Gamle-Erik

Gamle-Erik, også skrevet Gammelerik, Gamle-Eirik og annet, er en av de folkelige omgåelser av navnet på «den onde» eller djevelen, i Bibelen kalt Satan eller Shaitan, «mørkets fyrste» og annet, i folkediktningen omtalt som fanden, hinmannen og annet. Å bruke det rette navnet på en demon, en trussel eller fare kunne ifølge folketroen virke som en påkallelse av onde krefter, og slike navn ble derfor unngått eller erstattet med nøytrale ord og mer spøkefulle eufemismer. Også uvær og rovdyr ble derfor ofte omtalt indirekte eller med forskjønnende kallenavn.

Den norsk-danske 1700-talls-forfatteren Ludvig Holberg omtaler djevelen som «Gammel Erick, Hersker over Blocksbierg, Heckenfield, Lyderhorn.» Betegnelsen Gammel-Erik er en del brukt i folkeeventyr.

I norske dialekter opptrer også navnevarianten Gammel-Sjur som synonym til Gammel-Erik. Sjur er en form av navnet Sigurd og enkelte mener dragedreperen Sigurd Fåvnesbane i sagaene kan være opphavet til Gammel-Sjur som et alternativt navn på djevelen.^[3] Kanskje vel så sannsynlig er Sigurd etter en gammel norsk helgenkult, knyttet til Sigurd, den første erkebiskop av Nidaros.^[4] I svenske dialekter brukes i tillegg til Gammal-Erik og liknende former, Gammel-Jerk og annet.^[5] Også mannsnavnet Simon har vært et vanlig kallenavn og generell personbetegnelse, sælig på en enfoldig person, i flere faste uttrykk i Skandinavia. For eksempel ble «Rødesimon» brukt som synonym til Gammelerik på dansk på 1800-tallet.^[6]

De engelske kallenavnene Old Nick («gammel-Nils»)^[7] og Old Harry tilsvarer det skandinaviske «Gamle-Erik».^[8]

I Sverige stod Erik den helliges helgenkult sterkt i folkedypet i lang tid etter at reformasjonen formelt var innført. Slik helgendyrking ønsket de lutherske ledere å demme opp for. Heri kan man se et parallelltilfelle i midt- og nord-Norge samt i Jämtland og Härjedalen, med den kjente lokalhelgen Sigurds degradering fra en helt til ond ånd: Erik den hellige gjennomgår en forvandling til «Gammal-Erik», og med tiden er dette blitt en slitesterk folkelig benevning på Den onde. Likesom de kristne misjonærene satte det underjordiskes stempel på hedenske helter, så gjorde reformasjonens predikanter med katolisismens helgener. I den katolske kirkes makttid i Sverige var det den høyeste edsformel å si: «..så sant mig hjälpe Gud och sankte Erik konung». Når en luthersk prest hørte slik tale, slo han ned på den gammeldagstroende omtrent slik: Du tillbeder den onde. Så ble Erik den hellige litt om senn «Gammal-Erik».^[4]

Gamle Erik ble i dansk også brukt om Mester Erik, en spøkefull betegnelse på en kjepp, en pisk, et ris, en krabask eller et annet redskap som ble brukt til å rise og straffe ulydige barn, skolelelever, tjenere og underordnede.^[8] Mester Erik nevnes blant annet i Holbergs Jeppe på Bjerget der Jeppe klager over sin strenge kone Nille, som stadig straffer ham med pisken «Mester Erik».

• Fanden

• Gamle-Erik i Nordisk familjebok (Andre opplag, bind 35. Stockholm 1923)