Hopp til innhold

Livmorkannibalisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Livmorkanibalisme»)
Fostere av hammerhai. Fostrene får næring til fullstendig utvikling ved å spise sine mindre søsken i mors liv.

Livmorkannibalisme eller intrauterin kannibalisme er en ekstrem form for konkurranse mellom søsken som forekommer hos enkelte kjøttetende arter. Slik kannibalisme kan ta mange former, men i alle tilfeller fører det til at mange fostere dannes ved unnfangelsen, men bare noen få blir født. De større og sterkere fostrene spiser sine svakere og mindre utviklede søsken som en kilde til næring for å gjennomføre fosterutviklingen. Livmorkannibalisme forekommer bare hos levendefødende og ovovivipare arter.

Eksempler

[rediger | rediger kilde]

Det finnes flere former for livmorkannibalisme. I adelopfagi eller embryofagi spiser fostere hverandre, mens i oofagi spiser de nyutviklede egg.[1][2] Livmorkannibalisme er relativt sjeldent i dyreriket, men forekommer hos en del marine snegler (familiene Calyptraeidae, Muricidae, Vermetidae og kongsnegler) og enkelte flerbørstemarker, som Boccardia proboscidia.[3] Det er også kjente fra ganske tidlige fosterstadier hos flatormer. Hos disse ligger mange egg tett sammen i eggkapsler, og større og mer velutviklede egg tar plommemasse fra mindre utviklede egg.[4]

Hos virveldyr er livmorkannibalisme kjent fra håbranner slik som tigerhai, og hos ildsalamander og alpesalamander.[5][6]. Enkelte ovovivipare tannkarper har et system der fostrene spiser nydannede egg (oofagi) i mors liv.[2] Det finnes også fossile eksempler. Fossiler av svært unge eksemplarer (nyfødte eller muligens aborterte fostre) av havmusa Delphyodontos dacriformes fra karbon, har både skarpe tenner og avføring i tarmen, som antyder at de har spist som fostere.[7] Kjempehaien Megalodon har muligens også drevet livmorkannibalisme, hvilket tillot de overlevende fosterene å bli hele to meter lange før fødselen.[8]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Thierry Lodé 2001. Les stratégies de reproduction des animaux (reproduction strategies in animal kingdom). Eds Dunod Sciences, Paris
  2. ^ a b Crespi, Bernard; Christina Semeniuk (2004). «Parent-Offspring Conflict in the Evolution of Vertebrate Reproductive Mode». The American Naturalist. 163 (5): 635–654. PMID 15122484. doi:10.1086/382734. 
  3. ^ Thomsen O., Collin R. & Carrillo-Baltodano A. (2014). "The Effects of Experimentally Induced Adelphophagy in Gastropod Embryos". PLoS ONE 9(7): e103366. doi:10.1371/journal.pone.0103366.
  4. ^ Harrath, A.H.; Sluys, R.; Zghal, F.; Tekaya, S. (januar 2009). «First report of adelphophagy in flatworms during the embryonic development of the planarian Schmidtea mediterranea (Benazzi, Baguñà, Ballester, Puccinelli & Del Papa, 1975) (Platyhelminthes, Tricladida)». Invertebrate Reproduction & Development. 53 (3): 117–124. doi:10.1080/07924259.2009.9652297. 
  5. ^ Hamlett, William C.; Allison M. Eulitt; Robert L. Jarrell; Matthew A. Kelly (1993). «Uterogestation and placentation in elasmobranchs». Journal of Experimental Zoology. 266 (5): 347–367. doi:10.1002/jez.1402660504. 
  6. ^ Stebbins, Robert C. (1995). A Natural History of Amphibians. Princeton, NJ: Princeton University Press. s. 9. ISBN 0-691-10251-1. 
  7. ^ Lund, R. 1980. Viviparity and intrauterine feeding in a new holocephalan fish from the Lower Carboniferous of Montana. Science, 209: 697‑699.
  8. ^ Shimada, Kenshu (11. januar 2021). «Ontogenetic growth pattern of the extinct megatooth shark Otodus megalodon —implications for its reproductive biology, development, and life expectancy». Historical Biology: 1–6. doi:10.1080/08912963.2020.1861608. Besøkt 12. mai 2021. 
Autoritetsdata