopliks pletter, konjunktivitt, Stimsons triade
Smittemåte		Luftsmitte
Inkubasjonstid		6 dager[2]–19 dager[2]
Ekstern informasjon
ICD-10-kode		B05
ICD-9-kode		055
ICPC-2		A71
DiseasesDB		7890
eMedicine		966220
MeSH		D008457

Meslinger (Morbilli) er en barnesykdom med utslett. Den skyldes meslingevirus, og er den alvorligste barnesykdommen.^[3] Som med andre barnesykdommer, kan også voksne smittes og bli syke. Vaksine mot meslinger ble introdusert i Norge i 1969 og kombinert med vaksiner mot røde hunder og kusma i 1983 (MMR-vaksinen).^[3] Det er større risiko for å få meslinger ved reising.

Det vaksineres mot sykdommen i barnevaksinasjonsprogrammet fordi meslinger kan gi alvorlige komplikasjoner som lungebetennelse, bronkitt, mellomørebetennelse, hjernebetennelse, varige skader og død. Verdens helseorganisasjon (WHO) anslo i 2000 at det var 30–40 millioner tilfeller av meslinger, hvorav 545 000 førte til dødsfall. Ved hjelp av bedre vaksinasjonsprogram er dette redusert til 110 000 dødsfall i 2017.^[4]

De fleste barn vaksineres, men viruset er meget smittsomt, med et reproduksjonstall mellom 12 og 18^[5] og dekningsgraden av vaksine varierer geografisk. Sykdommen opptrer derfor i dag oftest som sporadiske tilfeller med mindre lokale utbrudd i enkelte deler av befolkningen som av en eller annen grunn ikke er vaksinert. I Norge kan det forekomme at barn av innvandrere ikke er vaksinert i hjemlandet. Enkelte miljøer med skepsis mot vaksiner kan også ha uvaksinerte barn. Pasienten er mest smittsom 4–6 dager før og etter utslettet bryter ut.

I oktober 2019 meldte helsedepartementet på Samoa fra om et utbrudd av meslinger. 22. januar 2020 var det på Samoa påvist 5.707 tilfeller og 83 dødsfall forårsaket av meslinger, 87 % av dødsfallene ramte barn under 5 år.^[6]

Meslingeviruset kan ha eksistert så langt tilbake som for om lag 2 500 år siden.^[7] Det eldste kliniske vitnesbyrdet av meslinger antas å ha vært skrevet av en persisk lege for omtrent 1 000 år siden.^[7]

I vestlige moderne land finnes meslinger i dag bare i liten grad, som følge av god vaksinasjonsdekning. På 800-tallet utga en persisk lege en av de første skriftlige beretninger om sykdommen. Den skotske legen Francis Home påviste i 1757 at meslinger forårsakes av et smittestoff i pasientens blod. Da en meslingepidemi brøt ut i Edinburgh i 1758, forsøkte Home å finne en vaksine.^[8] I 1912 ble amerikanske helseforetak pålagt å innrapportere alle tilfeller av meslinger. Det første tiåret 1912-22 ble det innrapportert gjennomsnittlig 6.000 dødsfall av meslinger årlig.^[9]

Meslinger er fortsatt en vesentlig årsak til barnedødelighet i verden, og står for 5 % av alle dødsfall blant barn under fem år. Dette skjer til tross for at meslingevaksine har vært tilgjengelig i over 40 år.

Ifølge WHO var det per 1999/2000 en global dekningsgrad for meslingevaksinasjon hos småbarn på ca. 80 %. Afrika har den laveste dekningsgraden på ca. 55 %, mens Europa har den høyeste på 92 %.

WHO anslår at vaksinering forhindrer 80 millioner meslingetilfeller og 4,5 millioner dødsfall årlig. Mens WHO-regioner som Afrika og Sørøst-Asia fortsatt har høy forekomst av meslinger og har som målsetting å redusere dødeligheten, så er andre WHO-regioner i en så gunstig situasjon at de kan ha som målsetting å utrydde meslinger i sine områder i løpet av de nærmeste 10 år. For Europaregionen var målet å utrydde meslinger innen 2007. På grunn av denne globale situasjonen og den utstrakte reiseaktiviteten i verden, må det påregnes at personer med meslinger jevnlig kommer til Europa. Det er ikke bare i fjerne utviklingsland at risiko for meslingesmitte foreligger, men også i europeiske land som for eksempel Tyskland. Så lenge der er en tilstrekkelig høy vaksinasjonsdekning, vil ikke slik import av enkelttilfeller kunne føre til noen større epidemi.

En fryktet komplikasjon til meslinger er hjernebetennelse. Den rammer rammer mellom 1 av 1.000 og 1 av 5.000, og en tredel av disse får varige mén i form av hjerneskade. Et annet problem er sekundærinfeksjoner. Disse rammer så mange som 10 % av de som blir syke. Ørebetennelse, lungebetennelse, diare, hjernebetennelse (encefalitt), blindhet og død er også fryktede komplikasjoner. Dødsfall som følge av meslinger skyldes lunge- eller hjernebetennelser. Risikoen for alvorlige komplikasjoner og død er størst hos spedbarn og ungdom som pådrar seg sykdommen.^{[trenger referanse]}

