Klassisk arkeologi

Klassisk arkeologi er den delen av arkeologien som beskjeftiger seg med den klassiske perioden innenfor middelhavsarkeologien. Med klassisk regnes hovedsakelig gresk og romersk historie mellom ca. 700 f.Kr. til ca. 700 e.Kr.^[1], eller til slutten på det vestromerske imperiet i 476 e.Kr. Tidsperioden er anslagvis da det ikke er mulig å sette et konkret årstall for hva som var starten og slutten. Ofte omtales perioden som antikken.

Middelhavsarkeologi er et overordnet begrep som ikke er avgrenset til en tidsmessig avgrenset periode, men som i realiteten kan være hvilket som helst felt innenfor dette geografiske området. For eksempel mykensk og minoisk kultur i Hellas og etruskisk kultur i Italia, samt den tidligste delen av Det bysantinske rikets historie.

Klassisk arkeologi oppstod som en egen gren av arkeologien i det 19. århundre, da personer som Heinrich Schliemann og andre begynte å lete etter sporene fra de sivilisasjoner de hadde lest om i studiet av latin og gammelgresk. De var langt fra de første som hadde beskjeftiget seg med studiet av antikken gjennom oldtidsfunn, men det var først på denne tiden av studiet ble systematiser, og at man gikk fra å se gjenstandene løsrevet fra kontekst til å dokumentere utgravninger og dermed kunne sette gjenstander og strukturer i relasjon til hverandre^[2].

• Alcock, Susan E. og Robin Osborne (2012). Classical Arcaheology, 2nd. ed. Wiley-Blackwell, West Sussex. Serie: Blackwell Studies in Global Arcaheology.
• Dyson, S. L. (2006). In Pursuit of Ancient Pasts. A history of Classical Archaeology in the Nineteenth and Twentieth centuries. Yale University Press, New Haven.
• Schaps, David M. (2011). Handbook for Classical Research. Routledge, London and New York.
• Shanks, M. (1996). Classical Archaeology. Experiences of the Discipline. London, Routledge.