Husmann

Husmann betegnet i Norge en person som bygslet jord eller tomt (noen ganger bare hustomt) av en jordeiende bonde, og som regel betalte for dette med en årlig avgift i form av kontanter og/eller pliktarbeid, noen ganger også naturalytelser. Stedet der husmannen bodde med sin familie kalles for en husmannsplass (noen ganger forkortet «plass»). En husmannsplass var ikke oppført med eget matrikkelnummer, men ble betegnet for eksempel som «Langeløkken under Frogner», der Langeløkken var husmannsplassen og Frogner det matrikulerte bruket. Eieren av det matrikulerte bruket ble ofte kalt «husbond».

De fleste steder opphørte husmannsvesenet i løpet av perioden fra 1900 og fram til 1930.

Ofte eide husmennene husene sine selv, og dersom en husmann flyttet fordi han fikk en bedre plass, kunne han ta husene sine med seg. (Laftede tømmerhus uten kledning var enkle å flytte).

I Norge på 1800-tallet var det befolkningsoverskudd, og husmennene var svært tallrike. Husmennene utgjorde en sosial klasse under selveiende bønder. Fra 1900-tallet har mange husmenn etterhvert fått kjøpe husmannsplassene sine, som i mange tilfeller er blitt matrikulerte småbruk eller mindre gårdsbruk. Historisk sett kan det norske husmannssystemet langt på vei sammenlignes med livegenskapet som fantes i mange andre europeiske land. Norge og Sverige var blant få land som aldri innførte livegenskapet i egentlig forstand. Likevel var husmennene ofte i realiteten ufrie i sitt økonomiske avhengighetsforhold til frie bønder.

Det var to typer husmenn. Den ene kalles «husmann med jord», den andre «husmann uten jord». Husmannen uten jord ble ofte benevnt som «bygselhusmann» eller «strandsitter». Husmann med jord var vanlig på Østlandet, mens husmann uten jord var mer vanlig langs kysten.

En «husmann med jord» kunne ha en større eller mindre plass. En stor husmannsplass kunne være som en liten gård. Det var åkerjord og engmark på innmarka, beiterett i gårdens utmark og seter på fjellet eller i skogen. Men husmannen eide ikke plassen. Det var ingen sikkerhet for at neste generasjon kunne overta en veldrevet husmannsplass. Ofte lå husmannsplassene på mark som lett kunne legges til gården i neste omgang. Neste generasjon i husmannsfamilien kunne kanskje bli henvist til et nytt sted som måtte ryddes i utmarka - eller husmannsplassen ble nedlagt.

En «husmann uten jord» bygslet i realiteten en ikke matrikulert hustomt. Den årlige avgiften var ofte svært beskjeden. Mange små tettsteder har blitt etablert som strandsteder av strandsittere eller husmenn uten jord. Disse husmennene var helt avhengige av annen inntekt, enten av fiske, handel, håndverk eller jordbruksarbeid. Mest typisk var kanskje en kombinasjon av flere av disse mulighetene, som husmannen, husmannskona og barna utnyttet til felles beste. En husmann uten jord ville likevel som regel klare å fø noen husdyr, men en måtte da utnytte marginale beite- og forressurser som bøndene selv ikke brydde seg med.

En strandsitter kunne være alt fra en fattig fisker til en velstående kjøpmann. Det avgjørende var at de bygslet sin tomtegrunn, og at det ikke hørte dyrkbar jord til eiendommen. I mange byer var det vanlig med bygseltomter av denne typen.

Husmannsplassen var ikke matrikulert jord. Dersom husmannsplassen var matrikulert ble husmannen å betrakte som en leilending.

I Norge kunne leieforholdet bli regulert av en husmannskontrakt, men ikke alle husmenn hadde kontrakt og var dermed uten rettigheter ved tvisteforhold. Husmannskontrakten omhandlet betaling av leie og arbeidsplikt overfor bonden. Også andre forhold var med i kontrakten, som beiterettigheter, setring, pålegg om gjerdehold og tilgang til ved til brensel.

En husmannskontrakt fra Hans Børlis hjemtrakter inneholdt dette avsnittet: «Oppsidderen må være villig og lydig mod Landeieren og Foresatte; altid ordentlig og ædruelig; ikke holde Krohold eller Drikkelag; melde hvad han erfarer og hører af urigtig Behandling mod Eieren.»^[1]

Begrepet husmann skiftet innhold i løpet av 1600-tallet, og det er forsåvidt to forskjellige ting man beskriver. Den ene, litt mytiske forklaringen, har sin bakgrunn i middelalderens husmaðr, og dennes røtter som trell i vikingtiden. Den andre forklaringen tar utgangspunkt i befolkningsvekst, begrensede naturressurser og slutt på gårdsdeling fra midten av 1600-tallet og utover.

