Jonathan Wild

Jonathan Wild
Jonathan Wild på dødscellen i Newgate fengsel i London i 1725. I fanget har han sin bok over innkommende og utgående tyvegods.
Født		6. mai 1683 Wolverhampton
Død		24. mai 1725[1][2] (42 år) London hengning
Beskjeftigelse		Kriminell
Nasjonalitet		Kongeriket Storbritannia Det britiske imperiet
Gravlagt		St Pancras Old Church, Camden
Dom		Dødsstraff
Sonings­sted		Newgate fengsel
Jonathan Wild på Commons

Jonathan Wild (1683–1725) var en av de mest berømte forbryterne i England. Hans bedrifter ble kjent i hele Storbritannia via romaner, dramatiseringer og politiske satirer. Rollefiguren «Peachum» i John Gays Tiggeroperaen og i Bertolt Brechts nyversjon av denne, Tolvskillingsoperaen, er basert på Wild. Jonathan Wild levde lenge et dobbeltliv, der han på den ene side ledet en stor bande med tyver, mens han på den annen side offentlig opptrådte som en som opprettholdt ro og orden. I 1720-årene var han nærmest en lokal helt i London, men denne beundringen gikk over i hat da hans dobbeltliv ble avslørt. Etter rettssaken mot ham, som endte med at han ble hengt, ble han et symbol på korrupsjon og hykleri.

Wild ble født inn i en fattig familie i Wolverhampton den 6. mai 1683 som eneste sønn. Etter å ha gått i lære hos en beltespennemaker, jobbet han som tjener, og kom i 1704 til London. Da han fikk sparken fra sin arbeidsgiver, og dro tilbake til Wolverhampton, ble han arrestert og satt i gjeldsfengsel. I tiden i fengsel ble han populær, og fikk «the liberty of the gate», noe som betydde at han fikk være med ut om kveldene for å hjelpe til å arrestere tyver. Det var da han ble kjent med Mary Milliner, også kalt Mary Mollineaux. Milliner var prostituert, og det var hun som lærte Wild forskjellige tyverimetoder. Takket være disse metodene klarte Wild å få skaffet nok penger til å betale seg ut av gjeldsfengselet.

Da Wild slapp ut av fengselet, flyttet han sammen med Mary Milliner. Begge hadde tidligere vært gift, og Wild, som nå jobbet som Milliners hallik, hadde et barn fra før. Det tok ikke lang tid før Wild var godt kjent i Londons underverden, og ble kjent med dens mennesker og metoder. Da han og Milliner gjorde det slutt, fungerte hun som «horemamma» for andre prostituerte, og Wild var heler av tyvegods. Han fant imidlertid snart en mye mer effektiv metode å tjene penger på.

Her i London går det ikke én natt uten et overfall. Forrige uke ble en gentleman og to kvinner ranet i Hyde Park Corner. De kom fra Chelsea og hadde tatt en runde i St. James Park, da de plutselig ble stukket ned med seks sverd.

Skrevet i brev av Sir John Verney, sitert fra Waller, s. 442

Mellom 1680 og 1720 gikk kriminaliteten i London dramatisk opp. Grunnene til dette var blant annet økonomiske problemer på grunn av den pågående krigen mot Frankrike, og antallet arbeidsløse og fattige soldater og sjømenn.

Dagsaviser, på den tiden fortsatt et ganske nytt fenomen, hadde ofte reportasjer om kriminalitet og kriminelle. På grunn av dette ble folk mer opptatt av kriminalitet, og hvordan den ble bekjempet. Dette førte til at meninger som «Hanging is not Punishment Enough for Murtherers, Highwaymen and House-Breakers», ble mer utbredt, og at kriminelle også burde bli torturert før de ble drept, for å øke avskrekkingen.

Politi i dagens betydning av ordet, fantes på den tiden ikke. I stedet var det innbyggernes egen oppgave å organisere bekjempelse av kriminalitet. Systemet var at innbyggerne hadde oppgave som betjenter på tur, men i praksis betalte de når det var deres tur en sum til en fast person, som utførte oppgaven for dem.

Wild hadde en raffinert metode å tjene penger på kriminalitet samtidig som det virket som om han var på riktig side av loven. Han ledet en bande tyver, som ga tyvegodset sitt til ham. Når tyveriet ble annonsert i avisen, ville hans «tyvefangeragenter» gjøre noe detektivarbeid, og ga tilbake tyvegodset til dets opprinnelige eier, mot et beløp som skulle gå til driften av Wilds tyvefangeragenter. I tillegg til å «finne» tyvegods, hjalp Wild myndighetene med å finne og arrester tyver. Tyvene han anga, var imidlertid fra rivaliserende bander, eller medlemmer av hans egen bande som nektet å samarbeide med ham. Om et medlem av hans bande motarbeidet ham en gang, fikk denne et kryss ved siden av sitt navn i Wilds bøker. Om han gjorde det igjen, fikk han enda et kryss, og ble angitt. Dette har blitt hevdet å være opphavet til det engelske uttrykket «to double-cross», men uttrykket skal ikke ha vært i ordinær bruk før 1834.^{[trenger referanse]}

For å begrense problemet med tyverier, ble det innført meget strenge straffer for heleri. Nye og uerfarne tyver løp da en stor risiko når de prøvde å selge tyvegodset sitt. Dette gjorde at Wild ble styrket, fordi den letteste måten for tyver å få solgt tyvegodset sitt trygt, var gjennom ham.

