Hopp til innhold

James Whitmore

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
James Whitmore
FødtJames Allen Whitmore jr.
1. okt. 1921[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
White Plains i New York, USA
Død6. februar 2009 (87 år)
Malibu, California, USA
BeskjeftigelseSkuespiller
Utdannet vedYale University
Choate Rosemary Hall
Amherst Central High School
Saybrook College
EktefelleNancy Mygatt (1947–1971) (skilt)
Audra Lindley (1972–1979) (skilt)
Nancy Mygatt (1979–1981) (skilt)
Noreen Nash (2001–2009) (hans død)
BarnJames Whitmore Jr.
NasjonalitetUSA
Utmerkelser
6 oppføringer
Theatre World Award (1948)[5]
Tony Award for Best Newcomer (1948) (tema for: 2nd Tony Awards)
Primetime Emmy Award for Outstanding Guest Actor in a Drama Series (2000) (for verk: The Practice, tema for: 52nd Primetime Emmy Awards)
Stjerne på Hollywood Walk of Fame
Golden Globe for beste mannlige birolle i en film (1950) (for verk: Battleground)
Donaldson Awards
Aktive år1949–2007
IMDbIMDb
James Whitmore på Commons

James Allen Whitmore jr. (født 1. oktober 1921 i White Plains i New York, død 6. februar 2009) var en amerikansk skuespiller som opptrådte på teater og film.

Utdannelse

[rediger | rediger kilde]

James Whitmore studerte ved Amherst Central High School i Snyder i New York, før han tok eksamen fra The Choate School (nå Choate Rosemary Hall) i Wallingford i Connecticut. Han fortsatte med å studere ved Yale University, hvor han var medlem den hemmelige foreningen Skull and Bones som også tidligere president George W. Bush var en del av.

Militærtjeneste

[rediger | rediger kilde]

Da Whitmore var ferdig med sine studier begynte han i militæret. Han ble utnevnt til løytnant og tjenestegjorde i United States Marine Corps. Han var for en periode utstasjonert i Panama Canal Zone under den andre verdenskrig.

Skuespillerkarriere

[rediger | rediger kilde]

Etter andre verdenskrig medvirket Whitmore i flere produksjoner på Broadway. Medieselskapet MGM ansatte Whitmore på kontraktsbasis.

Whitmore dukket opp som general Oliver O. Howard i 1975 under TV-filmen I will Fight No More Forever, basert på konflikten fra 1877 mellom den amerikanske hæren og indianerstammen Nez Perce-stammen. I 2002 Whitmore spilte en birolle i The Majestic, der Jim Carrey hadde hovedrollen. For den yngre generasjon, var han kanskje mest kjent, i tillegg til hans rolle i Shawshank Redemption, som den kommersielle talsmann for anlegget Miracle-Gro i mange år.

Whitmore gjorde også omfattende teaterarbeid. Han ble tildelt en Tony Award for beste opptreden utført av en nykommer i Broadway-produksjonen av Command Decision (1948). Han vant senere tittelen "King of the One Man Show". Han spilte i filmen Give' em Hell, Harry! fra 1975 som han ble nominert til en Oscar for og han hadde rollen som Theodore Roosevelt i filmen Bully (1977) men denne filmen hadde ikke den samme suksessen som de to foregående filmene han hadde vært med i.

I 1994 spilte han en av de sentrale birollene i filmen Shawshank Redemption (norsk tittel: Frihetens regn), der hovedrollene ble spilt av Tim Robbins og Morgan Freeman.

I 1999 spilte Whitmore rollen som Raymond Oz i to episoder av TV-serien Privat Praksis, som han ble tildelt en Emmy Award i kategorien for beste gjesteskuespiller i en dramaserie. I 2002 fikk Whitmore rollen som bestefar på Disney Channels film A Ring of Endless Light. Whitmore er blitt tildelt en stjerne på Hollywood Walk of Fame ved 6611 Hollywood Blvd. I april 2007 dukket han opp i serien C.S.I. i en episode med tittelen «Ending Happy», der han spilte en eldre mann ved navn Milton.

Privatliv

[rediger | rediger kilde]

Whitmore var gift to ganger med Nancy Mygatt. De giftet seg for første gang i 1947, og paret fikk tre sønner sammen før de tok ut skilsmisse i 1971. En av de tre sønnene, James Whitmore III, gikk i farens fotspor og fikk suksess som skuespiller og regissør, under navnet James Whitmore junior. En annen av sønnene, Steve Whitmore, var en offentlig talsmann for Los Angeles County Sheriff's Department. Deres yngste sønn, Daniel, arbeidet i United States Forest Service og som brannmann før han etablerte sitt eget byggefirma.

Etter skilsmissen fra Mygatt giftet James Whitmore seg med skuespilleren Audra Lindley (død i 1997). Ekteskapet varte fra 1972 til 1979. Senere ble han gjenforent med Nancy Mygatt, og de var gift i to nye år før de på nytt skilte seg. I 2001 giftet han seg med skuespiller og forfatter Noreen Nash, som var bestemor til den kjente skuespilleren Sebastian Siegel. Whitmore er bestefar til Matty Whitmore. Mot slutten av livet tilbrakte Whitmore store deler av sommerhalvåret i Peterborough i New Hampshire.

Han var ikke kjent som spesielt politisk aktiv, men i 2007 vakte det en del oppmerksomhet at han gikk ut og støttet Barack Obamas presidentkampanje. I januar 2008 medvirket Whitmore i flere TV-reklamer til støtte for en kampanje for å skille stat og kirke, og for å sikre trosfrihet i USA.

Dødsfall

[rediger | rediger kilde]

I november 2008 fikk Whitmore konstatert at han led av lungekreft, og han døde i sitt eget hjem i Malibu i California den 6. februar 2009, 87 år gammel. Han ble kremert og hans aske ble spredt over Stillehavet.

Filmografi (utvalg)

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ filmportal.de, Filmportal-ID 865832989b9e4fae8bb438d5ed763132, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Discogs, Discogs artist-ID 460825, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Find a Grave, Find a Grave-ID 33594090, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ www.theatreworldawards.org[Hentet fra Wikidata]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=James_Whitmore&oldid=23629882»