Melodi Grand Prix 1969

Melodi Grand Prix 1969
Dato:	1. mars 1969
Sted:	Store Studio, Oslo
Programleder:	Janka Polanyi
Arrangør:	Norsk rikskringkasting
Deltakere:	10
Vinner:	«Oj, oj, oj, så glad jeg skal bli»
Artist:	Kirsti Sparboe
Eurovision Song Contest 1969
Plass i finale:	16 av 16
Poeng i finale:	1
Melodi Grand Prix 1968 Melodi Grand Prix 1970

Melodi Grand Prix 1969 var den tiende utgaven av Melodi Grand Prix, Norges nasjonale uttak til Eurovision Song Contest. NRK inviterte forfatterne av de foregående vinnersangene til å sende inn bidrag, og fem tok imot invitasjonen. I tillegg arrangerte NRK en åpen konkurranse der fem bidrag ble valgt ut av totalt 418 innsendte. Finalen ble arrangert 1. mars 1969, og vinnerlåten ble «Oj, oj, oj, så glad jeg skal bli», sunget av Kirsti Sparboe og skrevet av Arne Bendiksen. I den internasjonale finalen i Madrid kom låten på sisteplass med 1 poeng.

Vinnerbidraget skulle vise seg å sparke i gang en diskusjon uten sidestykke i norsk grand prix-historie. Like etter seieren i den norske finalen var Bendiksen og Sparboe gjester i tv-programmet Her og nå!. Der ble de møtt av den danske universitetslektoren Erling Nielsen som regelrett slaktet sangteksten. Dette førte igjen til klagestorm mot NRK og flere påfølgende debattprogrammer med høy temperatur. Den intense debatten i ukene etter var trolig en medvirkende årsak til at NRK trakk seg fra Eurovision Song Contest året etter.

NRK fikk tilsendt 418 bidrag, og en tremannsjury valgte ut fem av dem til finalen. Juryen besto av musikerne Carsten Klouman, Terje Rypdal og Egil Kapstad.^[1] I tillegg hadde NRK invitert de tidligere vinnerkomponistene til å bidra med låter. Fem av dem sendte inn, og dermed stilte ti melodier i finalen, det høyeste antall til da.

Finalen ble spilt inn i Store Studio om ettermiddagen lørdag 1. mars og sendt i opptak på fjernsynet samme kveld. For første gang hadde konkurransen en kvinnelig programleder, hallodamen Janka Polanyi.

I motsetning til årene før, droppet NRK ordningen med å fremføre bidragene i to versjoner, én med lite orkester og én med stort orkester. I stedet ble sangene fremført kun én gang, akkompagnert av Kringkastingsorkestret under ledelse av Øivind Bergh. Blant artistene var kjente navn som Lill-Babs, Inger Lise Rypdal under pikenavnet Andersen, og Kirsti Sparboe, Elisabeth Granneman og fjorårsvinner Odd Børre.

Ti distriktjuryer stemte på bidragene, og den klare vinneren ble Arne Bendiksens «Oj, oj, oj, så glad jeg skal bli», sunget av Kirsti Sparboe.

Pauseinnslaget var et spesialnummer på rulleskøyter, med duoen The Hurricanes. Johnny Bergh hadde regien for sendingen.^[2]

Ti juryer med fem medlemmer i hver var plassert i ti byer rundt om i landet. Hvert jurymedlem ga ett poeng til sin favorittmelodi. Juryene stemte som følger:

Dette var juryene: 1. Vadsø, 2. Tromsø, 3. Bodø, 4. Trondheim, 5. Ålesund, 6. Bergen, 7. Stavanger, 8. Kristiansand, 9. Hamar og 10. Oslo.

Det var et mannsdominert panel som kåret melodiene, kun 15 av de 50 dommerne var kvinner. Det var en liten økning fra 1967, da det var 12 kvinnelige jurymedlemmer.^[3]

Vinnermelodien skulle vise seg å sparke i gang en diskusjon uten sidestykke i norsk grand prix-historie. Samme kveld etter den norske finalen ble Sparboe og låtskriveren Arne Bendiksen invitert til Haagen Ringnes’ program Her og nå! på Centralteatret. I stedet for gratulasjoner og hyllest ble de møtt av den danske universitetslektoren Erling Nielsen som utførte en litterær analyse av teksten til vinnerlåten. Nielsen karakteriserte teksten som «nonsens og sludder» og konkluderte med at «det er ett stort lyspunkt i teksten, og det er 'oj, oj, oj'»^[4]. Lettere paff prøvde Bendiksen å forsvare seg med at han verken var Ibsen eller Bjørnson.^[5]