Lost, the 1st of October, a black shagreen Pocket-Book, edged with Silver, with some Notes of Hand. The said Book was lost in the Strand, near Fountain Tavern, about 7 or 8 o'clock at Night. If any Person will bring aforementioned Book to Mr Jonathan Wild, in the Old Bailey, he shall have a Guinea reward.

Dette er teksten i en annonse i en avis, men som faktisk er utpressing. «Notes of hand» betyr signaturer, så Wild vet allerede hvem som eier lommeboken. Annonsen sier videre at Wild vet hva eieren gjorde da lommeboken forsvant, for Fountain Tavern var en beryktet bordell. Den egentlige hensikten med annonsen var å true eieren med å fortelle om hans bordellbesøk, enten til offentligheten eller til hans kreditorer, og nevner også en «løsepengepris» (en guinea, eller et pund og en shilling).

Av offentligheten ble Wild sett på som en helt – han var en av dem som sørget for å sette kriminelle bak lås og slå. I 1718 kalte Wild seg selv «Tyvefangergeneral av Storbritannia og Irland», og skrøt av å ha fått 60 tyver hengt på grunn av forbrytelsene deres. Wild hadde kontor i Old Bailey, som ofte ble besøkt av tyveriofre, som igjen ofte ble lettet over å vite at Wilds «agenter» hadde fått tak i tyvegodset. Mot en ekstra penge skulle han også prøve å finne tyven for dem. I motsetning til det som hevdes i noe litteratur, er det ingen beviser for at Wild faktisk anga noen av sine egne menn mot penger.

I 1720 var Wild så berømt at han ble rådgiver for byens administrasjon om hvordan de på beste måte kunne forhindre kriminalitet. Wilds anbefaling var ikke overraskende: Øk belønningen for tips som førte til arrestasjoner av tyver. Denne summen økte faktisk det påfølgende året fra 40 til 100 pund, noe som resulterte i en betydelig økning av Wilds inntekter.

Wild manipulerte pressen på samme måte som den amerikanske gangsteren Al Capone gjorde det i forbudstiden. «Wilds kamp mot de kriminelle» var hett avisstoff på den tiden. Avisene trykket mer enn gjerne historier om Wilds heltemodige handlinger i kampen mot de kriminelle. I juli–august kunne avisene fortelle om Wilds offensiv mot Carrick-gjengen, som endte med at 20 medlemmer av denne gjengen ble arrestert. I belønning for dette fikk han 800 pund, noe som tilsvarer rundt 126 000 i 2020. Når et medlem av Carrick-gjengen ble løslatt, fikk Wild ham arrestert igjen på grunnlag av «videre informasjon». For offentligheten virket dette som en ufortrøden kamp mot kriminalitet, men i virkeligheten var det et gjengoppgjør forkledd som tjenester for staten.

I 1724 fikk London-innbyggernes tro på politiet seg en knekk. Fire år tidligere hadde South Sea-boblen på børsen i London sprukket, og det var en sak som omfattet mye korrupsjon. Man begynte å se litt mer skeptisk på maktpersoner.

I februar 1724 ble samtidens mest kjente innbruddstyv, Jack Sheppard, arrestert ved hjelp av Wild. Sheppard hadde samarbeidet med Wild tidligere, men hadde gått sin egne veier. Som med andre arrestasjoner som følge av tips fra Wild, tjente også denne først og fremst Wild selv.

Sheppard ble satt i arrest i St. Giles' Roundhouse, og rømte umiddelbart. I mai fikk Wild Sheppard arrestert igjen, og han ble satt i Newgate fengsel. Sheppard rømte igjen før en uke var gått. I juli ble Sheppard igjen arrestert. Denne gang ble han stilt for retten, og ble dømt til døden. Samme natt som dødsordren kom, 30. august, rømte Sheppard igjen. På denne tiden hadde Sheppard blitt en slags helt for arbeiderklassen (han var en cockney, ikkevoldelig og kjekk). 11. september ble han arrestert på nytt, og Sheppard ble plassert i Newgates sikreste rom. Han fikk også fotlenker, og ble lenket til gulvet.