På slutten av 1200-tallet, under Håkon VI Magnussons regjeringstid, var «husmann» synonymt med en løsarbeider, som kunne tenkes å prøve å unngå kravet fast tjeneste dersom han ikke eide egen eiendom. Denne typen husmann påtok seg tilfeldig arbeid, så som arbeid i onnene for bønder, drev litt handel, osv. Dermed unngikk han «tyendetvang». Denne opprinnelsesteorien kan man finne hos Simen Skappel, i referanseverket Om Husmandsvæsenet i Norge, dets oprindelse og utvikling^[2]. Kong Håkon utga en retterbot som krevde at alle som satt på mindre verdier enn 12 mark, pliktet å ta tjeneste hos riddere, prester eller bønder til tidens gjeldende betingelser.

Skappel viser også til den store økningen i folketallet på 16-, 17- og 1800-tallet. Dette er den mer tradisjonelle begrunnelsen som brukes. Årsaken til denne forklaringen på husmannsvesenets opprinnelse, er å finne i Danmark på 1600-tallet. I 1670 ble det ved kongelig befaling forbudt å skille ut nye bruk, for eksempel ved deling i arveoppgjør. De eneste nye brukene som ble tillatt, var nyrydninger i allmenningen.^[3] Bakgrunnen for forbudet var kongens frykt for å gå glipp av skatteinntekter. Bestemmelser i kong Christian IVs lov (IV, 7) (1604) og kong Christian Vs lov (5-2-63) (1687) om åsetesrett bidro også til å vanskeliggjøre deling av gårdsbruk.^[4]

Bagge^[3] viser i tillegg til befolkningsøkningen til bøndenes økte behov for arbeidskraft som årsak til utbyggingen av husmannsplasser. Storparten av utbyggingen av husmannsplasser fant sted på Østlandet. Smålenene, Hedemarken, Kristians amt (Oppland), Akershus og Buskerud var de områdene hvor økningen var størst, og det var de samme områdene som hadde størst behov for arbeidskraft innen jord- og skogbruk. Ifølge Bagge var det på 1660-tallet et par tusen husmenn av den arten man etter hvert kalte «husmann med jord». Etter matrikkelutkastet av 1723 var dette antallet økt til 11 824 på landsbasis, og 6 914 i de fem østlandsamtene. Det innebar en husmann for annenhver oppsitter av en gård.^[3]

Kåre Lunden viser også til tall i Norges Landbrukshistorie II.^[5] Ifølge Lunden hadde Østlandet 23 008 bønder og 8 475 husmenn i 1723. I dette Østlandet er også Telemark medregnet. I 1801 var dette endret til 27 636 bønder og 24 652 husmenn med jord. Tar man med de 3 463 husmennene uten jord i 1801, hadde antallet husmenn nå gått forbi antallet bønder. Med andre ord var forholdstallet gått fra tre bønder pr husmann til én i løpet av 80 år.^[6]

9. oktober 1750 ble den første husmannsforordningen utstedt i København. Den påpekte at muntlig avtale mellom bonde og husmann gjorde det umulig å anke et tvistemål inn for en domstol, noe som gikk ut over husmennene. Christian 7. ville ha slutt på «sådant misbruk, samt våre kjære og fattige undersåtters fortrengelse å avskaffe». Fra nå av skulle husmannsplasser bortfestes ved skriftlige kontrakt, lyde på husmannens levetid og også gjelde for hans kone så lenge hun satt enke. Unnlot en bonde å gi husmannen skriftlig kontrakt, skulle han bøte en riksdaler til de fattige i prestegjeldet.^[7]

En ny forordning av 21. april 1752 gjorde spørsmålet om husmannens status avhengig av hvilken jord han drev. I Norge skilte man mellom matrikulert og umatrikulert jord. Hvis en bonde overlot et jordstykke til en husmann, kunne ikke husmannen skattlegges, for bonden betalte jo allerede skatt for hele bruket. Skulle en slik teig skattlegges, måtte det først føres til fradrag fra stamgården. Dette var alt regulert ved loven om åsetesrett og minstestørrelse på brukene. Forordningen av 1752 knesetter prinsippet at det ikke kan utskrives matrikkelskatt på husmannsplasser i gårdenes inn- eller utmark. Forordningen av 1750 sikret livstidsfeste for alle husmenn, i forordningen av 1752 endret til bare å gjelde husmenn som selv ryddet seg plass i gårdens utmark. For innmarksplasser ble kravet om skriftlig kontrakt og livstidsfeste opphevet, siden innmark lot seg oppdyrke uten noen nybrottsinnsats fra husmannens side. Ettersom disse plassene gjerne var små, og husene reist av bonden selv, var innmarksplasser nærmest en ordning som sikret bondens tilgang på stabil arbeidskraft. Dermed var husmenn på innmarksplasser redusert til «tieneste folk der, efter lovlig udsigelse, bortfløtter, med mindre anderledes derom skriftlig bliver forenet». Videre stod det bonden fritt å diktere vilkårene for innmarkshusmannen, akkurat som det passet ham. Husmannsforordningen av 1752 plasserte husmennene aller nederst på bygdesamfunnets sosiale rangstige.^[8]