Kampen mot meslinger har derfor i flere tiår vært en del av barnevaksinasjonsprogrammet i moderne vestlige land. De fleste dødsfall og alvorlige komplikasjoner av meslinger inntreffer derfor i dag i fattige og underutviklede land. For å rette på dette startet WHO i 1999 et 4-årig vaksinasjonsprogram som tok sikte på å øke immuniteten mot meslinger i et utvalg av fattige og underutviklede land. Målet var å halvere antall meslingedødsfall. Når antall meslingedødsfall reduseres vet man at man også får en sterk redusering i andre alvorlige komplikasjoner.^{[trenger referanse]}

For å redusere antall meslingedødsfall startet WHO en intensiv vaksinasjonskampanje. I perioden 1999–2004 ble millioner av nye barn vaksinert mot meslinger. På slutten av denne perioden, i 2005, var resultatene synlige. Meslingedødsfall i verden ble redusert med nærmere 40 %. Ifølge Verdens helseorganisasjon (WHO) og FNs barnefond (UNICEF) var planen om å halvere antall dødsfall som følge av meslinger innen slutten av 2005, i rute. Dødstallene ble redusert fra drøyt 870 000 døde i 1999 til 530 000 i 2003.^{[trenger referanse]}

Meslingers høye dødelighet fremgår av Beretning om Sundhedstilstanden og Medicinalforholdene i Norge 1860, udgiven af Departementet for det Indre. Her står det i kapittelet fra Stavanger amt: «Mæslinger optraadte pludselig i Stavanger i sidste Halvdel af November Maaned, og udbredte sig i December med meget Hurtighed. Dog holdt Sygdommen sig først i flere Uger i Byens vestlige Forstæder; i Huse, hvor den var udbrudt, smittede den hurtig alle dem, som ikke før havde gjennemgaaet den; Feberen var meget heftig, og Udbrudet skedde gjerne under en tydelig Ophovnen af hele Legemet. Betændelser i Luftveiene ledsagede den stadig, og hos Flere udviklede der sig meget hurtig Strubehoste; i saadanne Tilfælde havde Udslaget gjerne "en eiendommelig blaalig Farve" (Lassen). Af 5 Læger anmeldtes til sammen 94 behandlede Tilfælde, hvoraf 25 endte dødlig.»^[10]

7–14 dager etter smitte starter sykdommen med forkjølelsesymptomer, øyebetennelse (konjunktivitt), lysskyhet, hoste og feber. Pasienten får hvite små flekker/utslett på kinnslimhinnen som kalles koplikske flekker omgitt av rød kinnslimhinne.

Utslett i slimhinner kalles også enantem. Etter 3–4 dager kan det virker som sykdommen gir seg. Pasienten kan føle seg litt bedre 1–2 dager. Deretter stiger feberen igjen til en febertopp og utslettet starter. Hudforandringene består av flekker med rødme som delvis flyter sammen, men flekkene er ikke hevet fra underlaget. Det starter bak ørene eller i ansiktet og brer seg til hals, kropp, armer og ben. Utslettet er først lyserødt og småflekket, men flekkene vokser og flyter til slutt sammen i større områder. Etter ytterligere 2–5 dager blir pasienten bedre. Utslettet og feberen avtar.

Utslettet er typisk og sykehistorien klassisk.^[klargjør] En endelig diagnose stilles ved såkalte antistoffblodprøver, helst i serumpar,^[klargjør] slik at økning av antistoffnivået kan påvises. I land der de fleste er vaksinerte tas alltid blodprøver ved mistanke om meslinger. Dette gjøres som en del av vaksineovervåkningen. Siden sykdommen er sjelden, vil diagnosen bli sikrere med blodprøver. Dette er unødvendig i land hvor sykdommen er vanlig.

Det finnes EIA-metoder^[klargjør] for påvisning av antistoffene IgG og IgM mot meslingvirus, det finnes også PCR-metoder^[klargjør] for påvisning av selve meslingviruset. For å fange opp viruset eller antistoffene viser det seg at man i tillegg til å ta antistoffblodprøver (serum/serumpar) også kan ta prøver fra munnsekret til den som er syk.^{[trenger referanse]}

Antistoffundersøkelser av munnsekret som nevnt over kan også benyttes for enklere påvisning av røde hunder og kusma.

Det finnes ingen behandling mot sykdommen utover å behandle eventuelle sekundærinfeksjoner.

Meslingevaksine forhindrer effektivt sykdommen. Dersom det dukker opp et enkelt tilfelle av sikre meslinger, kan uvaksinerte i omgivelsen oppnå en viss beskyttelse ved at vaksine gis før det er gått 72 timer fra mulig smitte. Gammaglobulin kan også gi en viss beskyttelse før det er gått 5–6 dager etter mulig smitte.

Meslinger er som regel en ufarlig sykdom, men komplikasjoner er ikke helt uvanlig og kan være alvorlige. De vanligste komplikasjonene er lungebetennelse, bronkitt og mellomørebetennelse. Det forekommer også hjernebetennelser med varige hjerneskader.

En av fem tusen med meslinger får alvorlige komplikasjoner, og opp til halvparten av disse får varige skader. Dette er egentlig høye tall. Hvis alle barn fikk meslinger, ville skadene i samfunnet bli betydelige.

Noen få barn får en komplikasjon som kalles postinfeksiøs meslingeencefalitt. Dette er en autoimmun sykdom der immunforsvaret forveksler hjernevev og virus, og angriper seg selv.

• WHOs side om meslinger (engelsk)