16. september klarte Sheppard imidlertid å rømme enda en gang; han hadde brukt en jernstang til å bryte opp fotlenkene og lenkene som bandt ham til gulvet, samt seks jerndører, for å komme seg i frihet. Denne rømningen overrasket alle, og Daniel Defoe, da journalist, skrev om hendelsen. Sent i oktober fant Wild Sheppard for femte og siste gang. Denne gangen ble han satt midt i Newgate, til alles skue, og ble satt fast til 150 kilo vekter. Han var nå så kjent at vaktene tok godt betalt for at folk kunne se ham, og James Thornhill malte et portrett av ham. Sheppard ble hengt 16. november 1724.

Wilds forfølgelse av Sheppard ble ikke godt mottatt av folk, og Sheppards popularitet økte i takt med at Wilds sank. Da Wild i februar 1725 brukte vold for å få en av karene sine ut av fengsel, ble han arrestert. Han ble plassert i Newgate, hvor han fortsatte å drive forretningene sine. I illustrasjonen i innledningen sitter Wild med sin bok over innkommende og utgående tyvegods, i fengselet. Det fantes beviser mot Wild for å ha brutt seg ut av fengsel med vold, og for å ha stjålet juveler under Order of the Garter-seremonien året før.

Folkets humør hadde endret seg, de var mer opptatt av mannen i gata, og mislikte maktfigurer. Wilds rettssak foregikk samtidig med rettssaken mot rikskansleren Thomas Parker, som sto tiltalt for å ha mottatt 100 000 pund i bestikkelser. Medlemmer av Wilds gjeng begynte å forstå at han ikke ville komme unna, og begynte så smått å rapportere beviser mot ham til politiet, inntil alle aktivitetene hans, inkludert opplegget med å styre tyver og selge tilbake sakene til de opprinnelige eierne, var kjent. Det ble også bevist at han hadde bestukket offentlige tjenestemenn flere ganger.

Den 24. mai 1725 ble Wild ført til galgen ved Tyburn, i den nordøstlige enden av Hyde Park. Wilds henrettelse var en betydelig hendelse, og billetter til de beste plassene ble solgt lang tid i forveien. Daniel Defoe rapporterer at samlingen av folk var den største noensinne hittil i Londons historie. Etter hengningen ble Wilds lik solgt til Royal College of Surgeons for dissekering, noe som var vanlig på den tiden. Skjelettet hans er fremdeles på utstilling ved Royal College of Surgeons' museum.

Wild er i dag ikke så mye kjent for sine bravader, men mer for alle satirene og anekdotene om ham og hans gjerninger.

Da Wild ble hengt, var avisene fulle av beretninger om hans liv, sitater av ham, farveltaler og lignende. Daniel Defoe skrev en beretning i Applebee's Journal i mai, og fikk utgitt True and Genuine Account of the Life and Actions of the Late Jonathan Wild i juni 1725. Dette verket konkurrerte mot et annet som hevdet å ha utdrag fra Wilds dagbok, True Effigy of Mr. Jonathan Wild.

John Gays Tiggeroperaen kom i 1728. Handlingen er om striden mellom Wild og Sheppard. Bertolt Brechts Tolvskillingsoperaen er en nyere versjon av Tiggeroperaen, og her er også Wild med.

Jonathan Wild er også tittelfiguren i to historier i tegneseriebladet Fantomet, som kom ut på slutten av 2005, «Jonathan Wild: Tyvenes konge» og «Jonathan Wild: Løkken strammes», begge skrevet av Claes Reimerthi og tegnet av Kari Leppänen. I disse historiene er det Fantomet, som etter selv å ha blitt hengt (men på mirakuløst vis overlevd) til slutt klarer å få fanget Wild og brakt ham til retten.

• Gerald Howson: Thief-Taker General: Jonathan Wild and the Emergence fo Crime and Corruption as a Way of Life in Eighteenth-Century England. New Brunswick, NJ og Oxford, Storbritannia, 1970 ISBN 0-88738-032-8
• Frederick Lyons: Jonathan Wild, Prince of Robbers, 1936
• Edwin Woodhall: Jonathan Wild, Old Time Ace Receiver, 1937
• Maureen Waller: Huren, Henker, Hugenotten – Das Leben in London um 1700, Verlag Lübbe, Bergisch Gladbach 2002, ISBN 3-404-64186-8
• Claes Reimerthi: «Tyvefangergeneralen" Jonathan Wild» i Fantomet 27/2005

• Daniel Defoe: A True & Genuine Account of the Life and Actions of the late Jonathan Wild, Not made up of Fictions and Fable, but taken from his Own Mouth and collected from papers of his Own Writing, 1725
• Henry Fielding: Life of Jonathan Wild the Great
• Captain Alexander Smith: The Memoirs of the Life & Times of the famous Jonathan Wild, together with the History & Lives of Modern Rogues, 1726

• «Jonathan Wild» fra The Complete Newgate Calendar
• Project Gutenberg: The History of the Life of the Late Mr. Jonathan Wild the Great
• Cambridge Literature History om Jonathan Wild