9. august 1754 ble forholdene ytterligere innstrammet. Ingen bonde fikk heretter beholde flere barn over 18 år hjemme enn det som trengtes til gårdsdriften. I husmannsfamilier var aldersgrensen 16 år, selv om foreldrene hadde rett til å beholde 1 sønn og 1 datter over denne alder hjemme. Øvrige barn skulle feste seg i årlig tjeneste, og bondelensmann og foged føre tilsyn med at dette ble etterlevd. Straffen for brudd på bestemmelsen var gapestokk og tukthus.^[9]

Tradisjonelt snakker vi derfor om husmannsvesen på hele Østlandet, særlig i storgårdsområdene Hedmark, Gudbrandsdalen og Buskerud så langt som til Sigdal og Flå, Telemark nedenfor Seljord, og Grenland. Trøndelag bør også regnes til storgardsområdene.

Gårdsdeling var et alternativ til husmannsvesen. Særlig på Vestlandet og i mange østlandske fjellbygder valgte man oftere å dele gårdene. Resultatet ble mindre gårder, og klasseforskjellene i samfunnet ble relativt mindre.

I strøk av landet der bøndene var leilendinger, var husmannsvesenet av begrenset omfang. Leilendinger var ikke nødvendigvis interessert i å forbedre gårdene sine, for da kunne jordeieren finne grunn til å heve jordleien. Slik var forholdene lenge bl.a. på Sunnmøre og i deler av Nord-Norge.^[10]

Husmannen måtte som regel ha ei attåtnæring for å greie seg. Det kunne være i jordbruk, skogsarbeid, tømmerfløting, handverk, fiskeri eller mer tilfeldig, sesongpreget arbeid, eller i kombinasjoner av disse. Husmenn ved kysten hadde bedre muligheter for å greie seg enn husmenn i innlandet, og etter hvert som fiskeri ble en næring som kunne drives som hovedyrke og eneyrke, øket antallet husmenn uten jord.

De fleste steder opphørte husmannsvesenet fra 1900 og fram til 1930. Fra 1928 fikk husmennene lovfestet rett til å innløse sine husmannsplasser og få dem matrikulert. Dette førte en del steder til strid og noen steder ble husmannsplasser fradelt etter rettsoppgjør. Ved en endring av jordloven i 1955 ble denne lovbestemmelsen tatt ut med ti års overgangsordning, men den ble gjeninnført i 1975.^[11]

Vedrørende de siste husmannsplassene i Nordmarka utenfor Oslo ble det ført rettstvister til ut på 2000-tallet.^[12]

En husmann som har blitt eier av jorda si, er ikke lenger husmann. Han er da selv bonde eller gårdbruker - eller småbruker, om bruket er lite. I ei lita bygd kunne historien huskes i generasjoner. At en gård opprinnelig hadde vært husmannsplass, ble ikke glemt.

En husmannsplass må heller ikke forveksles med et rydningsbruk. Et rydningsbruk var (som regel) sjøleie. En driver av et rydningsbruk kan betegnes som «bonde», «gårdbruker» eller «småbruker», men ikke «husmann».

Sverige var et land som på mange måter var likt Norge, også forholdet mellom husmann og bonde. Begrepet torp på svensk betyr ganske nøyaktig det samme som «husmannsplass» på norsk, og en torpare tilsvarer en «husmann».

Begrepet husmand brukes også i Danmark. Men den danske husmann er en bonde som kan være leilending eller selveier. Han driver en mindre jordeiendom. En bonde i Danmark eide sjelden sin egen jord; han var en del av et landsbyfellesskap, og vanligvis underordnet en herregård med plikt til å gjøre hovtjeneste for godseieren.

I England og Irland brukes begrepene cottager eller crofter. En tenant farmer er derimot en leilending, altså en bonde som ikke eier jorda selv.

• Anne Plassen fra PaxLeksikon
• Edvard Bull d.y.: Arbeiderbevegelsens historie. (Bind 1, 1850-1900). Tiden Norske Forlag.
• Husmannsfolk : husmannsminne frå Gudbrandsdalen ; utgitt til Husmannsdagene 1979. redigert av Arnfinn Engen. Tiden, 1979
• Einar Hovdhaugen. Husmannstida. Samlaget, 1975
• Husmannsminner. Utgitt av Norsk Folkemuseum, redigert av Ingrid Semmingsen. Tiden, 1960 (Arbeidsfolk forteller, bd 3)
• Skappel, Simen (1922). Om husmandsvæsenet i Norge, dets oprindelse og utvikling. 

• (en) Husmannsplasser – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (no) lokalhistorie.no Hva var en husmann?
• (no) Digitalskolen; Husmannsvesenet i Norge 1801-1900 Arkivert 25. februar 2006 hos Wayback Machine.
• (no) Eilert Sundt: Harham – Et Exempel fra Fiskeri-Distrikterne. 1859.
• (no) Husmannsvesenet, artikkel hos Norgeshistorie.no