Den litterære radbrekkingen skapte seerstorm mot NRK allerede under sendingen. Sentralbordet ble ringt ned av folk som mente dette var «ugalant mot Bendiksen» og at «den fæle dansken burde skamme seg». Seansen i Her og nå! sparket i gang et stort oppgjør mellom den klassiske musikken på den ene siden og den folkelige popmusikken på den andre. I sin bok, Her og nå: utdrag av en fjernsynsserie, skrev Haagen Ringnes: «stormen i vannglasset økte til orkan. Pop-Norge var fortørnet og fikk følge av mange». Professor Erling Nielsen møtte også kraftig kritikk. «Ikke siden enevoldstiden har det florert et slikt danskehat i kongeriket Norge», skrev Ringnes.^[6]

Fem dager etter finalen hadde det legendariske debattprogrammet Åpen post fått samlet de såkalte åndssnobbene og popmusikerne til å diskutere ��pop som massekultur kontra 'åndssnobberi'».^[7] Rolv Wesenlund og Odd Eidem forsvarte popmusikken, på den andre siden satt lektor Erling Nielsen og pianisten Amalie Christie. Temperaturen i studio ble høy, og skjellsordene haglet mellom partene.^[7] Midt i programmet ringte blant annet Jens Bjørneboe inn, og Christie vekket oppsikt ved å kalle Bendiksen en vampyr.^[8][9] Natten før sendingen hadde også Einar Schanke laget en Arne Nordheim-aktig sang for å vise at kunstmusikk ikke egner seg i Melodi Grand Prix. Stykket ble fremført av Elisabeth Granneman som ulte og kastet tallerkener.^[10]

Dette førte igjen til at en irritert Nordheim sporenstreks kontaktet NRK og informerte at han ville lage sitt eget verk for å motbevise Schanke og Granneman.^[10] I et intervju med NRK sa Nordheim at Melodi Grand Prix hadde fordummende elementer og utelukkende opererte med klisjeer. «Hele Grand Prix-forestillingen (…) man blir så forbanna, for det er så uten motforestillinger», sa Nordheim.^[11] Komponisten kalte slagermelodien sin for «Her og nå», og den ble fremført av jazzsangeren Karin Krog i programmet Her og nå! lørdagen etter. Under fremføringen skrek Krog ut ord som «sult!», «gass!» og «fri!» akkompagnert av bilder av krig, forurensning og sigarettreklamer.^[11]

Også tv-seerne kastet seg inn i bruduljene, og en rekke leserinnlegg strømmet inn til riksavisene i de påfølgende ukene. De fleste støttet Arne Bendiksen, som også opplevde å bli stoppet og omfavnet av ukjente på gaten. Ifølge Bendiksen sa flere til ham at de nektet å reise på ferie til Danmark, i protest mot den danske universitetslektoren Erling Nielsen.^[9]

Bråket ga «Oj, oj, oj, så glad jeg skal bli» en salgsmessig pangstart, og Arne Bendiksen signerte platen med «Med hilsen til herr Nielsen».^[6] Salget gikk strålende, og vinnermelodien ble en landeplage som toppet VG-lista i fire uker. Dette var første gang en norsk vinnerlåt gikk til topps på VG-lista.^[12] «Oj, oj, oj, så glad jeg skal bli» fikk også en renessanse i 1996, da den toppet Norsktoppen hele ti uker på råd.^[13]

I den internasjonale finalen i Madrid var juryene mer på linje med lektor Nielsen. «Oj, oj, oj, så glad jeg skal bli» fikk bare 1 stemme, fra Sverige, og endte sist. Dette var Norges andre sisteplass i konkurransen. Kirsti Sparboe selv mente sisteplassen var en felles-europeisk protest mot den omstridte norske selfangsten.^[14]

I forkant av den internasjonale finalen vurderte flere land, også de nordiske, om de skulle boikotte konkurransen. Årsaken var at finalen skulle holdes i Spania, som da var et diktatur kontrollert av Francisco Franco. Boikotten ble imidlertid ikke noe av, og Norge stilte på scenen i Madrid.^[15]

Dette året var første gang Norge stilte med korister i Eurovision Song Contest. Tidligere hadde Norges artister stått alene på scenen, uten støtte fra et bakgrunnskor.

To måneder etter Melodi Grand Prix omkom Vigdis Mostad, som deltok med «Friaren», i Bent Sølves-ulykken.

• Norsk rikskringkasting: Melodi Grand Prix 1969 – finale (sendt 1. mars 1969), NRK TV
• (en) Melodi Grand Prix 1969 på Internet Movie Database