Karakorum

Karakorum
Land		Mongolia
Grunnlagt		1220 (Julian)
Areal		2 072 kvadratkilometer
Befolkning		9 439[1] (2015)
Bef.tetthet		4,56 innb./kvadratkilometer
Høyde o.h.		1 471 meter
Karakorum 47°11′51″N 102°49′26″Ø
Karakorum på Commons

Dette er en side om palasset Karakorum. For fjellkjeden med samme navn, se Karakorum.

Karakorum (også Qaraqorum, K'a-la-k'un-lun, Khara-khorin, Kharakhorum, Khara Khorum på klassisk mongolsk) var et gammelt palass og sted som tjente som «hovedstad» for Det mongolske rike i en periode på omkring tredve år på 1200-tallet. Dets ruiner ligger i det nordøstre hjørne av provinsen Övörhangay i Mongolia, sørvest for Ulaanbaatar, og nær dagens småby Harhorin, og rett ved Erdene Zuu-klosteret.

Arkeologiske funn viser at bebyggelsens liv kretset rundt metallurgi drevet av strømningene i elven Orkhon. Andre funn omfatter pilespisser, jerngryter, hjulaksler, rester etter produksjon av keramiske fliser og skulpturer, glass- og garn-bearbeidelse, og dessuten av silke og mynter fra Kina. Selve palasset hadde tak dekket av grønn teglstein, og alle tak skal ha vært ornamentert. Det er også gjort funn av husgeråd og av porselens- , bronse-, sølv- og gulldekorasjoner.^[2]

Området rundt Karakorum har jordbruksland og var en gang rikt på mineraler som kunne utvinnes ved gruvedrift. Det er gjort funn som kan tolkes som at stedet var bebodd allerede på 700-tallet.

Orkhondalen hadde allerede vært et senter for xiongnu-, göktürk- og uighur-rikene. For göktürkene hadde Khangaifjellene rett i nærheten vært stedet for deres Ötüken, og uighurhovedstaden Karabalgasun lå tett ved der Karakorum senere ble grunnlagt. Dette området er antagelig det eldste jordbruksområdet i hele det som idag er Mongolia.^[3]

I 1218/19 samlet Djenghis Khan sine styrker forut for felttoget mot Khwarezmia på det sted som ble kalt Karakorum^[4], men selve grunnleggelsen av en by der sies å ha funnet sted først noen år etter, i 1220. Frem til 1235 var Karakorum neppe mer enn en stor samling av jurter, men da - etter Jin-dynastiets fall - lot Djengis Khans etterfølger Ögedei bygge kringmurer og et fast palass.^[5]

Under Ögedei og hans etterfølgere ble Karakorum så et viktig verdenshistorisk sentrum. Möngke Khan lot palasset utvide, og det store stupatempelet ble fullført.^[5]

Willem van Rubruck, en flamsk fransiskaner og pavelig utsending til Mongolriket kom frem til Karakorum i 1254. Han har etterlatt seg noen av de mest detaljerte, om ikke alltid så flatterende, skildringer av byen som man i dag har. Han sammenlignet den heller ufordelaktig med landsbyen Saint-Denis nær Paris, og skrev at klosteret i Saint-Denis var ti ganger så fint som storkhanens palass. På den annen side beskrev han byen som svært kosmopolittisk og religiøst tolerant. Sølvtreet han beskrev som del av Möngke Khans palass var etter det han skrev blitt til selve symbolet på Karakorum.^[6] Han beskrev at bymuren hadde fire porter i hver sin himmelretning, to kvartaler med faste (vanlige) hus - ett for «sarasenerne» og ett for «cathaierne» ( = nordkinesere), tolv hedenske templer, to moskeer, og én nestoriansk kirke.^[5]

Da Kublai-khan kom til makt i 1260 flyttet han sin hovedstad til Shangdu, og senere til Khanbaliq (Beijing). Karakorum ble redusert til administrativt senter for en fjern provins innen Kublais Yuan-dynasti, grunnlagt i Kina i 1271. Da var byen allerede begynt å bli sammet av rivalisering og strid.^[7] I 1298/99 plyndret fyrst Ulus Buqa markedene og kornlagrene. Første del av 1300-tallet så imidlertid en ny oppblomstring. I 1299 ble byen utvidet mot øst, og i 1311 og igjen mellom 1342 til 1346 ble stupatempelet (etter 1346 kjent som Xingyuange 興元閣) fornyet.^[5]

Etter at Yuan-dynastiet brøt sammen i 1368 ble Karakorum residensby for Biligtü Khan i 1370. I 1388 angrep Mingstyrker under general Xu Da byen og ødela den.

Den fikk bebyggelse igjen senere, men var da en ubetydelighet og en kasteball mellom lokale folkegrupper.

• (en) Karakorum – kategori av bilder, video eller lyd på Commons